Sceneskiftet i Det hvite hus markerer en klar forbedring for vitenskapens rolle i Washington. Heldigvis!
I brevet til matematiker og biolog Eric S. Lander, som skal lede teamet, ligger det en sterk og tydelig intensjon og vilje til å fornye og revitalisere USAs nasjonale strategi for vitenskap og teknologi. Her er det også innhold som bør inspirere Europa og Norge. Biden/Harris følger opp med å utnevne et særdeles kompetent vitenskapsråd med fremragende forskere med ledelseserfaring, systemforståelse og slik det ser ut, evne til å heve blikket og se vitenskapen i et større bilde.
75 år etter at Vannevar Bush leverte rapporten Science - The Endless Frontier til president Harry S. Truman ser Biden 75 år framover med sin visjon om «å sikre at våre barn og barnebarn kan bo i en sunnere, tryggere, mer rettferdig og fredelig verden.»
Måtte Bidens bestilling til Lander få like stor innflytelse på vitenskapens utvikling som Franklin D. Roosevelts bestilling til Vannevar Bush fikk. President Roosevelts motivasjon da han bestilte arbeidet fra Bush i november 1944 var å bygge opp et sterkt forskningssystem i etterkrigstidens USA. Det klarte de, og rapporten dannet mye av grunnlaget for USAs etterkrigshegemoni innen forskning og høyere utdanning.
Science – The Endless Frontier kan leses som en hyllest til grunnforskningen og dens betydning for utviklingen også av næringsliv og samfunn. Jeg mener mange av tankene i denne rapporten burde fått større plass i både norsk og europeisk politikk, der grunnforskning og næringslivsutvikling ofte blir satt opp mot hverandre, senest i debatten om fordeling av budsjettmidler til EUs nye rammeprogram Horisont Europa.
I Vannevar Bush’s rapport understrekes betydningen av akademisk frihet, fri tilgang til kunnskap og lik rett til utdanning, og det slås fast at fordelingen av ressurser ikke skal dikteres av politiske myndigheter. Prinsippene i Science — The Endless Frontier ga støtet til etableringen av National Science Foundation og til et finansieringssystem der forskerinitierte prosjekter og fagfellevurdering ble stående sentralt. Vekten legges på det faglige og på hvordan man best kan legge forholdene til rette for å utløse forskernes kreativitet. Denne suksessoppskriften står i skarp kontrast til det stadig mer instrumentelle synet på forskning og høyere utdanning som preger vår europeiske og hjemlige debatt.
Bidens fem utfordringer til Eric Lander og hans team tilsier at det skal tenkes virkelig langsiktig om forskningens plass i samfunnet. Min utfordring til Regjeringen er nå å benytte sjansen i arbeidet med styringsmeldingen og den nye Langtidsplanen (vår versjon av en nasjonal strategi for vitenskap og teknologi) til å revitalisere også den norske forskningstenkningen.
Vi trenger for eksempel ikke gå tilbake til amerikansk historie for å finne eksempler på hvor verdifull den langsiktige grunnforskningen er. Koronapandemien har vist det samme. At vi har et stort og dypt kunnskapsreservoar, eller en «common pool of knowledge» som Bush kalte det, har vist seg å utgjøre en sentral del av samfunnets umiddelbare beredskap. Dette understreker viktigheten av å fortsette å ha et høyt investeringsnivå i fri grunnforskning. Vi vet tross alt ikke hva neste krise vil kreve av oss.
Det er videre åpenbart at vi nasjonalt også må dyrke en mangfoldig universitets- og høyskolesektor - et tema som ikke ligger innenfor ansvarsområdet til de føderale myndigheter i USA. Det blir tema for norsk UH-politikk denne våren. Vi trenger kompetanse regionalt, men vi må også ha rom for universiteter som evner å hevde seg globalt. Bare slik kan vi dekke samfunnets behov for kunnskap og kompetanse på kort og lang sikt, og på regionalt, nasjonalt og internasjonalt nivå.
(Dette innlegget ble først publisert på Rektorbloggen)
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere