Fireårsregelen gir undervisningsnekt

Flere institutter strammer inn på bruken av postdoktorer og midlertidige ansatte i undervisningen. Hensikten er å unngå at disse opparbeider fortrinnsrett til stillinger. Tidligere postdoktor Jagrati Jani-Bølstad etterlyser en debatt om postdoktorordningen. Hun får støtte fra blant andre professor Johanne Sundby.

ØNSKER ÅPENHET: Dersom det det uansett postdoktorens meritter, ikke vil være rom for å gi han eller henne en fast stilling eller et engasjement etter kontraktsperioden, bør det være åpenhet om dette, mener forsker Jagrati Jani-Bølstad.

Foto: Martin Toft

Jagrati Jani-Bølstad ble i 2009 ansatt i en treårig postdoktorstilling ved Institutt for helse og samfunn. I tillegg til å forske, underviste hun på alle nivåer og veiledet ph.d.-studenter. Som kompensasjon for dette ble hennes stipendiatperiode forlenget med seks måneder.

Da kontrakten utløp, fikk Jani-Bølstad tilbud om å fortsette å undervise på masterprogrammet for internasjonal helse.

– Avdelingen hadde behov for min kompetanse og ønsket å ansette meg i en 20 prosent stilling. I tillegg ble jeg bedt om å gå inn i en mindre stilling som koordinator for sommerskolekurset i internasjonal samfunnshelse, forteller hun.

Men Jagrati opplevde at begge jobbtilbudene ble trukket tilbake, med beskjed om at hun måtte ha en karantenetid på seks måneder før hun kunne arbeide på instituttet. Det handlet om at instituttet ikke ønsket å komme i en situasjon hvor Jagrati Jani-Bølstad kunne kreve fast ansettelse etter fireårsregelen.

UiOs retningslinjer for postdoktor

– UiOs retningslinjer for ansettelse av postdoktorer er et tillegg til ”Forskrift om ansettelsesvilkår for stillinger som postdoktor, stipendiat, vitenskapelig assistent og spesialkandiat”, opplyser personaldirektør Irene Sandlie.

– I henhold til tjenestemannsloven ansettes postdoktorer i åremålsstilling. Åremålsperioden kan være 2 til 4 år, og normal åremålspeiode ved UiO skal være 3 år. En postdoktor fratrer sin stilling uten oppsigelse når åremålsperioden er ferdig, og bestemmelser om fortrinnsrett gjelder ikke for postdoktorer.

Ansettelse i stilling som postdoktor har som hovedmål å kvalifisere for arbeid i vitenskapelige toppstillinger. I henhold til våre retningslinjer om pliktarbeid, kan arbeidsgiver når ansettelsesperioden er tre år eller mer, pålegge den ansatte meritterende arbeidsoppgaver i form av undervisning og tilsvarende arbeid, men begrenset til 10 prosent av stillingen, slik at forskningsprogresjonen ikke blir hindret. Det kan gjøres unntak med inntil 25 prosent klinisk arbeid i de tilfeller hvor det i en postdoktorstilling er behov for å opprettholde klinisk kompetanse med tanke på senere stillinger.

Omfanget av pliktarbeidet fastsettes i arbeidskontrakten, og UiO har standard kontraktsmaler for post.doc.-stillingene. Det fremgår også av arbeidskontrakten at det skal utarbeides en plan for gjennomføring av kvalifiseringsarbeidet/prosjektet. Denne planen inngår som en del av arbeidskontrakten.

Kritisk til håndteringen av postdoktorer

– Instituttledelsen informerte meg om dette via programkoordinatoren, forteller hun og innrømmer at hun oppfattet universitetets opptreden som litt sårende.

Jani-Bølstad valgte å søke seg vekk fra UiO og fikk etter kort tid en forskerstilling ved Folkehelseinstituttet. Her trives hun godt, men hun er kritisk til UiOs håndtering av postdoktorer.

– Hva er en postdoktor og hva vil universitetet med disse stillingene? Slik jeg ser det, er dette nøkkelspørsmålene. Postdoktorene gjør en stor innsats for universitetet, og vi nærmer oss et generasjonsskifte i akademia. I denne situasjonen burde universitetet sørge for å beholde generasjonen av unge, dyktige forskere.

De fleste som tar en postdoktorstilling, ønsker seg en forskerkarriere. Strategisk framtidsrettet forskning og formidling burde derfor være utgangspunktet når man ansetter en postdoktor. Er enheten i en situasjon hvor det uansett postdoktorens meritter, ikke vil være rom for å gi han eller henne en fast stilling eller et videre engasjement etter kontraktsperioden, bør det være åpenhet om dette, sier hun.

Uheldig når postdoktorer ikke underviser 

Også professor og leder ved Avdeling for samfunnsmedisin, Johanne Sundby ønsker en debatt om innholdet i og målsettingen med postdoktorordningen.

Som avdelingsleder har hun ansvar for undervisningen på avdelingen.

– Vi har nå fått beskjed om at postdoktorer med ekstern finansiering helst ikke skal undervise. Slik jeg oppfatter det, handler dette om at instituttet er redd for at stipendiatene skal opparbeide seg fortrinnsrett til stillinger.

– For oss er dette uheldig, fordi vi må bruke ekstra tid og ressurser på å leie inn personer utenfra. Det er også synd at vi ikke kan utnytte kompetansen til postdoktorer som har relevant faglig kunnskap og forsker på temaer som passer inn i vår portefølje. For postdoktorene er dette uheldig, ikke minst fordi undervisning og veiledning er en viktig del av forskerutdanningen.

Det utlyses for få stillinger

Johanne Sundby beklager også at muligheten til å dra nytte av postdoktorenes kompetanse etter kontraktsperioden, er blitt strammet inn.

– Det er i dag veldig få leger som utdanner seg til forskere, og spesielt gjelder dette kvinner. En strengere praktisering av regelverket vil gjøre det enda vanskeligere å kjempe seg inn i en karriere som forsker, frykter Sundby.

– Er det blitt vanskeligere å skaffe seg en forskerkarriere?

Vi utlyste nylig et professorat hvor ingen av de kvinnelige søkerne nådde opp. For meg var dette svært øyeåpnende, sier hun.

– Problemet er at det utlyses for få stillinger hvor kandidater kan kvalifisere seg. Vi utdanner kandidater til et nesten ikke-eksisterende marked, legger hun til.

Selv har hun i løpet av 20 år ved universitetet veiledet 14. ph.d.- stipendiater fram til doktorgrad. Ingen av disse er i dag på UiO.  Det synes hun er frustrerende.

– Jeg bygger opp et fagmiljø hvor ingen får være med videre. Det er fremdeles bare meg.

Bør delta i alle deler av virksomheten

Professor Nina Køpke Vøllestad leder Avdeling for helsefag ved Institutt for helse og samfunn. Hun stiller seg i likhet med Johanne Sundby undrende til at eksternt finansierte postdoktorer ikke skal kunne delta i regulær undervisning.

– Våre postdoktorer er eksternt finansierte og deltar i undervisning. Så langt har vi ikke hatt problemer med å håndtere dette innenfor et rimelig omfang, sier hun.

Vøllestad viser til at postdoktorordningen har som målsetting å kvalifisere stipendiaten for en forskerstilling.

– Slik jeg ser det, er erfaring fra undervisning og veiledning også en viktig del av kvalifiseringsgrunnlaget. Det er dessuten viktig at postdoktorene har en forankring i et fagmiljø, legger hun til og forteller at postdoktorene ved avdelingen deltar i alle deler av virksomheten. De underviser og veileder studenter og er med på diskusjoner om utvikling av nye studieprogrammer.

– At postdoktorer bruker en mindre andel av stillingen sin til dette, mener jeg Forskningsrådet burde være åpne for og forvente.

Det handler om å gi litt og ta litt. Skal alt måles i millimeter, blir det vanskelig å utvikle gode fagmiljøer.

Fireårsregelen. Hva sier regelverket?

– Det eksisterer mange myter og feiloppfatninger om fireårsregelen, dessverre også blant arbeidsgivere, bekrefter fagpolitisk rådgiver i Forskerforbundet Jon Iddeng.

– Når er fireårsregelen relevant?

– En postdoktorstilling er et åremål. Man opparbeider seg derfor ingen rettigheter til fast stilling med mindre man er ulovlig tilsatt, det vil si at man utfører andre arbeidsoppgaver enn dem man er ansatt for i åremålet.

Er du ansatt i en ordinær forskerstilling, vil kravet om fast ansettelse være gyldig etter fire års sammenhengende tjeneste. Her vil eventuelle tidligere åremålsstillinger være inkludert i beregningen av tjenestetiden, om det ikke er et plausibelt opphold mellom kontraktene.

Midlertidig tilsetting må hjemles i loven. Det mest vanlige hjemmelsgrunnlaget er at man er vikar eller at man er ansatt for å utføre et bestemt og avgrenset oppdrag. Institusjonene anser ofte forskningsprosjekter som er finansiert med eksterne midler og ikke over enhetens ordinære budsjett, som slike avgrensede oppdrag.

Om forskningsprosjektet fortsetter ut over det bestemte tidsrommet eller kan sies å inngå i den ordinære virksomheten, kan hjemmelsgrunnlaget bortfalle.

Etter fire år vil forskeren ha krav på fast ansettelse på det aktuelle forskningsprosjektet han eller hun ble tilsatt for å arbeide med. Personen vil derimot ikke ha ikke fortrinnsrett til ordinære stillinger ved enheten, med mindre vedkommende har utført ordinært arbeid.

– Betyr dette at eksternt finansierte forskere kan miste jobben når prosjektet er over, selv om hun eller han er blitt fast tilsatt?

– Statsansatte kan sies opp ved bortfall av arbeidsoppgaver eller finansiering.  Det vil derfor være lettere å si opp en person som er fast tilsatt, om personens arbeid og lønn er finansiert eksternt, bekrefter Iddeng.

Les mer om lover, regler, politikk og annet som dreier seg om midlertidighet, på Forskerforbundets hjemmeside: https://www.forskerforbundet.no/midlertidig-tilsetting/

 

 

Viktig med bevisst bruk av midlertidige tilsatte

Vararepresentant i Universitetsstyret postdoktor Knut Christian Myhre ønsker også en debatt om postdoktorordningen velkommen.

– Personene som tar disse stillingene, har som målsetting å bli ansatt i en vitenskapelig toppstilling. Det hender nok at det noen ganger går litt fort i svingene, og at man starter opp prosjekter uten nødvendigvis å ha en klar plan for hvordan prosjektet passer inn i enhetens fagportefølje.

Det er viktig at instituttene er bevisst bruken av midlertidige ansatte og ser dette i en sammenheng. Vi må være klare på hva som kreves og hva postdoktoren må oppnå for at en postdoktorstilling skal kunne konverteres til en fast stilling.

– Det er også viktig å tenke seg nøye om før man tar en postdoktorstilling, og å spørre seg hvilke muligheter den gir, legger han til.

– Bør også postdoktorer med ekstern finansiering delta i regulær undervisning?

– Undervisningserfaring er nyttig, men forskning og veiledning teller nok mer ved ansettelser.

Postdoktorer bør helst ikke undervise

Instituttleder Jeanette H. Magnus ved Institutt for helse og samfunn bekrefter at instituttet har strammet inn på bruken av midlertidige ansatte i regulær undervisning.

– Hvorvidt du som postdoktor skal undervise, avhenger av avtalen du har tegnet med oppdragsgiveren.  I våre interne postdoktorstillinger er det vanlig at postdoktorer underviser opptil 20 prosent. Har postdoktorene derimot fått et stipend fra Forskningsrådet eller en annen ekstern aktør for å forske på fulltid, kan vi ikke kreve at postdoktoren skal undervise.

– Betyr dette at forskningsrådet ikke ønsker at deres postdoktorer skal undervise og veilede?

– Vi har tatt opp spørsmålet om regulær undervisning med Forskningsrådet og holdningen er at man helst ser at disse stipendiatene ikke underviser. At en postdoktor veileder en ph.d.- student eller enkelte masterstudenter, tror jeg derimot Forskningsrådet forventer.

– Selv om enkelte miljøer vil forvente at du selv søker om midler til å ansette ph.d.- stipendiater, er det vanskelig å forestille seg at noen vil si nei til at en postdoktor påtar seg veiledningsoppgaver dersom temaet er relevant for postdoktorens egen forskning. Ikke minst fordi kravet for å bli tilkjent professorkompetanse ved UiO, er at du har vært hovedveileder for minst en ph.d.-student fram til doktorgrad.

Mange slepphendte miljøer

– Ser du at det er uheldig at enhetene ikke kan dra nytte av kompetansen til disse forskerne i undervisningen?

– Postdoktorer på avgrensede, midlertidige prosjekter er ansatt for å utføre oppgaver av midlertidig art, og skal derfor ikke pålegges oppgaver som er en del av enhetens ordinære virksomhet, presiserer Magnus, og legger til at et unntak kan være dersom enheten setter opp en forelesning eller et kurs direkte knyttet til det midlertidige prosjektet. I dette tilfellet vil undervisningen ikke være en del av den ordinære virksomheten ved instituttet.

– Når det gjelder postdoktorer, har avdelingslederne ansvar for å påse at regelverket følges. Mange miljø har vært for slepphendte, og vi understreker derfor betydningen av å følge avtalene mellom postdoktoren og finansieringskilden. Jeg ser at dette kan være litt vanskelig for noen fagmiljøer i en overgangsfase, men dette handler om langtidsplanlegging i hver gruppe.

– Er bakgrunnen for innstrammingene at instituttet ikke ønsker at forskere skal opparbeide seg fortrinnsrett til stillinger?

– Noen steder har det vært sedvane at postdoktorer er blitt bedt om å undervise uavhengig av om dette har vært en del av kontrakten. Det har hendt at dette er blitt samlet opp og brukt til å kreve mer lønnet tid etter avsluttet postdoktorfinansiering, presiserer instituttlederen.

– Målet med postdoktorordningen er å kvalifisere postdoktoren til en stilling i akademia. Er ikke undervisning en viktig del av dette?

– Nøkkelen for å få innpass i akademia er først og fremst god forskning, poengterer Magnus.

Ønsker innstegsstillinger

– Vil instituttets innstramminger gjøre det enda vanskeligere for unge forskere å få innpass?

Jeanette H. Magnus svarer at hun ser fram til innstegsstillingene som kan skape en bro mellom post.doc.-stillingene og førsteamanuensisstillingene. Hun har et inderlig håp om at disse blir en realitet.

– Finnes det faste stillinger til de kvalifiserte kandidatene, eller er det en risiko for at innstegsstillinger bare vil være å utsette problemet?

Instituttlederen bekrefter at det er få tilsatte i førsteamanuensisstillinger på instituttet.

At personene som ansettes i stillingene allerede er nær professorkompetanse og raskt får personlig opprykk, er en årsak. Regelen om at omfanget av den vitenskapelige produksjonen skal veie tyngst ved ansettelser, har også gjort det vanskeligere for yngre forskere å nå opp.

Vekt på nyskaping og kreativitet

Jeanette Magnus har fått lov til å endre kriteriene for evaluering i fire stillinger som instituttet lyser ut i disse dager.

– Vi har lagt inn i teksten at originalitet, nyskapning og kvalitet i arbeider skal vektlegges foran totalt omfang, og at artikler som nylig er publisert, skal tillegges større vekt enn eldre artikler. Dette er godkjent av dekan og klarert av universitetets organisasjons- og personalavdeling.

På denne måten håper instituttlederen å gjøre det lettere for unge, dyktige forskere å komme gjennom nåløyet.

– Undervisning er en del av kvalifiseringsløpet

Divisjonsdirektør Anders Hanneborg i Forskningsrådet kjenner seg ikke igjen i påstanden om at Forskningsrådet helst ser at deres postdoktorer ikke underviser.

– Det er institusjonene som søker og mottar postdoktorstillinger, som har ansvar for å legge til rette for et postdoktorløp i henhold til Kunnskapsdepartementets retningslinjer. Her åpnes det for en viss andel pliktarbeid, hevder Anders Hanneborg, direktør for divisjon for vitenskap i Forskningsrådet.

– Postdoktorordningen skal være et kvalifiseringsløp, og man anser at å undervise er en del av dette. Forskningsrådet vil bare intervenere dersom omfanget av undervisningen gjør at prosjektet vi har bevilget penger til ikke kan gjennomføres, presiserer han.

Må ikke stå i kontrakten

På spørsmål om undervisningsplikten må være nedtegnet i kontrakten med Forskningsrådet svarer Hanneborg benektende.

– Undervisningen bør innarbeides i planen institusjonene avtaler med postdoktoren for arbeidet som skal utføres. Dette må ikke nødvendigvis stå i kontrakten med oss.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Emneord: Personalpolitikk, Forskning, Arbeidsforhold, Forskningspolitikk Av Grethe Tidemann
Publisert 19. juni 2013 14:29 - Sist endret 20. juni 2013 16:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere