Uniforum-skribent Beate Sjåfjell: Paradokslandet Norge

Norge er altså et foregangsland når det gjelder papirambisjoner. Samtidig møter Norge økende kritikk, innenlands og utenlands, for åpningen for ny olje- og gassutvinning i sårbare nordområder, skriver Uniforums gjesteskribent, jussprofessor Beate Sjåfjell.

 ENORMT GAP: – Det er fortsatt et enormt gap mellom forskningsbasert kunnskap og politiske handlinger. Jeg mener imidlertid å spore en gryende endring, som gir grunn til håp, skriver Uniforums gjesteskribent Beate Sjåfjell.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

I oppstarten på høstsemesteret tar vi med oss et bilde av Norge som et paradoksland, forsiktig uttrykt. Alternativt kunne overskriften ha vært «hyklernasjonen Norge». Men la oss holde oss til paradokslandet. Her er et lite utvalg:

Klima- og miljøminister Vidar Helgesen undertegnet i sommer en avtale med Californias guvernør,  som i opposisjon mot president Trumps klimafornektelse satser på lokale klimakutt.  Samtidig ser californiske lokale myndigheter seg nødt til å saksøke statskontrollerte Statoil, sammen med 36 andre petroleumselskaper, for skadevirkningen av klimaendringene som selskapene bidrar til.

Som petroleumslisensgiver setter den norske stat Norge i en slik situasjon at vi blir sammenlignet med USA under Donald Trump

Intet tyder på at Olje- og energidepartementet, som den norske stats representant for de to tredjedeler av Statoils aksjer som stater eier, øver påtrykk for at Statoil skal legge raskt om fra fossilt til fornybart. Statoil har startet opp en satsing på ny energi, og har til slutt solgt seg ut av tjæresand.

Staten har imidlertid offentlig nektet å være en pådriver for dette. Staten som majoritetsaksjonær har gjentatte ganger avvist å bruke stemmeretten på generalforsamlingen, som utøver den øverste myndighet i selskapet, til å sørge for at Statoil trekker seg ut av de mest klima- og miljøfiendtlige satsingene.

Som petroleumslisensgiver setter den norske stat Norge i en slik situasjon at vi blir sammenlignet med USA under Donald Trump – for Norge utmerker seg jo her sammen med Trumps USA i å gi blaffen i svært klare råd fra klimaforskere og andre naturvitere, fra økonomer og jurister (ja, inkludert meg), om at mer petroleumsvirksomhet i Arktis-området er klima- og miljøfiendtlig, økonomisk uforsvarlig, og i strid med internasjonale forpliktelser og egen grunnlov. Når den norske stat blir saksøkt for brudd på egen grunnlov for å utlyse 23. konsesjonsrunde, svarer staten med å utlyse 24. konsesjonsrunde.

I en artikkel i The Guardian, siteres en rapport om Norges «kognitive dissonans» mellom (klima)mål og (olje)handling. Og i sommer har statskontrollerte Store Norske bedt om mer penger fra Staten for å kunne gjenoppta kullgruvedrift på Svalbard. Samtidig er norske ledende politikere bekymret for utviklingen under Trump. Når det gjelder petroleum, er imidlertid Norge på tut-og-kjør-sporet, og ser ikke ut til å bry seg om Parisavtalen.

Slik bidrar Norge til å sabotere Parisavtalen, som Norge vil være foregangsland for.  

Men joda, Norge er nå med i to koalisjoner av grupper som skal gå foran for å sørge for at vi oppnår Parisavtalens mål (forpliktelsene landene har påtatt seg er som kjent utilstrekkelige). I november 2016 undertegnet klima- og miljøminister Vidar Helgesen High Ambition Coalition. I år undertegnet han like godt, sammen med Californias guvernør, også som medlem av alliansen Under 2 (grader).

Norge er altså et foregangsland når det gjelder papirambisjoner. Samtidig møter Norge økende kritikk, innenlands og utenlands, for åpningen for ny olje- og gassutvinning i sårbare nordområder gjennom 23. og 24. konsesjonsrunde. Og ikke gjør den norske stat imponerende mye for å kutte utslipp innenlands heller. Slik bidrar Norge til å sabotere Parisavtalen, som Norge vil være foregangsland for.  

Med etiske retningslinjer og Etikkråd, har Norge greid å skape et bilde av at verdens største statlige investeringsfond, oljefondet, er en gullstandard i etiske investeringer. Med menneskerettigheter, miljø, klima og anti-korrupsjon i de etiske retningslinjene, kunne man jo tro at oljefondet var helt i front når det gjaldt bærekraftige investeringer. Hadde det vært realiteten, ville oljefondet kunne vært en pådriver internasjonalt for den nødvendige omleggingen. Selv om det gjøres en god innsats i NBIM (Norges Banks forvaltning av oljefondet), er det fullstendig utilstrekkelig – også der er vi på tut-og-kjør-sporet.

Så hva gjør da regjeringen og stortinget når NBIM selv foreslår endringer i mandatet som kunne vært et første skritt i retning av mer rettede investeringer mot fornybart og bort fra fossilt? Setter man seg ned og finner ut hvordan mandatet kan endres slik at oljefondet kan sikre bærekraftig god avkastning på sikt? Nei, man avviser endringer fordi oljefondet ikke skal være et klima- eller utviklingspolitisk redskap. At finansministeren kan uttale seg slik, og at Stortingets flertall kan legge dette til grunn, viser en manglende forståelse for sammenhengene mellom en bærekraftig utvikling og økonomisk avkastning på sikt som er et paradoks i et høyt utdannet samfunn som Norge.

I kunnskapslandet Norge er akademisk ytringsfrihet for havforskere ingen selvfølge

Norge er også kjent for å være et land med vakker natur og høy grad av miljøvern. Samtidig blir vi nå kjent internasjonalt for å ville slakte ulv, hvor klima- og miljøminister Vidar Helgesen har vært under sterkt press for å følge naturmangfoldloven, som nå da også er foreslått endret som resultat av saken. Norge markedsfører seg med vakre fjorder, og er blant få land i veden som tillater dumping av gruveavfall i dem til tross for svært alvorlige konsekvenser for livet i havet. I Geirangerfjorden er det så mye forurensing fra cruisebåter at utenlandske turister reagerer og skriver til klima- og miljøministeren.

I tillegg til vakker natur for turisme, er norsk kvalitetsfisk en eksportindustri den norske stat er stolt av å markedsføre. Samtidig har vi tilsynelatende en oppdrettsindustri ute av kontroll, og i kunnskapslandet Norge er akademisk ytringsfrihet for havforskere ingen selvfølge.

Jeg kunne ha fortsatt slik, men plassen strekker ikke til. Oppsummert ligge nok mye av forklaringen på disse paradoksene i to ting. For det første, en naiv tro på at man kan kjøpe seg ut av alt (for øvrig uten å være villig til å bruke nok penger på å forsøke det). For det andre, en manglende vilje til å ta inn ny kunnskap og forstå at vi må endre kurs. Den norske stat satser på en fundamental omstilling – dette berømte grønne skiftet – uten å være villig til å gjennomføre grunnleggende endringer. Det er paradokset i et nøtteskall.

Vår nye rektor, Svein Stølen, har fremhevet akademias ansvar for å utgjøre en kritisk stemme i offentligheten. Det har han helt rett i. Det er en viktig del av vårt samfunnsansvar. Foreløpig har vi ikke fått dette godt nok til. Det er fortsatt et enormt gap mellom forskningsbasert kunnskap og politiske handlinger. Jeg mener imidlertid å spore en gryende endring, som gir grunn til håp.

Håpet ligger ikke minst i den nye generasjonen med studenter, som jeg har inntrykk av er mer kritiske og samfunnsengasjerte enn på lenge. Kjære studenter: ikke ta for gitt det verdensbildet dere blir presentert for. Still spørsmål, still krav – det er deres fremtid som avgjøres nå.

Og: godt valg, dere!

Emneord: Miljøforskning, Klima, Juss Av Beate Sjåfjell, professor dr. juris, Institutt for privatrett, Det juridiske fakultet, UiO, leder av forskningsprosjektet Sustainable Market Actors for Responible Trade (SMART)
Publisert 6. sep. 2017 16:33 - Sist endra 6. sep. 2017 17:35
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere