Sofie Høgestøl: – Det er alles ansvar å skape den takhøyden vi ønsker i akademia

Å delta i UiOs nye serie «Ubehagelige samtaler» var morsomt, beskriver Sofie Høgestøl. En debatt for to år siden gjorde henne derimot ukomfortabel.

VANSKELIG BALANSEGANG:  Jeg kan godt forstå disse undersøkelsene som viser at det oppleves vanskelig å formidle forskning innen tema som er betente og følelsesladde i offentligheten, som for eksempel migrasjonspolitikk, sier formidlingsprisvinner Sofie Høgestøl.

Foto: Ola Gamst Sæther

God ytringskultur må bygges nedenfra, hver dag.

Det var tittelen og konklusjonen da førsteamanuensis Sofie Høgestøl og resten av et regjeringsoppnevnt ekspertutvalg la fram sin NOU om akademisk ytringsfrihet tidligere i år.

Selv er Høgestøl storforbruker av akademisk frihet og ytringsfrihet: Som forsker, underviser, forfatter, podcaster og twitrer og som intervjuobjekt i radio, aviser og tv.

Fredag overrekkes hun UiOs formidlingspris 2022.

Sofie Alexandra Engli Høgestøl
Mottaker av UiOs formidlingspris 2022
* Førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet
* Jobber for tiden spesielt med internasjonale straffedomstoler, fremmedkrigere og valglovgivning
* Utdanning bl.a fra London School of Economics og Georgetown University Law centre.
* Første vara til Stortinget for Venstre, 2021–2025
* Tidligere leder for Akademiet for yngre forskere, 2019–2020
* Tidligere representant for de midlertidige vitenskapelige ansatte i UiO-styret, 2014–2016
* Medlem Ekspertgruppe om akademisk ytringsfrihet, 2021–2022
* Medlem av Valglovutvalget, 2017–2020

– Et ekstremt elitistisk premiss

Når Uniforum møter Høgestøl er hun nettopp tilbake fra Arendalsuka. Her var hun ikke kun på oppdrag for UiO.

For Røde kors ledet førsteamanuensen en debatt om hvordan krigen i Ukraina påvirker vår evne til å nå bærekraftmålene. Og sammen med sin podcastpartner Eirik Bergersen spilte hun inn en liveepisode av «Det store bildet», for anledningen slått sammen med hotellkonge Petter Stordalens podcast Stormkast.

Aller best likte hun likevel oppdraget for UiO:

– Det morsomste jeg gjorde, var den nye debattserien til UiO, Ubehagelige samtaler. Her deltok jeg i en ubehagelig samtale om ytringsfrihet i sosiale medier, forteller Høgestøl.

– Sa du noe som var ubehagelig å si?

– Premisset for min inngang i debatten var «har verden blitt bedre av at hvermannsen får ytre seg på nett?». Og det er et kontroversielt premiss for en samtale, påpeker hun og utdyper:

– Ytringsfriheten legger til grunn at det er positivt at så mange som mulig er delaktig i det offentlige ordskiftet og meningsbryteriet. Så det er et ekstremt elitistisk premiss å si at «bare se på kommentarfeltene, hvilken verdi har dette her?»: Derav ubehagelige samtaler.

Synes nyhetssaker ofte mangler kontekst

Arendalsuka har sine plusser og minuser, konstaterer Høgestøl på spørsmål om hun synes flere UiO-forskere burde ta turen dit:

– Jeg synes Arendalsuka er stressende: Det er mye folk, litt som fadderuken for godt voksne. Samtidig er det spennende å møte folk på tvers av sektorer, og det blir mange interessante samtaler både på og av scenen. Så jeg tror ikke det er en dårlig idé at akademia er tilstede på det «demokratiske dansegulvet».

– Men jeg har en tro på at formidling skal være givende for alle parter. Det er mange forskjellige måter å formidle på, og forskere må finne de formene og uttrykkene de selv liker, oppfordrer prisvinneren.

Med sin egen formidling ønsker hun å forklare og nyansere:

– Når saker kommer på nyhetene, synes jeg ofte de mangler kontekst. Jeg vil gjerne bidra til å gi folk en bedre forståelse av hva som har skjedd, hvorfor det skjer nå, og hvorfor er det viktig. Gi en rikere forståelse av dilemmaene i en problemstilling, oppsummerer hun.

Noe førsteamanuensen derimot ikke liker, er å spå om framtiden.

– Ofte i USA-kommentering så vil de at du skal spå. Men jeg synes ikke det å drive framtidsprognose er noe morsomt, så det prøver jeg å unngå. Men hvis du gjør «USA-synsing», så vil det fra tid til annen komme spørsmål av typen «tror du Trump blir presidentkandidat»? I don’t know, liksom. Det er masse indikasjoner på at han kanskje blir det, men så er det disse faktorene som trekker mot da.

Flau over å skulle kommentere USA-valget

Når Høgestøl blir bedt om å «spå» om Trump, skyldes det at hun i tillegg til å være førsteamanuensis ved Det juridiske fakultet og forsker i skjæringspunktet mellom strafferett og folkerett, er blitt hele Norges USA-ekspert.

Høsten 2020 var hun engasjert av NRK som kommentator i statskanalens dekning av presidentvalget.

Innsatsen framheves i UiOs begrunnelse for pristildelingen:

«Med klare og enkle ord forklarte hun den kompliserte valgordningen og tilknyttede hendelser gjennom en rekke bidrag både på radio og tv. Dette gjorde hun basert på solid faglig kunnskap om USA og valgordningene der.»

Hvorfor så kunnskapsrik om det amerikanske valgsystemet? Som en av få jussforskere i Norge, har Høgestøl jussutdannelsen sin fra USA. Som barn gikk hun for det meste på engelskspråklige skoler i utandet. Dessuten forsker hun på valglovgivning.

Høgestøl var likevel veldig i tvil om hun skulle takke ja til NRK-tilbudet.

– Jeg var litt flau, og tenkte at noen av kollegaene ville synes det var useriøst, røper hun og forklarer:

– Inntil jeg begynte å kommentere USA-ting, hadde jeg hatt ganske strenge egne krav til hva jeg sa ja til og ikke. Og jeg tenkte at om jeg blir USA-ekspert, kommer jeg til å få mange rare spørsmål, og jeg vil måtte delta i livesendinger med mye jeg ikke vet. For det er jo ingen som er USA-eksperter på alt. Det er et land med 320 millioner mennesker og med femti forskjellige rettssystemer. Det er veldig stort, og jeg kan jo selvfølgelig ikke alt.

Men frykten for hva kollegaene ville si, ble gjort grundig til skamme.

– Jeg tenkte at mange ville synes det var tåpelig. Men det er virkelig ikke slik jeg har blitt møtt, sier Høgestøl som tvert imot har fått masse positive tilbakemeldinger.

UUNNGÅELIG:  – Hvis du gjør live formidling, så kommer du på et eller annet tidspunkt til å si ting feil eller formulere deg dårlig. Så du må bare legge bort perfeksjonistfølelsen med en gang, oppfordrer Sofie Høgestøl.   (foto: Ola Sæther)

– Å endre kulturen er alles ansvar

At tilbakemeldingene man får fra kollegaer og arbeidsgiver er positive, er ingen selvfølge. Ikke alle er heller helt sikre på hvor grensene går for den akademiske friheten og ytringsfriheten, konstaterer Høgestøl.

Og hvem har egentlig lest universitets- og høgskoleloven?

Blant forslagene til ekspertutvalget Høgestøl nylig satt i, var å lovfeste institusjonenes ansvar for å sikre ansatte og studenter opplæring i akademisk frihet og -ytringsfrihet.

UiOs høringssvar sier nei til dette. Så akkurat her er formidlingsprisvinneren uenig med sin arbeidsgiver:

– Innen en del forskningsmiljøer kan det ha noe for seg å tydeliggjøre overfor stipendiatene at også de har akademisk frihet. Selvfølgelig skal de forske innenfor rammene av prosjektet de eventuelt er en del av. Men om de har lyst til å skrive en kronikk, så er ikke det noe deres veileder eller senterleder kan hindre dem fra. Og dette er noe flere kan være usikre på i dag, påpeker hun.

Førsteamanuensen tror ikke nødvendigvis demperne på akademisk ytringsfrihet skyldes onde hensikter. I stedet mener hun det handler om kultur:

– Som Ytringsfrihetskommisjonen også nettopp konkluderte med, er de juridiske rammene for ytringsfrihet gode i Norge. Det samme gjelder akademisk frihet. Men så kommer dette kulturelementet inn. Og tanken vår i utvalget var at dersom alle som tar doktorgrad får en innføring i hva akademisk frihet og ytringsfrihet er, vil dette på sikt kunne skape en bedre ytringskultur i sektoren.

Å endre på kulturen er uansett alles ansvar, understreker hun:

– Hvis vi opplever at den reelle rammen for akademisk frihet er snevrere enn vi ønsker, så er det alles ansvar å utfordre de rammene og skape det spillerommet og den takhøyden vi ønsker i norsk akademia.

– så ble den såkalte IS-kvinnen hentet hjem

I tillegg til å forske og formidle, har Høgestøl også en annen viktig rolle. Etter valget i 2021 er hun første vara til Stortinget for partiet Venstre. Allerede har hun møtt på Stortinget flere ganger, både for kortere og lengre perioder.

Når rollen som forsker står i fare for å kollidere med politikerrollen, stiller førsteamanuensen svært høye faglige krav til seg selv.

På nyåret 2020 ble problemstillingen satt på spissen:

– Mye av forskningen min handler om krigsforbrytelser og terror. Her er alle er enige om at dette er dårlig, og alle er rimelig enige om at det skal straffes. Så det er sjeldent noen stor kontroversiell nasjonalpolitisk debatt om akkurat det, begynner Høgestøl og fortsetter:

– Men så ble den såkalte IS-kvinnen hentet hjem. IS-krigerne var noe jeg både hadde forsket på og gitt ut bok om, inkludert det spesifikke spørsmålet om hvorvidt kvinnenes bidrag er «deltakelse» og dermed straffbart. Derfor var det naturlig at journalistene ringte akkurat meg. Men plutselig uttalte jeg meg om et tema som veltet en regjering som det partiet jeg er aktiv i, sitter i.

Før Høgestøl uttalte seg, gikk hun mange runder med journalisten om hvordan de skulle få fram at hun ikke bare var forsker, men også aktiv i Venstre.

– På det tidspunktet hadde jeg ikke veldig tunge verv, jeg tror jeg var vara til landsstyret, men det er et eller annet med etterrettelighet. Jeg tviler ikke på det faglige jeg sa. Jeg snakket min egen regjering midt imot, så det var ingen tvil om at det var politisk uavhengig. Men det var ukomfortabelt, minnes hun.

Å stå midt oppe i en betent politisk debatt var en interessant opplevelse for førsteamanuensen:

– Jeg har ikke så mye erfaring med slik formidling selv. Men kan godt forstå disse undersøkelsene som viser at det oppleves vanskelig å formidle forskning innen tema som er betente og følelsesladde i offentligheten, som for eksempel migrasjonspolitikk. Erfaringen med IS-kvinnen ga meg enda mer respekt for de kollegaene som er ute og formidler på de temaene. Det er en vanskelig balansegang.

HANDLER OM KULTUR: – Hvis vi opplever at den reelle rammen for akademisk frihet er snevrere enn vi ønsker, så er det alles ansvar å utfordre de rammene og skape det spillerommet og den takhøyden vi ønsker i norsk akademia, sier Sofie Høgestøl. Her sammen med utvalgsleder Anine Kierulf ved overrekkelsen av NOUen om akademisk ytringsfrihet.   (arkivfoto: Yngve Vogt/ Apollon)

– Jeg burde forsket mer de siste årene

Selv om Høgestøl stort sett opplever det å formidle som både gøy og meningsfullt, har det også noen kostnader.

Den første hun nevner, er tid:

– Det drar litt i meg at jeg burde forsket mer de siste årene. Jeg hadde jo større forskningsproduksjon før jeg ble USA-ekspert. Og det er for å forske at jeg ble forsker, poengterer hun og illustrerer med et eksempel fra hverdagen:

– Jeg var på gymmen i går for å trene og koble av litt, og plutselig fikk jeg masse meldinger fra journalister som ville ha en kommentar. Og så ringer de på nitiden om kvelden. Det er jo blandet drops. Men jeg har blitt flinkere enn jeg var før til å si at nei, jeg kan ikke svare på de spørsmålene nå.

Rollen som superformidler har også en litt annen type kostnad for Høgestøl:

– Som person så er jeg nok mer introvert enn jeg framstår på TV. Så jeg synes det er personlig litt ukomfortabelt å være så synlig. Det kan være litt krevende av og til, innrømmer hun.

– Er du noen gang redd for å si noe feil?

– Selvfølgelig. Dette har jeg snakket mye om med andre forskere som formidler live. At hvis du gjør live formidling, så kommer du på et eller annet tidspunkt til å si ting feil eller formulere deg dårlig. Så du må bare legge bort perfeksjonistfølelsen med en gang. Og det tror jeg kan være en utfordring for oss akademikere. Presisjonsnivået på live tv vil ofte ikke være på det nivået vi har lyst til at det skal være.

Høgestøl ser og hører så å si aldri på ting hun har gjort, og kommer aldri til å se på USA-valget, forteller hun.

– Jeg har laget tre podcast-episoder på «Burde vært pensum». De er jeg stolt av og har hørt på flere ganger. Men ellers hører jeg veldig sjelden på meg selv. Da hører man bare feil eller ting man skulle gjort bedre. Jeg tar en kort statusoppdatering med meg selv rett etter sending, og vurderer hva jeg kunne gjort bedre. Men ellers tenker jeg at dette er ferskvare.

Finske dansevideoer

Noen ganger har førsteamanuensen større kontroll, og er ikke prisgitt nyhetsredaksjoners klipping og spørsmålsstilling. Som en slags hobby driver hun politikkpodcasten «Det store bildet» sammen med Eirik Bergersen. Ukas episode har tittelen «Europas lange krig og finske dansevideoer».

Er dette også formidling? Det kommer an på hvordan man definerer formidling, konstaterer Høgestøl.

– Podcasten er først og fremst et venneprosjekt mellom podcastpartneren min Eirik og meg. Men jeg vil jo si at noen av episodene er formidlingsepisoder. For to uker siden hadde vi for eksempel en spesialepisode om Trump-etterforskningen. Da fikk jeg snakke en hel time om hvordan straffeprosess fungerer, som er noe jeg forsker mye på. Det hadde jeg ikke fått mulighet til noe annet sted, slår prisvinneren fast.

Av Helene Lindqvist
Publisert 31. aug. 2022 05:40 - Sist endra 31. aug. 2022 09:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere