Med støtte i karrierestigen

I dag er 24,8 prosent av professorene ved UiO kvinner. Vil språkforsker Pia Lane med tiden bidra til å øke kvinneandelen? Å delta i UiOs mentoringprogram for kvinnelige postdoktorer kan hjelpe henne med det.

ATTRAKTIVT PROGRAM: I år fikk kun 22 av 47 søkere plass i Universitetet i Oslos mentoringprogram for kvinnelige postdoktorer. Pia Lane var blant de heldige, og har fått fysikkprofessor Eivind Osnes som sin personlige karrierementor for ett år.

Foto: Ola Sæther

– Jeg er overrasket over hvor mange stipendiater og postdoktorer som mangler realitetsorientering, sier postdoktor Pia Lane. Selv var hun klar over allerede da hun begynte på doktorgraden at det er vanskelig å gjøre karriere i akademia.

Nå er språkforskeren koblet sammen med kjernefysikkprofessor Eivind Osnes gjennom UiOs mentoringprogram for kvinnelige postdoktorer. Lane som adept, og Osnes som mentor.
Gjennom ett år stiller Osnes sin erfaring, kunnskap og innsikt til rådighet for Lane. I tillegg til at de to møtes til regelmessige samtaler, deltar de også på fellessamlinger med de andre mentor- og adeptparene.

Attraktivt program

Programmets hovedmål er å øke kvinneandelen blant de faste vitenskapelige ansatte, og da spesielt professorene.

Fungerer det? Likestillingsrådgiver Ingrid Uldal har gått gjennom deltakerlisten fra året 2005/2006:

– Av 22 deltakere har fem fått fast stilling som førsteamanuensis, og to har blitt professorer her ved UiO. Flere andre har gått over i midlertidige forskerstillinger og administrative stillinger, forteller hun.

Kvinneandel ved UiO
2009 (2005 i parentes)

Professorer: 24.5 % (21,6)
Førsteamanuenser: 40,5 % (36,5)
Postdoktorer: 47,8 % (45,8)
Stipendiater: 54,6 % (50,6)

Og programmet er attraktivt: I år fikk kun 22 av 47 søkere plass, opplyser Uldal, som er kontaktperson for programmet.

Politisk match

Det er ikke tilfeldig at Lane, som forsker på sosiale og grammatiske aspekter ved flerspråklighet, ble koblet sammen med akkurat Osnes. Sammensetningen av mentorer og adepter skjer først etter grundige intervjuer.

– Hvorfor ble akkurat dere to satt sammen?

– Ifølge likestillingsrådgiver Ingrid Uldal ga det seg selv at vi skulle danne et par, svarer Osnes.

Lane ønsket nemlig å lære mer om universitetspolitiske strukturer og forskningspolitikk. Og Osnes er ikke bare professor i kjernefysikk. Han er også tidligere instituttleder ved Fysisk institutt, og stilte som kandidat til rektorvalgene i 1998 og 2001.

– Eivinds kompetanse gir meg en unik innsikt i sektoren, både universitetspolitisk og forskningspolitisk. Det er nyttig å kunne diskutere med noen som ser disse problemstillingene i et lengre perspektiv, synes Lane. Under intervjuet gjorde hun det også klart hva slags type mentor hun ønsket seg:

UiOs mentoringprogram for kvinnelige postdoktorer

- Ble for første gang gjennomført året 2002–2003.

- En erfaren professor (mentor) opptrer som veileder og samtalepartner for en postdoktor (adept).

- Hovedmålsettingen er å støtte kvinnelige forskere i deres kompetanse- og karriereutvikling, slik at de blir motivert for en fast forskerstilling og får bistand i sin videre karriereplanlegging.

- UiOs fjerde mentoringprogram startet opp i desember 2009 og går over ett år. I denne perioden holdes det mellom åtte og ti møter mellom mentor og adept, i tillegg til 5–6 fellessamlinger med alle deltakerne.

- Alle de største universitetene i Norge har, eller har hatt lignende programmer.

– Jeg sa at jeg ville ha en som er klar og tydelig. Og en som kan få meg til å være tydelig.

– Pia har hatt ganske konkrete bestillinger, bekrefter Osnes.

– Hun er kanskje mer gjennomreflektert enn postdoktorer flest.

Helgene fri

I år var det også to menn som søkte om å få delta i programmet. De fikk avslag. Er et mentoringprogram kanskje noe kvinner trenger mer enn menn?

Osnes er usikker:

– Dette kunne sikkert vært nyttig også for enkelte menn. Det er ikke så lett for dem heller å få fast stilling ved universitetene, med den stillingstørken vi har i dag.

– Jeg hører også om menn som av familiehensyn synes det blir for usikkert med lønn og slikt, påpeker professoren.

Dermed kommer han inn på det som ofte nevnes som kvinners største barriere mot en akademisk karriere: Må de velge vekk familielivet? Ikke Pia Lane. Så langt har hun klart seg fint, samtidig som hun er gift og har to barn.

– Da barna var små, var det perioder jeg jobbet hver eneste kveld. Men i dag har jeg stort sett helgene fri, forteller hun.

– Med barn tror jeg også man blir flinkere til å bruke den tiden man har. Men jobben er også en viktig del av meg, og det kan være vanskelig å legge den fra seg når man kommer hjem, innrømmer postdoktoren.

– River ned stereotypier

– Er det ellers noen forskjell på kvinner og menn i akademia?

– Dette programmet bidrar til å rive ned slike stereotyper, synes Osnes. Lane er enig:

– Vi er ikke akkurat noen hjelpeløse sjeler, vi kvinner på mentorprogrammet. Og det er vanskelig å vite om utfordringene vi møter, skyldes at vi er kvinner, eller at vi er mennesker.

Programmet har likevel igangsatt noen tanker hos postdoktoren om likestillingsperspektivet i ansettelseskriteriene:

– Skal man bare måles på antall publikasjoner, uten at det tas med i betraktning hvor mye tid man har brukt på for eksempel å være hjemme med barn? Eller er det bedre å bli målt på hva man har fått til på den tiden man har hatt til rådighet?

Gleden ved å forske

I søknaden om å få delta i programmet skrev Lane at hun håpet det kunne hjelpe henne å finne tilbake til gleden ved å forske.

– Inne i min forrige prosjektperiode ble jeg veldig lei av å være midlertidig. Det langsiktige perspektivet forsvinner. Men etter at jeg ble med i mentoringprogrammet, har jeg faktisk fått en større ro, og et mer bevisst forhold til min egen rolle som forsker.

Mentor Osnes nikker samtykkende.

 FUNGERER DET?: Likestillingsrådgiver Ingrid Uldal har gått gjennom deltakerlisten fra året 2005/2006: – Av 22 deltakere har fem fått fast stilling som førsteamanuensis, og to har blitt professorer her ved UiO. Flere andre har gått over i midlertidige forskerstillinger og administrative stillinger, forteller hun.


Foto: Ola Sæther

– Jeg skjønner deg godt. Selv gikk jeg ti år mellom doktorgrad og fast ansettelse, forteller han.

– Hvorfor ble du selv mentor?

– Jeg ble rett og slett spurt om jeg kunne tenke meg å delta. Jeg ble utfordret.

– I løpet av karrieren min har jeg vært i mange veiledersituasjoner. Noen ganger har jeg sikkert også fungert som mentor, selv om det ikke har vært under slike rammer som dette.

Møtes på bortebane

Fysikkprofessoren trives godt med sin nye rolle:

– Det er spennende, og samtidig utfordrende. Som mentor må du være bevisst på hvordan du kommuniserer. For vi skal ikke være verken coach eller veileder, men har blitt instruert til å lytte, og til å stille åpne spørsmål.

– Det er adepten selv som skal trekke konklusjonene. Mentor skal være en slags fødselshjelper.

– Kommuniserer dere som likeverdige?

– Jeg synes det. Hun kommer jo fra et annet fagmiljø, så da er vi begge på bortebane, sier Osnes.

– Ja, vi møtes i et rom som begge skaper. Andre steder vi kunne møttes, for eksempel i en universitetspolitisk debatt, ville vi derimot hatt ulik rangordning, mener Lane.

Det er bevisst politikk fra programmets side at det ikke skal dreie seg om direkte faglig veiledning. Lane synes det er positivt:

– Det blir et frirom. I mitt eget fagmiljø har de investert i meg siden hovedfag. Der ville jeg vært redd for å skuffe miljøet om jeg luftet tanken at jeg heller vil jobbe med andre ting.

– Nettverk er alfa og omega

En av tingene mentoringprogrammet skal hjelpe postdoktorene med, er nettverksbygging.

– Hvor viktig er det å bygge nettverk?

– Nettverk er alfa og omega i universitetsverdenen. En gang sa en kollega til meg at alt jeg gjør springer ut av nettverk. Jeg hadde ikke tenkt på det slik før, men han hadde rett, sier Lane.

Selv har hun deltatt i internasjonale nettverk siden hovedfag. Det var veilederen som dro henne med ut og sørget for at hun møtte folk. Ikke alle er like heldige.

Osnes mener en veileder ikke har gjort jobben sin dersom han eller hun ikke også stiller nettverket sitt til disposisjon:

– I alle fall ikke på doktorgradsnivå. Å være en del av et nettverk, tror jeg dessuten er viktig for at de midlertidige skal holde ut.

– Er nettverksbygging vanskelig? Kan det læres?

– Det blir noe kunstig over det at man skal sette seg ned og lære nettverk, synes Osnes.

– Noen ganger springer nettverkene ut av tilfeldigheter. Det handler også om kjemi og felles forskningsinteresser, fortsetter han.

Noen er introverte og jobber best alene. Men det blir normalt bedre forskning av at du får flere impulser, mener professoren:

– Det er ikke bare et spørsmål om å være flink. Du må også være utadrettet. Når vi ansetter nye ved instituttet, bruker vi å si at de må være miljøskapende.

– Må våge å feile

Også noe så tilsynelatende enkelt som å mingle på en konferanse kan være vanskelig for mange. Dette ble diskutert på en av fellessamlingene i mentoringprogrammet. Der var det en av adeptene som sa noe klokt, forteller Lane:

– Hun sa at når vi er på konferanser, må vi tenke at vi ikke er der som oss selv, men at vi er der som representanter for Universitetet i Oslo. Det synliggjør den oppgaven vi har, og det blir kanskje lettere å møte nye folk. Vi er jo ikke på konferanser for å drikke vin.

Selv er Lane ganske selvsikker, men det har ikke kommet av seg selv:

– Jeg vågde mer på et tidlig tidspunkt fordi jeg tenkte jeg hadde lov til å feile. Blant annet testet jeg ut nye ideer på konferanser, noe jeg fremdeles gjør.

– Som forsker må du være både tydelig og synlig. Og du må skyve deg selv til grensene både faglig og personlig. Du må også tåle å sitte i utvalg, delta i debatter og ellers stille opp når du får sjansen, er Lanes råd.

– Når du har gjort noe mange ganger, ser du at verden ikke går under om du trår feil innimellom, konstaterer hun.

 

Emneord: Likestilling, Universitetspolitikk Av Helene Lindqvist
Publisert 2. juni 2010 12:16 - Sist endret 7. juni 2010 12:59
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere