Forskerforbundet ved UiO mener at flere faste ansettelser fra start må til. I tillegg trenger vi et system for «brofinansiering» i tiden mellom et prosjekt opphører og et nytt prosjekt starter. Uten slike tiltak risikerer UiO å miste forskertalenter.
Ved UiO er ca. 680 personer ansatte i forskerstillinger, hvorav 330 av disse betegnes som «faste». Mange av disse forskerne har hentet inn prestisjetunge prosjekter som NFRs unge forskertalenter, eller annen ekstern finansiering, eller blitt hentet inn fordi de har spisskompetanse som UiO mangler. Det er lite eller ingenting som skiller deres kompetanse fra en førsteamanuensis, men likevel står de overfor en karrierevei som skiller seg betydelig fra den tradisjonelle kombinerte stillingen. De har dårligere lønnsutvikling, færre muligheter til å kvalifisere seg til andre faste stillinger og, ikke minst, stor usikkerhet. Selv de som har fast forskerstilling risikerer oppsigelse dersom de ikke sikrer videre ekstern finansering til egen stilling etter prosjektets slutt.
I 2019 vedtok universitetsstyret ved UiO premisser for arbeidet med reduksjon av midlertidighet, som inneholdt viktige tiltak for å sikre flere faste forskerstillinger og forhindre unødige oppsigelser. Ett av tiltakene var omgjøring fra midlertidig til fast stilling for forskere som hadde vært ansatt mer enn tre år sammenhengende. Dette var positivt, men gleden ble kortvarig da forskerne innså at stillingene kun var faste på papiret. I praksis er det fortsatt vanskelig å kreve å beholde en forskerstilling knyttet til eksterne midler når finansieringen opphører. Dette henger sammen med UiOs manglende oppfølging av et annet vedtatt tiltak, nemlig å «utrede muligheter og ulike modeller for å gjøre finansielle avsetninger for å etablere en form for økonomisk buffer for å finansiere tiden mellom ett prosjekt opphører og ett nytt starter». Uten en innføring av en slik brofinansiering er det vanskelig å se hvordan de såkalt «faste forskerstillingene» skal kunne innebære særlig annet enn pynting på statistikk.
Ingen reduksjon i midlertidigheten ved UiO?
Kunnskapsdepartementet publiserte tidligere i år en knusende rapport om den høye midlertidigheten i universitets- og høyskolesektoren. Dagens system med lite basismidler og stor grad av ekstern finansiering skaper utfordringer for langsiktigheten i forskningen på universitetene. Som fagforening er vi bekymret for at forskeren selv stadig må bære ansvaret ved bortfall av ekstern finansiering.
Nå følges saken om midlertidighet endelig opp i UiOs universitetsstyre. Tallene viser at mye arbeid gjenstår for UiO, som har hele 7 % høyere grad av midlertidighet enn de andre BOTT-universitetene. Ved Det medisinske fakultet er midlertidigheten 20% høyere ved UiO for vitenskapelige stillinger. Mye tyder på at UiO ikke har lyktes i å følge opp regjeringens mål om å kutte drastisk i midlertidigheten.
Forskerforbundet har kjempet en årelang kamp for å sikre bedre arbeidsvilkår for forskere som en del av et større arbeid mot den høye midlertidigheten i UH-sektoren. Ved UiO får vi ofte henvendelser fra fortvilte forskere, særlig internasjonale, som ikke forstår hvorfor kontraktene deres er så usikre. De har flyttet til Norge og Oslo for å satse på en forskerkarriere, det er dyrt å leve her, og på toppen av dette kan de bli sagt opp om få år. De mangler informasjon om de usikre arbeidsvilkårene. Mange forskere har gått på slike usikre kontakter i en årrekke, opp til 10-15 år. De har såkalt «faste stillinger», men er praksis ikke annet en midlertidig ansatt. Ansatte over 50 og 60 år sies også opp, og da er det ikke like enkelt å finne seg ny jobb.
Forskere ansatt på eksterne midler i såkalt «faste stillinger» utgjør en sårbar gruppe. De fortjener en høyere grad av trygghet i stillingen sin slik normen er i arbeidslivet ellers. Dette er ansatte med svært høy kompetanse, og UiO må gjøre mer hvis denne gruppen fortsatt skal å ønske å satse på en karriere innen akademia.
Tre viktige tiltak
For å få ned midlertidigheten og sikre tryggere og bedre karriereveier for forskere ved UiO mener Forskerforbundet at særlig tre tiltak vil være avgjørende.
For det første må forskere ansettes fast fra første ansettelsesdag. Vi mener at UiO ikke kan operere med en praksis der man venter på at «treårsregelen» skal tre i kraft og først da omgjøre til fast stilling, når arbeidsmiljøloven sier at hovedregelen er at alle stillinger skal være faste. I kunngjøringen må UiO opplyse om at stillingen er fast fra start og informere søkerne om de reelle vilkårene som tilbys.
For det andre bør kontraktene ikke knyttes an til kun ett enkelt forskningsprosjekt med utløpsdato, men heller til at stillingen er eksternt finansiert. Ellers vil det være lettere å si opp forskeren istedenfor at ledelsen ved UiO tar ansvar for det økonomiske over tid, og dermed sikrer bedre arbeidsvilkår for den ansatte. Kontraktene bør også kunne definere innholdet i stillingen bredt (utover det enkelte prosjekt), for eksempel ved at det gis mulighet til å bruke en andel av tiden til å opparbeide seg undervisningserfaring. Uten slik erfaring, blir det vanskelig for forskerne å kvalifisere seg til faste kombinerte stillinger ved UiO og andre norske og internasjonale universiteter, og også til prestisjetunge prosjekter der veiledererfaring vektlegges.
For det tredje må UiO gjøre alvor av ambisjonen av vedtaket fra 2019 om å utrede muligheter for «brofinansiering»: å etablere økonomisk buffere for å finansiere tiden mellom ett prosjekt opphører og ett nytt starter. Dette er ordninger som vi ser fungerer i instituttsektoren. Får vi et slikt system på plass vil forskerstillingene kunne bli faste «på ordentlig».
Vi mener at UiO kan gjøre langt mer i arbeidet med reduksjon av midlertidigheten. Effekten av tiltakene vi foreslår vil ikke kun gagne den enkelte forsker med tryggere rammer og økonomisk forutsigbarhet, men også hindre unødig administrasjon som medføres av mange og lange kartleggings- og oppsigelsesprosesser og også sikre kontinuiteten som er nødvendig for å øke forskningens kvalitet.
I tillegg må personalpolitikken ved UiO gjennomgås med tanke på hele prosessen så lenge vi må leve med dagens finansieringssystem. Personalledelsen må styrkes for bedre å kunne forebygge og unngå unødige, og til tider uverdige oppsigelser. Det må en holdningsendring til, og ledere må se verdien av å være fast ansatt. Usikkerheten for ansatte i forskerstillinger skaper heller ikke insentiv til å ta på seg verv og delta i universitetsdemokratiet.
UiO må raskt få gjenopptatt arbeidet med gode tiltak rettet mot forskerne. Ellers risikerer vi å miste verdifull kompetanse og skade den langsiktige forskningen.
Logg inn for å kommentere