KRONIKK: Bullshit-bingo – i bold

K R O N I K K

Det er ikke noe nytt at forskere bruker Forskningsrådet som hoggestabbe, men selv ikke de har vært vant til så hyppige og aggressive hugg som i det siste. Jeg tror vi kan anta at den enorme misnøyen har noe å gjøre med de synlige endringene som har skjedd med Forskningsrådets virksomhet de siste årene – endringer som, ganske åpenbart, ikke kun har vært til det bedre. Kanskje vil robotlesing fungere tålelig en gang i fremtiden, for eksempel, men det er lite som tyder på at det kan forsvares per i dag. Skal man forstå hvorfor så mange forskere har så lite til overs for Forskningsrådet, tror jeg imidlertid vi må fri oss noe fra det umiddelbare, og forsøke å få øye på noen litt lengre linjer.

Til dette formålet kan vi ty til historieverket Avhengig av forskning,[i] som setter seg fore å fortelle de norske forskningsrådenes historie fra etterkrigstiden frem til i dag. Selv om jeg har ment – attpåtil på trykk[ii] – at dette er et høyst solid historieverk, mener jeg samtidig at det er sosiologen Marte Mangset som leverer det mest interessante bidraget til boka. Mangset tatt for seg Forskningsrådet i nåtid og nær fortid, i et forsøk på å forstå profesjonsdannelsen blant rådets ansatte. Det høres kanskje ut som noe for de spesielt interesserte, men det er faktisk helt grunnleggende og veldig viktig: De forskningsrådsansattes profesjonelle selvforståelse legger føringer for hvordan Forskningsrådet drives; for hvilket språk, metoder og formål de legger til grunn; for hvilken relasjon rådet har til forskerstanden; og – tro det eller ei – for innføringen av robotlesing.

Nå foregår alt via nettskjemaer som lukkes definitivt på et gitt tidspunkt

I korte trekk finner Mangset at Forskningsrådet i løpet av de siste par tiårene har tatt tydelige steg i retning av byråkratisering – eller, mer presist, byråkratisk profesjonalisering. Prosesser som før var innrammet av relasjoner, har i økende grad blitt underlagt prosedyrer og instrukser. Der man før brukte personlige samtaler og avtaler, bruker man nå strenge, standardiserte skjemaer og maler. Et eksempel på dette er at man, for en del år siden, om man var sent ute med sin søknad, kunne ringe og informere den saksansvarlige om dette, og få forlenget frist – omtrent som ellers i akademia. Nå foregår alt via nettskjemaer som lukkes definitivt på et gitt tidspunkt (selv om det må legges til at Forskningsrådet, på grunn av serverproblemer og så videre, ofte har utsatt denne «definitive» fristen).

Digitaliseringen av Forskningsrådets arbeid har vært en av flere nøkler til de siste tiårenes byråkratisering, ikke minst på den måten at digitale hjelpemidler har understøttet en standardisering av arbeidet. Mangset viser at forskningsrådsbyråkratene setter standardisering svært høyt; når prosesser standardiseres, blir de samtidig mer gjennomsiktige og dermed mer rettferdige, hevder de. Standardisering hever kvaliteten, fordi man kan gjøre kriterier og krav eksplisitt. Samtidig motvirker det nepotisme, fordi man mer systematisk kan ettergå at kriterier er oppfylt og krav tilfredsstilt.

Byråkratene i Forskningsrådet har stor grad av yrkesstolthet som byråkrater; de forteller at de ikke har noen interesse av å overta faglige-akademiske vurderinger. De mener bestemt at dette er noe som skal gjøres av forskere selv. Imidlertid insisterer de på at slike vurderinger trenger et sammenhengende og transparent rammeverk innenfor hvilket slike vurderinger kan gis – og det er nettopp å gi form til dette rammeverket de tar som sin oppgave.

Det er viktig å anerkjenne at byråkratene i Forskningsrådet, gitt sin egen profesjonelle selvforståelse, gjør en god jobb. Hvis vi ikke anerkjenner dette, er det lite trolig at de vil føle seg truffet av den omfattende kritikken som nå blir rettet mot dem. «Forskerne bare klager», kan de si. «Forskerne ser ikke det store bildet», kan de mene. Faktum er jo at disse byråkratene handler helt i tråd med klassisk byråkratisk profesjonsetikk; de arbeider for å gjøre ting mer forutsigbart og sammenhengende, gjennomsiktig og rettferdig, objektivt og standardisert. Det er lett å forveksle de norske forskningsrådsbyråkratenes uttalelser til Marte Mangset med nøkkelpassasjer fra Weber. (Og ja, jeg tror byråkratene vil ta det som et kompliment.)

Men om vi anerkjenner, på den ene siden, at Forskningsrådets virkemåte ikke i nevneverdig grad skyldes dårlig byråkratisk håndverk, må vi, på den andre, anerkjenne at den byråkratiske profesjonaliseringen av Forskningsrådet er problematisk. Kort sagt er problemet at det rammeverket disse byråkratene, i gjennomsiktighetens navn, mener å forvalte, i praksis ofte griper inn i de faglige vurderingene. Det byråkratene hevder at de ikke ønsker – altså blande seg i faglige vurderinger – det skjer likevel, indirekte, når det som skulle være rammeverket rundt forskningen i realiteten blir bestemmende for forskningens formål og funksjoner, kvaliteter og konsekvenser.

Dette er hva de svenske sosiologene Mats Benner og Ulf Sandström kaller «organisatorisk isomorfisme», som viser til en prosess der rutiner, prosedyrer, tenke- og virkemåter med opprinnelse i ett felt flytter seg over til et tilliggende felt.[iii] Man kan snu seg omtrent hvor som helst i denne sektoren for å finne eksempler på dette fenomenet. Når Forskningsrådet har begynt å operere med CV-maler, er det helt naturlig innenfor en byråkratisk logikk, hvor standardisering er en bra ting. Men det gir langt mindre mening innenfor en forskningslogikk, hvor ulike fag har ulike kriterier for hva som er tungtveiende erfaringer eller hva som regnes som hedersbevisninger. Det samme kan man si om søknadsmalen, hvor forskningen bedømmes langs tre akser: Excellence, Impact og Implementation. Dette er akkurat så ryddig og standardisert som forskningsbyråkratene gjerne vil ha det, men ingen av disse begrepene har sitt opphav i forskningen selv, og de står heller ikke i et produktivt forhold til kvalitetskriterier og formål i ulike akademiske fag. De er dermed et godt eksempel på at forskningsbyråkratenes rammeverk spiser seg inn i de faglige vurderingene.

Vi panelister ble kastet inn i en sterkt byråkratstyrt prosess

La meg anskueliggjøre fenomenet ytterligere med et eksempel fra virkeligheten: Mot slutten av fjoråret fikk jeg en ide som jeg mente ville bli en utmerket søknad til Forskningsrådet, og satte umiddelbart i gang. Tilfeldigvis ble jeg omtrent samtidig invitert til å sitte i et fagpanel for en annen europeisk forskningsfinansiør. Noen kolleger mente at dette ville være en «meritterende» erfaring – akkurat noe slikt som egnet seg i Forskningsrådets CV-mal! Det skulle imidlertid vise seg så deprimerende at jeg var nær ved å gi opp ikke bare panelet, men også min egen søknad.

Vi panelister ble kastet inn i en sterkt byråkratstyrt prosess: Det var enorme mengder materiell og prosedyrer å sette seg inn i, og jeg opplevde det hele som fjernt og fremmedgjørende. Selv om jeg er vant til å gjøre nettopp det jeg her var invitert til å gjøre – altså gi faglige vurderinger av andres arbeid – var det knapt noen ting ved denne prosessen som opplevdes faglig. Snarere var det som om hele opplegget var laget for å marginalisere den faglige vurderingen. Dette inntrykket ble forsterket av at panelet var og skulle være «tverrfaglig», noe som innbar at jeg, som retoriker, ble satt til å gi faglige vurderinger av søknader om blant annet byplanlegging, familieliv og «interaksjonsdesign». Effekten av dette, slik jeg opplevde det, var at mens den faglige vurderingen ble skjøvet ut til siden, ble det byråkratiske rammeverket satt i sentrum.

Det var imidlertid i møte med mine medpanelister at jeg virkelig fikk se «organisatorisk isomorfisme» i fri utfoldelse. Etter at vi hadde brukt flere uker på å sette oss inn i de byråkratiske forordningene, oppdaget jeg, en drøy uke for fristen, at ikke en eneste av de rundt 20 panelistene engang hadde sett på søknadene de skulle vurdere. Selv fagfolkene marginaliserte den faglige vurderingen, med andre ord.

Det gikk fra vondt til verre da vi endelig kom i gang med å lese søknadene, for omtrent samtlige lød som et ekko av de mange frasene byråkratene hadde foret oss med ukene i forveiene. Forskerne bak disse søknadene anså åpenbart at det å søke om forskningsmidler var «bullshit-bingo», der den som først nevnte alle de rette ordene fra programbeskrivelse, utlysning, underlagsdokument og annen mer eller offisiell hype, var den som vant premien. Fra et faglig ståsted var det et helt unaturlig trykk på hvilken enorm «impact» det relevante prosjektet skulle avføde, en nærmest grotesk fremstilling av forskning som direkte svar på «societal challenges», mange luftige løfter om hvilken utstrakt «interaction» man skulle ha med «stakeholders», og noen langt på vei uakademiske ambisjoner i retning av «transformation», «change», «disruption» og desslike – ja, for ikke å snakke om prosjektdeltagernes helt unike «experience» og «competencies».

Det hele var ganske underlig, for var ikke tanken her at forskere skulle skrive gode, faglige prosjektbeskrivelser, som så skulle vurderes faglig av andre forskere? Hvorfor var søknadene da så milevis unna andre fagtekster? Hvorfor lød de som ekkoer av byråkratenes buzzwords?

– jeg måtte bruke mer bold –

Denne erfaringen fikk meg til å tvile på verdien av min egen søknadsskriving. Dråpen kom da jeg la frem et utkast av søknaden min for lesere: «Jo, dette var saktens en god ide», mente samtlige, «men det lyder ikke som en søknad». Derfra og frem til fristen besto innsatsen i å gjøre det hele mer «søknadsaktig». Rådene jeg fikk var helt på linje med erfaringene jeg hadde fra panelet: Jeg måtte «dra på» for å beskrive prosjektets impact; jeg måtte komme fort til prosjektets anknytning til societal challenges; jeg måtte legge mer vekt på «hvorfor akkurat jeg var den rette til å gjøre denne forskningen»; jeg måtte skrive korte setninger (helst ikke over to linjer); og – dette var min favoritt – jeg måtte bruke mer bold – formodentlig slik at forskerne som vurderte søknaden skulle kunne nøye seg med å skumlese.

Problemet med alle disse rådene, slik jeg ser det, er at de ikke bidro til å styrke prosjektet. Noen kunne sikkert mene at de bidro til å styrke formidlingen av prosjektet, men all den tid kommunikasjonen her skulle gå fortrinnsvis mellom fagfeller, skulle man ikke tro at en slik bullshitifisering av teksten var nødvendig. I tidsskriftene godtar man både lange setninger og fravær av bold, så lenge teksten er relevant, har gode argumenter, og er bygget på solide bevis.

I noen grad er det fortsatt slik at en som skriver en forskningssøknad skriver for fagfeller: Det er forskere som skriver og forskere som vurderer. Men forskerne i begge ender av denne prosessen har blitt innhyllet – for ikke å si omtåket – av gjennomprofesjonaliserte forskningsbyråkrater. Dette er ikke forskningsbyråkratenes skyld, for de utøver sin profesjon bedre enn noen gang. Når denne bullshiten har funnet veien fra Forskningsrådets maler til søknadene selv, er det fordi byråkratene som er kilde til elendigheten nettopp ikke legger faglige kriterier til grunn. De tar opp stadig mer av plassen, men de gjør det – av prinsipp – med byråkratens språk, metoder og formål. På tross av forskningsrådsbyråkratenes intensjoner, er altså resultatet av denne byråkratiske profesjonaliseringen ganske pervers. Det er en «organisatorisk isomorfisme» som har gjort at utenom-akademiske hensyn etter hvert spiller en helt forvokst rolle i planlegging, gjennomføring, formidling og rapportering om forskning.

Noen er bekymret for politisert forskning. Det vi egentlig bør bekymre oss for er byråkratisert forskning. Jeg mener dette ikke som et skummelt framtidsscenario, men som en etterrettelig beskrivelse av noen nåtidige realiteter.