Svensk arkeolog: - Uetisk å forske på kulturminner med ukjent opphav

- Det haster å stoppe plyndringen, det haster ikke å forske. Forskning på kulturminner med ukjent opphav gir næring til det illegale markedet, og forskere som samarbeider med samlere, er med på å legitimere deres aktivitet, sier den svenske arkeologen Staffan Lundén.

- Når man forsker på kulturminner med ukjent opphav, er man med på å legitimere den illegale handelen med slike gjenstander, sier den svenske arkeologen Staffan Lundén.
Foto: Lars Hoff

- Kulturminner som graves opp illegalt, blir ikke etterlyst. De blir straks et handelsobjekt på det frie marked. Mange mellommenn skaper et marked for samlere, som igjen kan gi forskere materiale å forske på, sier Staffan Lundén, arkeolog ved Göteborgs universitet og ekspert på den illegale handelen med kulturminner.

Han bekrefter at plyndring av kulturminner foregår i mange land, særlig i fattige land og land i krig. Spesielt Afghanistan og Irak blir på denne måten frarøvet sin historie og eiendom. Lundén var nylig innom Universitetet i Oslo for å gi forelesninger om illegal handel med løse kulturminner og det uetiske i å forske på slike objekter.

Utstilt tjuvegods

- Flere kjente museer tar imot materiale som de vet stammer fra plyndring. For eksempel er rundt 75 prosent av alt som er utstilt av afghanske kulturskatter og kunstobjekter på Metropolitan Museum i New York, blitt ervervet etter 1980 og kan settes i sammenheng med storstilte plyndringer i Afghanistan etter at landet ble krigsskueplass. Metropolitan kaller seg et "universelt" museum og gir seg selv retten til å erverve tjuvegods fra hele verden. Samlere som får tingene sine utstilt der, smykker seg med æren, forteller Lundén.

Schøyen-samlingen

Den nasjonale forskningsetiske komité for samfunnsvitenskap og humaniora (NESH) konkluderte i sommer med at UiOs beslutning om midlertidig å stanse all forskning på Schøyen-samlingen var et inngrep i forskningsfriheten. Rektor Arild Underdal sier at han før jul vil møte dekanen for Det humanistiske fakultet, Bjarne Rogan, og professor i religionshistorie, Jens Braarvig. På møtet vil han meddele at UiO fra nyttår igjen vil tillate at det forskes på det omstridte materialet i Schøyen-samlingen, men etter de retningslinjer som NESH har anbefalt.

- Hvorfor skal man ikke forske på slikt materiale så lenge det er tilgjengelig her i landet, istedenfor å vente til eiendomsretten er 100 prosent avklart? I dette tilfellet forsker jo forskerne bare på fotografier av gjenstandene.

- Spørsmålet her er ikke hvordan man studerer gjenstandene, men om man overhodet skal forske på dem eller ei. Når man forsker på kulturminner med ukjent eller usikkert opphav, er man med på å legitimere den illegale handelen. Forskerne bidrar på denne måten til å renvaske handlerne og samlerne i allmennhetens øyne, svarer Lundén.

Han er helt uenig i komitéens beslutning og mener at dens konklusjon ble foretatt på et mangelfullt grunnlag.

Lundén trekker fram forbudet mot handel med elfenben og leopardskinn som en parallell:
- Ingen tør lenger å vise seg ikledd leopardskinn fordi det møter allmenn fordømmelse. Hvorfor skulle det være mer moralsk å forske på kulturminner med ukjent opphav? spør han.

Umoralsk forskning

- Forskere blir dessuten direkte medansvarlige for den illegale handelen når de hjelper samlerne med å vurdere ektheten av tjuvegodset og dermed markedsverdien. Når de siden er med på å forske på materialet, er umoralen komplett.

- Samlerne forsvarer seg gjerne med at de redder gjenstandene fra korrupte land eller kulturfiendtlige regimer som i Talibans tilfelle. Er ikke det et godt nok motiv?

- Dette er bare dårlige unnskyldninger. Martin Schøyen hevdet først at han hadde reddet gamle buddhistiske manuskripter fra å bli ødelagt av Taliban. Brennpunkt-redaksjonen i NRK avslørte at de fleste av manuskriptene var blitt ført ut av landet lenge før Taliban kom til makten. Noen av manuskriptene viste seg å være stjålet fra Nasjonalmuseet i Kabul. Disse vil nå Schøyen levere tilbake til den afghanske staten. Andre skrifter i samlingen hans har vist seg å stamme fra plyndringer av klosterruiner i Nord-Pakistan.

I lomma på samleren

Når det gjelder komitéens påstand om at UiO har hindret forskningens frihet, sier Lundén følgende:

- Når en forsker skal forske på gjenstander med ukjent opphav hos en privat samler, oppstår raskt et troverdighetsproblem, fordi forskeren direkte eller indirekte blir avhengig av samlerens godvilje for å få tilgang til materialet. Hvis han skulle betvile samlerens eiendomsrett til gjenstandene, ville han jo ikke få tilgang til samlingen! Det blir som når Philip Morris' forskere hevder at tobakksrøyking ikke er farlig. NESH-rapporten tok ikke opp dette avhengighetsaspektet, hevder han.

Braarvig og de andre forskerne burde ha sagt følgende til Schøyen, mener Lundén: - Vi vil ikke forske på dette materialet så lenge du ikke anerkjenner at det tilhører den afghanske stat.

Schøyen har også kjøpt 600-700 såkalte "magiske krukker" med arameiske (hebraiske) inskripsjoner fra 400-700-tallet e.Kr. Disse befinner seg nå på University College London. Krukkene stammer mest sannsynlig fra en ulovlig utgraving i nærheten av byen Najaf i Irak i 1992/93. FNs sikkerhetsråd har nedlagt forbud mot handel med kulturminner som er brakt ut av Irak etter 1990. I Norge er det forbundet med fengselsstraff å handle med eller være i besittelse av slike gjenstander.

- Et sentralt aspekt ved denne handelen er at man ødelegger de arkeologiske sammenhengene og annen kontekst, fordi funnstedet til gjenstandene ofte ikke er kjent, slik at man mister mye informasjon. Mye blir også ødelagt fysisk under plyndringen og transporten, forteller Lundén.

Koplet til narkotika- og våpenhandel

Den illegale handelen med kulturminner og kunstgjenstander er en milliardgeskjeft med koplinger til narkotika- og våpenhandelen. Fra Afghanistan er det blitt rapportert at lokale krigsherrer har finansiert sine våpenkjøp ved å selge løse kulturminner, avslører Lundén. Han avslutter med å fortelle en historie, som han synes illustrerer det umoralske i denne geskjeften godt:

- En mann ved navn Muhammed Atta ringte rundt årsskiftet 2000/2001 en professor i kunsthistorie ved et tysk universitet og spurte hvor han kunne selge antikviteter fra Afghanistan. Han trengte pengene for å kjøpe et fly. Professoren foreslo at han tok kontakt med et auksjonsbyrå, for eksempel Sotheby's. Han hørte ikke mer fra Atta.

Emneord: Irak, Arkeologi, Afghanistan, Etikk, Internasjonalisering Av Lars Hoff
Publisert 15. des. 2005 14:32 - Sist endret 10. des. 2008 15:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere