188 tidsskrifter under open access-flagget ble nylig «nullet» fra registeret over godkjente publiseringskanaler etter at Universitets- og høyskoleutvalget avdekket at fagfellevurderingen forskerne betalte for, ikke var reell.
- Synd for Open access
Erlend Hem driver medisinsk adferdsforskning ved Universitetet i Oslo. Han er kritisk til den viltvoksende floraen av vitenskapelige tidsskrift som elektronisk publisering har gjort mulig det siste tiåret. Fagfellevurderingene i mange nye tidsskrifter har blitt slappere. Følgen blir at for mye svak forskning slipper gjennom kvalitetskontrollen.
- Der er veldig synd, siden open access åpenbart er et skritt i riktig retning for å begrense utbyttingen som enkelte forlagshus driver med. Da er det beklagelig at det får slike utslag som UA har skrevet om, sier Hem til Universitetsavisa.
Noen ser på dette utelukkende som en måte å tjene penger på. Da må det gå galt. Mangelfulle, eller ikke-eksisterende, fagfellevurderinger blir resultatet, mener Hem.
Fra 98 til 12 200 e-journaler
NTNUs eget bibliotek kan illustrere utviklingen. Antall tidsskrifter UB abonnerer på, har økt fra omkring 5000 til over 13 000 titler i løpet av de siste syv årene. Elektroniske utgaver har tatt over for de trykte. I dag har UB knapt 1400 titler i papirformat. I 2004 var det bare 98 elektroniske journaler i bibliotekets «hyller». I 2011 var antallet steget til 12 200 e-journaler.
Terskelen for å etablere open access, elektroniske tidsskrifter er langt lavere enn for gammeldagse, fysiske journaler. Forlag som Elsevier, Springer og Wiley selger tidsskrifter i såkalte «bundles» - eller pakker. Bibliotekene har begrensede muligheter for å kjøpe enkelttitler – noe som vil bli dyrere enn å ta hele pakken. En problemstilling ikke ulik kanalpakker i TV-markedet, medgir Lisbeth Tangen.
- Vi har et inntrykk av at en god del titler blir veldig lite brukt, sier biblioteksdirektøren.
En forskningsjungel
Det er lett å gå seg vill i publiserte forskningsresultater i dag, mener Hem. Det er blitt lengre mellom gullkornene. Mye av publisering kunne med letthet forblitt upublisert, mener han.
Da Hem startet sin karriere, var det vanlig å sende manuskripter «på vandring» fra tidsskrift til tidsskrift, i håp om å bli antatt. Man søkte gjerne lykken først hos de mest prestisjefylte journalene. Om man ikke fikk napp, mottak man i alle fall faglig gode tilbakemeldinger som gjorde forskeren i stand til å forbedre artikkelen til neste tidsskrift på vandringen mot endelig publisering.
Kunnskapsdepartementets årlige tilstandsrapport ble nylig lagt fram. Den kunne vise til at antallet publiseringspoeng økte med nesten 10 prosent fra 2010 til 2011. Dette etter flere års vekst siden tidlig på 2000-tallet. Det var de gamle universitetene NTNU, Universitetet i Oslo og i Tromsø som stod for den største veksten.
For lett å bli publisert
Kvalitetskontrollen og den redaksjonelle bearbeidingen er svak i mange tidsskrifter, mener han. Til og med ressurssterke Nature skal ha utfordringer knyttet til å rekruttere dyktige forskere med tid nok til å foreta grundige nok fagfellevurderinger. Tidsskriftet for den norske legeforening har hittil vært heldige med dedikerte og arbeidsomme fagfeller, men Hem vet fra samtaler med forskerne at det kan være vanskelig å finne tid til denne typen «ekstrajobber» i tillegg til andre plikter.
Fagfeller under press
Systemet med fagfellevurdering er under sterkt press i dag, mener Hem. Fra flere kanter. Forskere får ikke betalt for denne jobben, og de får heller ikke anerkjennelse for denne typen arbeid fra arbeidsgiver. På et universitet kan det dreie seg om flere tusen arbeidstimer, som ikke fremkommer noen steder.
- Dette er nærmest en skjult aktivitet vi får veldig lite igjen for, sier Hem. Han uttaler seg primært om medisinsk forskning.
Den voksende tidsskriftfloraen bunner i et strukturelt problem, mener Hem: Det er for mange av aktørene som ser seg tjent med en lavere terskel for å få publisert sine arbeider. Forskerne får flere publikasjonspoeng, arbeidsgivere kan vise til «produksjonsforbedring» og politiske myndigheter kan vise til at Forsknings-Norge gjør det stadig bedre.
Jeg deler fullt ut synspunktene til Hem som absolutt også gjelder i andre fagfelt som for eksempel informatikk. Vi har tellekanter og det skal innføres detaljert undervisningsregnskap på individnivå, men aktiviteter som fagfellevurdering og redaktørarbeid som er en basis for kvalitetssikring av forskning, finnes ikke i noe regnskap. En solid vurdering av en artikkel til de beste tidsskriftene tar ofte et dagsverk. Som assisterende redaktør i et ledende tidsskrift de siste to årene har jeg redigert 45 artikler som har krevd at jeg har vurdert alle artiklene selv, skaffet 135 forskere til fagfellevurdering etter anslagsvis å ha henvendt meg til ca. 200 forskere verden over, oppsummert fagfellevurderingene og gitt anbefalinger om publisering. Ca. 4 månedsverk som er usynlige og som tilsynelatende ikke gir noen uttelling.
Dag Sjøberg, Professor, Institutt for informatikk
(Sorry for English). I think it's _good_ that reviewing is not under regnskap. Ironically because I agree it _is_ too important. Sure, that means a lot of work, not all (or most) of it interesting in itself, just service to scientific community, but that's a good thing.
For once: alls this: treating all reasearch all activities as earning (pseudo-)objectively many points in some tellekant-system is part of the reasons in the first place that all this pseudo-events and journals exist and grow and grow. As reseacher one should very early on know oneself, which is a very good one, medium one, an mediocre-but-still ok, and a fraudulent event which is a shame if it comes out, at least in one's own field. Of course the ranking is not objective but if one does not obtain a general feeling about what is worth it and what not. one is not a researcher, likewise if one needs to check in that tellekant-system whether a conference or thing is good or bad. It may give an indication, but if one does not know it oneself, one is in the wrong profession..
Secondly: if one would extend the regnskaps-og-tellektant-system also to reviewing, one opens another field of harvesting "points" namely by reviewing a lot of stuff, and then of course that also needs to be documented and then some people decide which reviews count more than others (to be objective and fair, right, a review for a workshop can count only half than for a conference, if there are three reviewers, the credit must be divided by three etc.) Frankly, I am grateful that reviewing is still an area of research (again, an important and only sometimes gratifying) which is _not_ measured yet, and I seriously hope that remains like that.
Martin Steffen, informatikk
Logg inn for å kommentere