Klassisk og hypermoderne

Et femtitalls mennesker er samlet på Aulatrappa. - Se ut over plassen og tenk dere tilbake til 1830, oppfordrer Bjørn Vidar Johansen , leder for Museum for universitets- og vitenskapshistorie(MUV).

STORT OPPMØTE: Over femti personer møtte fram da Bjørn Vidar Johansen, leder for Museum for universitets- og vitenskapshistorie (MUV), arrangerte omvisning i universitetsbygningene på Karl Johan.
Foto: Ola Sæther

Vi er kommet for å være med på en omvisning i universitetsbygningene på Karl Johan.
- I 1830 var det bare myr og sump og spredt buskas her, og byens befolkning pleide å jakte på rype og annet vilt i denne delen av byen, forteller Johansen og legger til at litt lenger oppe i bakken var det derimot stor aktivitet.

Det er byggingen av Slottet han sikter til, landets største byggeprosjekt siden middelalderen, et prosjekt som startet opp i 1825 og pågikk helt til 1849.

Arkitekt og grønnsakshandler

Slottsarkitekten var Hans Ditlev Linstow, som egentlig var offiser og etter sigende ikke hadde bygd så mye som et hundehus tidligere. Men Linstow gjorde en utmerket jobb likevel og arbeidet hardt og samvittighetsfullt til pengene tok slutt. Mens han ventet på at Stortinget skulle bevilge mer penger, solgte Linstow grønnsaker på torget og små landskapsskilderier på dørene i Bærum, og slik fortsatte det. Linstow pendlet mellom slottsbygging og grønnsakshandel. Da han midt i byggeprosjektet gikk hen og giftet seg med en rik enke, hevdet onde tunger at giftermålet var mer et resultat av Stortingets manglende bevilgninger, enn av enkens fortreffelighet.

Mens Linstow banket på dører i Bærum og giftet seg med enken, diskuterte politikerne hvor det nye universitetet skulle ligge. De konstaterte blant annet at Tøyen lå for langt øst, før de kastet sine øyne på plassen nedenfor Slottet.

Superstjernen fra Berlin

Arkitekten Christian Heinrich Grosch fikk i oppdrag å tegne det nye universitetet. Grosch fikk i det hele tatt de fleste oppdragene på den tiden, og det var sikkert Linstow litt sår for. Kanskje var det derfor Linstow insisterte på at alle Grosch' tegninger skulle sendes til Berlin og godkjennes av byens overbygningsdirektør Karl Friedrich Schinkel. Uansett var ideen god, for Schinkel var den tids superstjerne blant arkitektene. Og verdens mest kjente arkitekt tok ikke bare oppdraget, han gjorde det til og med uten betaling, som en håndsrekning til den unge nasjonen.

Grosch vurderte en stund å bygge universitetet i middelalderstil, men kom etter hvert til at gresk stil var mer egnet. Det greske representerte kunnskap og demokrati. Grosch fryktet dessuten at det middelalderske fort kunne bli umoderne. I 1841 ble grunnsteinen lagt, og ti år senere flyttet lærere og studenter inn.

- Hva er Grosch og hva er Schinkel? Det visste man lenge lite om, helt til kunsthistoriker Truls Aslaksby fant de gamle tegningene som viste at Schinkel hadde mye å si for det ferdige resultatet, forteller Bjørn Vidar Johansen.

Templet på Akropolis

- Inngangspartiet til Midtbygningen er inspirert av templet på Akropolis, men legg merke til hvor utrolig enkel resten av bygningen er, påpeker han og forteller at vinduene er støpt i støpejern. Slik fikk Grosch større vindusflater og mer lys.

Det var Schinkel som kom på ideen med det åpne trapperommet i inngangspartiet til Midtbygningen. Opprinnelig ønsket Schinkel at hele inngangspartiet med trapp og søyler og det hele skulle bygges i norsk marmor, men det syntes Stortinget ble for dyrt.

Dermed fikk Grosch mulighet til å eksperimentere med billigere materialer.
- Bank i søylen, sier Bjørn Vidar Johansen.
- Kling, sier det. - Sink, konstaterer han, - bestilt på postordre fra Berlin. Men de fire kolossale søylene helt ytterst måtte være av stein, insisterte Grosch og argumenterte med at sinksøyler ikke ville tåle svingningene mellom stekende sommersol og iskalde vintervinder. Den diskusjonen vant han, og søylene ble hugget ut i grorudgranitt av fanger på Akershus festning.

Vi vandrer videre fra Aulatrappen til biblioteket hvor Bjørn Vidar Johansen blant annet viser oss sitt yndlingsrom, et værelse i engelsk stil. Johansen forteller uten stans og uten manus, og tilhørerskaren vokser etter hvert som flere henger seg på.

Det beste til slutt

- Legg merke til at plassen skråner, sier han, mens vi krysser universitetsplassen. Vi får vite at mens det i vest bare er én meter ned til fast fjell, er det 30 meter til fast fjell i motsatt ende.

I Urbygningen beundrer vi vakre tapeter og intrikate og fascinerende sære fargesammensetninger, før vi avslutter med rosinen i pølsa, Universitetets gamle festsal, som etter vår mening er Norges vakreste rom.

- Dette varte litt lenger enn jeg hadde tenkt, innrømmer Bjørn Vidar Johansen etter at applausen har senket seg og forsamlingen er gått hjem.
- Neste omvisning blir ikke fullt så lang, forsikrer han og forteller at den skal handle om arkitektur og uterom og finner sted på Blindern 27. oktober.

- Men blir den like morsom?
Svaret kommer kontant:
- Absolutt! Minst like morsom!

Emneord: Urbygningen Av Grethe Tidemann
Publisert 18. okt. 2005 12:31 - Sist endret 10. des. 2008 15:20
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere