Grønt er ikke godt nok

Rektorkandidatteamene Stølen og Graver har begge gitt gode og konstruktive svar på min kronikk hvor jeg utfordret dem til å svare på om de vil sørge for at UiO blir en bærekraftig, offentlig anskaffer. Det er imidlertid ikke godt nok å ha visjoner om at UiO skal bli grønnere eller bli et Miljøfyrtårn, verken når det gjelder anerkjennelsen av problemene eller ambisjoner med hensyn til hva som skal gjøres.

Stølen viser til tidligere innlegg hvor han beskriver klima som vår tids største utfordring, og skriver i svaret til meg om grønne anskaffelser. Også Graver skriver om behovet for grønnere innkjøp, samtidig som han skriver at vi må «ta på alvor forskningens entydige budskap om at klimaet, ressursene og artsmangfoldet er alvorlig truet».

Banebrytende forskning om planetens tålegrenser viser at klima og artsmangfold er to av de foreløpig identifiserte ni kritiske tålegrensene som vi må holde oss innenfor for at det skal være levelig for mennesker på denne planeten også i fremtiden. Mens både klima og reduksjon av artsmangfold er en enorm utfordring på en rekke områder, truer for eksempel overforbruk av nitrogen og fosfor også produksjonen av mat med potensielt enorme økonomiske og sosiale konsekvenser for samfunnet.

Å anerkjenne kompleksiteten og alvoret i dette bildet, og at planetens tålegrenser ikke kan forhandles bort eller mildnes gjennom gode intensjoner, er å forstå en grunnleggende forutsetning for bærekraft.

Ingen av rektorkandidatteamene nevner menneskerettighetsbrudd eller andre sosiale utfordringer i sitt svar til meg

Bærekraft handler heller ikke bare om planetens tålegrenser. Ingen av rektorkandidatteamene nevner menneskerettighetsbrudd eller andre sosiale utfordringer i sitt svar til meg. Dette til tross for at en rekke av varene UiO kjøper inn, bringer med seg nettopp slike utfordringer. Vår forskning i SMART om mobiltelefoner, ledet av førsteamanuensis Maja van der Velden, illustrerer dette godt. Som jeg skrev i min kronikk i Dagsavisen 24. mars, har mange blitt opprørt over filmen som er vist over 40 millioner ganger på Facebook, om Dorsen og andre barn som jobber i kobolt-gruver i Den demokratiske republikken Kongo. Dorsen er nederst i leverandørkjeder som møter en økende etterspørsel etter litiumbatterier til våre mobiler og elektriske biler. Dette bør være en kjent problematikk, men likevel er det ofte ikke en del av debatten om offentlige anskaffelser.

Vår tids største utfordring er å bidra til gode sosiale forhold for mennesker over hele verden i dag og i fremtiden, samtidig som vi holder oss innenfor planetens tålegrenser. Vi finner dette uttrykt som globale mål, som verdens land har sluttet seg til, i FNs bærekraftsmål. Det er imidlertid ikke noe land som gjør noe i nærheten av nok for å oppfylle disse målene. Derfor er det så veldig viktig at store, samfunnsbevisste og kunnskapsbaserte aktører som UiO går foran.

UiO vil dermed også kunne bidra til en forbedring og skjerping av eksisterende sertifiseringsordninger

UiO bør dermed være mye mer enn et miljøfyrtårn: UiO bør være et bærekraftsfyrtårn. Og med all respekt for det gode arbeidet som legges ned i sertifiseringsordninger som Miljøfyrtårn, så bør UiOs rolle være å lede an i den fundamentale omleggingen som er nødvendig, gjennom å stille forskningsbaserte og mye mer ambisiøse krav. UiO vil dermed også kunne bidra til en forbedring og skjerping av eksisterende sertifiseringsordninger.

Vi er gjerne med på å utvikle UiO som en pilot for bærekraftige universiteter

Det er slik sett et godt poeng, som Graver-teamet skriver, at UiO kan stille (miljø)spesifikasjoner som andre kan bruke. UiO kan på denne måten, gjennom å stille tydelige krav og sørge for åpenhet om disse, inspirere andre. Det er fint at Stølen finner mitt forslag om å trekke inn fagkompetansen ved UiO interessant, for UiO har her en mulighet som andre store aktører ikke nødvendigvis har. I SMART er vi klare til å bidra sammen med andre dyktige fagfolk på UiO. Vi utforsker i SMART for tiden mulighetene for å ha selskaper som ønsker å bli bærekraftige selskaper, med som pilotselskaper, og vi er gjerne med på å utvikle UiO som en pilot for bærekraftige universiteter.

Også om Stølen og Graver anerkjenner bærekraft og ikke bare miljø som et mål, ser jeg en fare for skinnenighet ved at omfanget av den nødvendige omleggingen ikke er eksplisitt diskutert. Det er fint at Graver skriver om viktigheten av en helhetlig plan, og understreker at UiO ikke er «troverdige som forsvarere av vitenskap og sannhet som grunnlag for beslutninger hvis vi ikke også handler på en måte som viser at vi tror på [alvoret i forskningens entydige budskap] selv».

Det handler om å anerkjenne gapet mellom der vi er nå og dit vi har mål om å komme

Men i en uformell diskusjon med Graver på Facebook, som en forløper til kronikken min om temaet, svarte Graver noe i retning av at det realistiske er inkrementelle, (red. anm: gradvise) forbedringer. Jeg fikk ikke svar der på mitt spørsmål om hvordan Graver definerer inkrementelt, siden han gav uttrykk for at UiO likevel kunne innta en ledende rolle. Det er fint at Graver i Uniforum er tydelig på at UiO kan og bør bruke sin innkjøpsmakt. Det er imidlertid uklart om Graver ønsker å bruke denne innkjøpsmakten til å sørge for at UiO går foran i den fundamentale omleggingen som må til, eller om han og hans team vil fortsette sporet med inkrementelle forbedringer. Det handler om å anerkjenne gapet mellom der vi er nå og dit vi har mål om å komme.

Jeg utfordrer derfor Stølen og Graver til å svare på om de anerkjenner vår tids største utfordring, at UiO har en rolle og et særlig ansvar som ledende kunnskapsinstitusjon for å møte denne, og at det er en fundamental omlegging av dagens praksis som må til for at UiO skal kunne være en bærekraftsledestjerne.