UiO-forskere kan få eget ombud

Mange tegn tyder på at utrygghet og selvsensur blant forskere uthuler den reelle ytringsfriheten ved UiO. Dette rammer universitetets hovedfunksjon, som forskningens og kunnskapens høyborg. Det skrev professor Johan F. Storm i et debattinnlegg i Uniforum like før sommeren, og foreslo på grunn av dette at det opprettes et eget forskerombud.

Rektor Ole Petter Ottersen stiller seg åpen for ideen.

– Jeg vil på ingen måte avvise tanken, men saken har ikke vært diskutert i ledelsen. Vi må kunne dokumentere at et eventuelt ombud vil ha merverdi og mereffekt utover de mekanismene vi allerede har på plass, sier han.

Ser ikke behovet

En annen som har tatt til orde for et forskerombud, er professor Kristian Gundersen. Nylig ble han valgt inn i UiOs nye styre, som har sitt første møte i september.

– Gundersen står fritt til å fremme saken for styret. Jeg er gjerne med på en diskusjon, sier Ottersen.

Samtidig understreker han at han ikke ser det behovet som Storm og Gundersen mener å se.

– UiO er slik jeg ser det, preget av åpenhet og frihet til å ytre seg. En frihet som svært mange forskere bruker. Det er bra! Det er vanskelig å se hva et forskerombud, lokalt eller nasjonalt, skulle kunne gjøre for å styrke ytringsfriheten ytterligere, synes rektoren.

– En klageinstans

Gundersen liker det han hører.

– Dette er en positiv reaksjon fra rektor, sier han.
 
Som medlem av Universitetsstyret har Gundersen forslagsrett og kan også kreve votering.

– Jeg håper å få utarbeidet et forslag i løpet av høsten. Blant annet vil jeg se nærmere på den ordningen de har ved universitetet i København.

– Det er et lokalt, og ikke et nasjonalt ombud du ønsker deg?

– Ja, det blir en form for klageinstans, et sted å melde urettmessig behandling. Men detaljer og utforming må jeg se nærmere på, sier professoren, som imøteser en diskusjon om hvordan ombudet skal pekes ut, og dets mandat.

En typisk sak for ombudet kan være en forsker som er kommet i konflikt med ledelsen ved eget institutt, og som opplever at lederen griper inn i hans eller hennes akademiske frihet og autonomi, beskriver professoren.

– For øvrig kan forskere også oppleve press fra ulike aktører på utsiden, påpeker han, og nevner innvandring som eksempel på et vanskelig tema å uttale seg om.

Har mange eksempler

«Vi snakker ikke om formelle ytringsforbud. Faren er at forskere uansett ikke våger å ytre seg åpent av frykt for å komme på kant med sine mektige sjefer.» skrev Gundersen og Storm i et debattinnlegg i Uniforum i vår.

– Krisemaksimerer dere?

– Jeg føler ikke at vi gjør det. Jeg har mange eksempler på dilemmaer av denne typen. Et av dem er Nedkvitne-saken, som jeg mener ble håndtert dårlig av universitetet. Storm ble dessuten selv irettesatt av sin dekan, etter å ha kritisert en annen forskningsleder i et debattinnlegg. Riktignok sa dekanen at Storm ikke hadde tråkket over en grense, men slikt kan likevel ha en «chilling effect», poengterer Gundersen.

Han understreker at han er mest bekymret for de sakene som ikke når media, for det som skjer bak lukkede dører.

Beskyttet av tradisjoner

– Dersom forskere i dag er redde for å «sifra», vil de ikke da også være redde for å «sifra» til et forskerombud?

– Det kan være et problem. På den annen side vil de sakene ombudet behandler, kunne skape presedens, litt på samme måte som hos Sivilombudsmannen. Det blir et ris bak speilet.

– Tror du situasjonen er verre ved UiO enn ved andre norske universiteter?

– Nei, det tror jeg ikke. Jeg har hørt skrekkeksempler fra Høgskolen i Oslo, og ved et av de nye universitetene ble en ansatt kalt inn på teppet for å ha kritisert en sponsor. Generelt tror jeg UiOs lange tradisjoner beskytter oss.

Les også:

* Professorer greier seg, skulle man tro 
* Fritt fram for å ytre seg på UiO
* Hvorfor behøver vi et forskerombud?
* Makt og avmakt ved UiO