Nasjonalmuseet kjøper opp tidlige verk av Chepstow-Lusty

Nasjonalmuseet regner kunstneren Lill-Ann Chepstow-Lusty blant pionerene innenfor postmodernistisk fotografi. På UiO er hun mest kjent som fotograf på Kulturhistorisk museum. Se kunstverkene Nasjonalmuseet har kjøpt inn.

LYKKELIG KUNSTNER: – Bildene er reddet fra loftet mitt. At de blir sett, er viktigere for meg enn gull og glitter, kommenterer kunstneren Lill-Ann Chepstow-Lusty.

Foto: Ola Gamst Sæther

Nasjonalmuseet i Oslo har kjøpt åtte verk av fotografen Lill-Ann Chepstow-Lusty. Verkene skal komplettere de rundt tretti fotografiene som museet fikk gjennom oppkjøpet av The Robert Meyer Collection i 2004.

Verkene som museet nå har sikret seg, er ifølge museumskurator Eva Klerck Gange gjennomslagsverk fra Chepstow-Lustys tidlige karriere som har en utstillings- eller publiseringshistorikk, bilder Klerck Gange omtaler som vintage-kopier.

–  Lill-Ann er kjent for iscenesatte bilder med islett av humor og ironi. Et gjennomgående tema i hennes bilder er identitet i forhold til kjønn, kultur og det nasjonale, uttaler Eva Klerck Gange.

Kunstneren selv er sprudlende lykkelig over oppmerksomheten fra museet.

– Det viktigste er at disse bildene blir reddet ned fra loftet mitt, at de blir sett. Det er viktigere for meg enn gull og glitter, sier hun.

Postmodernisme

Nye tendenser og strømninger innen kunst, arkitektur og litteratur fra 1960-tallet. Kjennetegn: Gjør opprør mot kravene til innhold og form i den modernistiske kunsten. Kombinerer nytt og gammelt, ulike stilarter og høykultur og massekultur.  Kan spille på kjente tekster og kunstverk. Ironiserer ofte over egne og andres verk. Kan trenge en forklaring eller en analyse for å gi mening. Kan stille spørsmål eller kommentere noe i samfunnet. Har ofte et frodig og lekent uttrykk.

Kunstnere: Jeff Koons, Roy Lichtenstein, Robert Rauschenberg, Andy Warhol, Lill-Ann Chepstow-Lusty

Kilder: kunsthistorie.com, ndla.com

Jukset seg inn på fotolinja

Vi møter Chepstow Lusty på et i anledning koronatiden, folketomt Historisk museum hvor hun er ansatt som fotograf.

At Lill-Ann Chepstow-Lusty endte opp som nettopp fotograf, er ganske tilfeldig, slik hun selv beskriver det.

Lill-Ann Chepstow-Lusty vokste opp i Eastbourne i England, med britisk far og norsk mor.

– Jeg var ikke spesielt skoleflink, og jeg hadde ingen idé om hva jeg ville gjøre etter grunnskolen, forteller hun.

Kanskje skyldtes de dårlige karakterene at hun måtte lære engelsk på nytt, og aldri helt klarte å ta igjen de andre.

Dette var en tid hvor man mente det var skadelig for barn å vokse opp med mer enn ett språk, og Chepstow-Lustys mor snakket dårlig engelsk.

– Jeg burde helt klart gått i barnehage. Morsmålet mitt er gibberish, bedyrer hun.

Det var en av lærerne som foreslo at hun kunne søke seg inn på Eastbourne College of Art & Design. Karakterene hindret henne i komme inn på førstevalget som var grafisk design. På fotolinja derimot var opptaksprøven mer avgjørende. Problemet var bare at Lill-Ann Chepstow-Lusty ikke hadde noen fotografier å vise fram.

– Jeg gikk hjem og lette blant familiens feriebilder, amatørbilder som foreldrene mine hadde tatt på et lite Kodak Instamatic. 

På opptaksprøven satt det fire alvorlige menn og skulle bedømme familiebildene Chepstow-Lusty presenterte som sine egne.

– Jeg bablet i vei om hva jeg hadde tenkt med bildene som slett ikke var noe å skrive hjem om, og det funket, selv om jeg på et tidspunkt ble så lattermild at jeg måtte forlate rommet, minnes Chepstow-Lusty.

Lill-Ann Chepstow-Lusty

Født 1960. Utdannet ved Eastbourne College of Art & Design 1976-1980. Ansatt som fotograf på Kulturhistorisk museum 1987. Statens garantiinntekt for kunstnere 2010.

Kurator for utstillingen «Ja, vi elsker frihet», Utstillingsprosjekt for 1814 Grunnlovsjubileet, Historisk museum 2014.  Les mer i Blikk og i Uniforum 

Representert i boken 100 Norwegian Photographers Concept & Edited by Ina Otzko / IO Production, Hatje Cantz Verlag 2019 

Representert i The History Of European Photography, Volume III. 1970–2000. ​

Mottok Leif Preus Minnepris for 2018 Les mer i Uniforum 

Student mot strømmen

Den sommeren tok hun et kveldskurs i fotografi for ikke å bli gjennomskuet. Hun strevde med å forstå prinsippene for blender og lukkeråpning, men skjønte snart at fotolinja også bød på andre utfordringer enn de tekniske.

Ideene og motivvalgene henne falt ikke i smak hos læreren, en konservativ pensjonert marinefotograf.

– Jeg var ikke en av de pene jentene som medstudentene mine gjerne ville bruke som modell. Jeg følte meg usynlig, forteller Chepstow Lusty som gjorde opprør ved å ta iøynefallende bilder av seg selv. 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

OPPRØRSK STUDENT I 1978: – Jeg ville bli sett, og jeg tenkte at store pupper kunne være en løsning, er Lill- Ann Chepstow-Lustys kommentar til dette selvportrettet som er kjøpt inn av Nasjonalmuseet.

Gjennombruddet i London

At det på denne tiden var vanlig å bruke lettkledte damer på reklameplakater, var utgangspunktet for en serie bilder av lettkledde menn. Men læreren hennes så hverken ideen eller humoren i bildene.

– Han hatet dem. Du må gjerne kritisere teknikken min, men du kan ikke kritisere ideene mine, husker jeg at jeg ropte da vi skulle vise fram arbeidene våre for klassen.

Men Lill-Ann Chepstow-Lusty fikk en deilig hevn. Da ICA, Institute of Contemporary Art, i London i 1980 arrangerte en utstilling med 35 kvinnelige kunstnere, ble tre av Chepstow-Lustys studentarbeider antatt.

– Utstillingen vakte enorm oppmerksomhet, og køen gikk fra ICA til Trafalgar Square, minnes Chepstow-Lusty. 

Et av hennes bilder ble dessuten valgt som forsidebilde til boken om utstillingen. Bildet viste en ung mann med en peanøttpose stukket ned i trusa. Teksten «Lovable nuts» hadde en klar referanse til en reklamekampanje i undergrunnsbanen i London på denne tiden, en plakat med to barmfagre damer og den tvetydige teksten «A lovely pair from London underground».

LOVABLE NUTS: Da Lill-Ann Chepstow Lusty debuterte bare 20 år gammel på Institute of Contemporary Art, var det et av hennes fotografier som ble brukt som forsidebilde på utstillingsboken.

På et annet bilde poserer Chepstow-Lustys far ved siden av en vaskemaskin.

– Jeg måtte jobbe litt for å få faren min til stille opp som modell, forteller Chepstow-Lusty. Først da hun truet med å istedet spørre en av gjestene på det lille pensjonatet som foreldrene hennes drev, gav faren etter.

OPPRØR MOT KONVENSJONER: I 1980 var det vanlig å bruke lettkledte kvinner på reklameplakater. Fotografiet «Bold» fra utstillingen "Women´s Images of Men", er et av verkene Nasjonalmuseet har sikret seg.

Men ikke alle var like begeistret. For Chepstow-Lusty var billedserien et feministisk prosjekt, men den britiske feministbevegelsen så det ikke slik.

– De mente bildene mine var pornografiske.

At fotografiene viste seg å bli spesielt populære blant homofile menn, kom også som en overraskelse på henne.

– Å appellere til denne gruppen var ikke en målsetting, men jeg skjønte at de homofile var underernært på bilder de kunne identifisere seg med, kommenterer hun.

«Tvangsflyttet» til Norge

Gjennombruddet på ICA til tross, å livnære seg som fotograf i England var ikke lett på begynnelsen av 80-tallet. Effektene av Margareth Thatchers innstrammingspolitikk hadde slått til for fullt, og det var fire millioner registrerte arbeidssøkere i landet.

– Jeg tror foreldrene mine fryktet at jeg kom til å bli boende hjemme resten av livet. De lokket meg til Norge med en skiferie, og mer eller mindre etterlot meg, forteller hun.

Før moren reiste tilbake, hadde hun skaffet datteren jobb som anretningshjelp på Oslo lille indremisjons sykehjem.

Det ble ingen stor suksess.

– Jeg var ikke spesielt flink, og jeg skjønte meg ikke på norsk matkultur, at man kunne finne på å servere eldre mennesker ting som lungemos for eksempel.

Men Oslo hadde andre ting å by på. Blant anarkistene i Gateavisa og i miljøet på Blitz fant Lill-Ann Chepstow-Lusty likesinnede og rom for jobbe med fotoprosjektene sine.

Et av bildene Nasjonalmuseet har sikret seg, er et selvportrett av Chepstow-Lusty publisert i Gateavisa i 1982. Fotografiet er tatt dagen før hun begynte å jobbe som hjemmehjelp for Oslo kommune.

– Felles for mange av selvportrettene til Lill Ann er at de er både selvutleverende og selvironiske. Lill-Ann bruker selvportrettet til å uttrykke noe allmennmenneskelig, og hun gjør det med både alvor og humor, kommenterer Nasjonalmuseets representant.

SELVPORTRETT I GATEAVISA: Bildet  "Dagen før hun begynte å jobbe som hjemmehjelp", er blant verkene Nasjonalmuseet har sikret seg.

– Jeg fikk stort sett klientene ingen andre ville ha, alkoholikere og rusmisbrukere. Jeg handlet sprit på polet for klientene og begynte å røyke og lese Se og Hør for å passe inn, forteller kunstneren.

– Jeg har alltid likt og følt tilhørighet med mennesker som er litt annerledes, folk som ingen vil se på. Men livsstilen jeg la meg til, var nok ikke helt sunn, legger hun til.

Livsstilen bedret seg litt da hun fikk jobb som vakt på Historisk museum. Da det etter hvert ble kjent at hun kunne fotografere, ble hun spurt om hun kunne vikariere som myntfotograf.

– Jeg tenkte hvor vanskelig kan det være, og oppdaget at det faktisk er fryktelig vanskelig å fotografere mynter, sier Chepstow-Lusty som ble fast ansatt som fotograf på museet i 1987. 

Før Annie Lennox

I kunstnermiljøet i Oslo hadde hun på denne tiden fått en etablert posisjon. I 1984 var Chepstow-Lusty den første kunstneren som stilte ut på Blitz. To år senere stilte hun ut sine fotografier på Café Vära, et viktig samlings- og utstillingssted for unge kunstnere på 80-tallet.

Fire av bildene Nasjonalmuseet har kjøpt inn, stammer fra denne utstillingen. Tre av bildene viser en kvinnelig modell i maskuline positurer. Det fjerde  er et selvportrett av Chepstow-Lusty med kamerautstyr.

KVINNER SOM FØLER SEG SOM MENN: Utstillingen FEelMALE i 1986 ble Lill-Ann Chepstow-Lustys første store utstilling i Norge.

– Utstillingen handlet om å ikke passe inn i kvinnerollen. Jenter ble gjerne satt i bås enten som feminine eller som guttejenter. Jeg ville vise ulike avskygninger av det feminine og det maskuline hos kvinner, forteller Chepstow- Lusty.

ANDROGYN ELVIS: Kjønn og identitet var et hovedtema i ustillingen FEelMALE. 

– På den tiden var jeg også opptatt av å utforske min egen identitet som homofil. Jeg var en kvinne som alltid hadde likt å kle meg litt maskulint, men jeg hadde ingen rollemodeller. Husk at dette var før Annie Lennox kom på banen. Utstillingen sprengte noen grenser, og den fikk en del oppmerksomhet blant annet i Dagbladet, husker hun.

SELVPORTRETT MED KAMERA: Det store fotografiapparatet får Lill-Ann Chepstow-Lusty til å framstå truende. Den lange linsen kan også vekke assossiasjoner til en fallos. 

Kurator Eva Klerck Gange beskriver det siste av fotografiene som Nasjonalmuseet har kjøpt inn, som en pendant, dvs. et verk som hører naturlig sammen med et av verkene som allerede er i museets eie, fotografiet "Lady of the Lake".

"Lady of the Lake" er et av flere bilder av Lill-Ann Chepstow-Lusty som er representert i boken 100 Norwegian Photographers av Ina Otzko.

Bildet museet nå har kjøpt inn, har tittelen "Lady Gioconda", et navn som spiller på et annet navn på Mona Lisa.

– Begge bildene er fra en serie portretter av kvinner hvor Lill-Ann Chepstow-Lusty bruker kunsthistoriske referanser for å spisse kontrasten mellom det høyborgelige og en kultur på siden av samfunnet, kommenterer Klerck Gange.

MONA LISA I LÆR: Fotografiet «Lady Gioconda» ble først publisert i 1996 som forsidebilde på Albertine, et tidsskrift utgitt av PION, Prostituertes Interesseorganisasjon i Norge. Modellen er en tidligere prostituert.

Med alvor og humor

Hvorvidt publikum vil få mulighet til å se fotografiene til Lill-Ann Chepstow-Lusty samlet, kan Eva Klerck Gange ikke si noe sikkert om.

– Å lage en utstilling med Lill Anns bilder, hadde vært en spennende ting å gjøre, men programmeringen i museet avhenger av mange forhold. 

At publikum setter pris på Chepstow-Lustys bilder, er det derimot ingen tvil om. 

– Dette er fotografier som får mye oppmerksomhet når de blir presentert på nettsidene våre. Det handler om hennes evne til å kombinere alvor og humor. Hennes popularitet som fotokunstner skyldes også at hun helt siden starten av sin karriere som fotokunstner, har vært utrolig treffsikker i sin beskrivelse av dagsaktuelle trender og temaer i samtidskulturen, slår museumskuratoren fast.

– Fotografiene hennes forteller noe vesentlig om det å være menneske.

 


 

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 18. mai 2021 05:00 - Sist endra 18. mai 2021 08:06
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere