1293 Bugge-brev i bok

Sophus Bugge var Nordens fremste språkforsker i sin tid. Den vitenskapelige produksjonen hans var enorm. Dessuten var han en flittig brevskriver. Nå er nesten 1300 av Bugges brev samlet mellom tre stive permer.

KNAPT TENKELIG: Brevet som kommunikasjonsform hadde en status på Bugges tid som vi i dag knapt kan tenke oss, sier Kristoffer Kruken.
Foto: Ola Sæther

- Sophus Bugge skrev flere brev hver dag. Han skrev i rasende fart, nesten helt uten feil og fullkomment formulert, forteller førsteamanuensis Kristoffer Kruken ved Institutt for lingvistiske og nordiske studier.

Nylig satte Kruken siste punktum for et trebinds verk bestående av 1293 Bugge-brev fordelt på 1090 sider, skrevet i årene 1855 til 1907. Verket har dessuten en innledning om filologens liv og gjerning, og utførlige merknader og registre over emner og omtalte personer.
- Arbeidet har sannelig vært omfattende. Så har jeg da også holdt på med dette over en tiårsperiode, sier han.

Men historien bak verket "Sophus Bugges brev" som nylig er kommet ut, begynner ikke der.
- Allerede i 1957 vedtok Det norske språk- og litteraturselskap å utgi språkforskerens brev. Alfred Jakobsen, professor i norrøn filologi i Trondheim, startet opp. Han valgte ut 520 brev som han ville ha med, men klarte ikke å få arbeidet ferdig. Så ble det min oppgave å fullføre. For ti år siden fikk jeg ansvaret for hele greia. Men jeg syntes det var mer som burde være med, og økte antallet brev betraktelig.

- Riktignok har jeg avgrenset meg til adressater i Norden. Det viste seg nemlig umulig å lete over hele kontinentet etter brev - innen forsvarlig tid. Men brev til ikke-nordiske mottakere utgjør nok ikke mer enn en tiendedel av alle brevene Bugge skrev, tror Kruken og legger til at Sophus Bugge var aktiv svært lenge.
- Det siste brevet skrev han bare noen dager før han døde. Ja, arbeidskraften hans var usvekket til siste dag.

Detektivarbeid

Hvordan har Kruken så gått fram for å finne Bugges brev?
- For å bringe på det rene hvem som skrev til Bugge, gikk jeg først til Nasjonalbiblioteket. Jeg kunne snart konstatere at språkforskeren hadde mottatt svært mange brev fra universitetsfolk i Uppsala, København, Lund, Stockholm og Göteborg. Den store mengden brev som han skrev i løpet av drøyt femti år, viste seg å ligge trygt forvart i universitetsbibliotekene og i de sentrale arkivene i disse universitetsbyene. De fleste norske kollegene hadde Bugge muntlig kontakt med, så til dem er brevene få. Men var han ute på reise, fikk de gjerne brev fra ham, forteller Kruken og legger ikke skjul på at han syntes letearbeidet har vært morsomt:

- Det er jo som et slags detektivarbeid. Jeg må si det har vært både interessant og fengslende. Jeg kunne brukt hele livet på dette, men ti år er kanskje lenge nok. I alle fall er det tilfredsstillende å gå så langt som jeg har gjort, sier han, og legger til at brevet som kommunikasjonsform hadde en status på Bugges tid som vi i dag knapt kan tenke oss.

Togtider og fagdiskusjoner

- Hva handler brevene om?
- Alt fra forespørsler om togtider og hoteller til store, faglige spørsmål. Det siste er selvsagt det viktigste. I brevene lufter han sine tanker omkring problemstillinger og mottar kritikk, støtte og oppmuntring. Denne faglige dialogen sees gjerne igjen senere i artikler og bøker. Ja, brevene viser seg gang på gang å være startpunktet for noe som munner ut i en viktig bok, forteller Kruken, og framholder at Bugge var på vennskapelig fot med svært mange.
- Han hadde et personlig engasjement i alt han skrev, han var varm og hjertelig; han spør gjerne om hvordan det går med helsen, hvordan det står det til med barna og liknende.

Bugge var dessuten meget interessert i institusjonsutvikling og fagdimensjonering.
- Han var en mester i å se unge talenter, forsøkte å trekke dem inn i fagmiljøene. Han sier imidlertid lite om allmenne samfunnsspørsmål og unngikk å kommentere politiske saker. Men det er ingen tvil om at han misliker den politiske situasjonen i samtiden. På ett punkt synes jeg han er så konservativ at det grenser til naivitet, nemlig når han påstår at det er Venstres bløff at et flertall av nordmennene skulle være imot unionen.

- Noen favoritt blant brevene?
- Ja. Da må det bli et brev han skrev første gang han reiser til Roma, det var i 1877. Han har tilbrakt vinteren i København, og i mars setter han seg på toget og reiser sørover gjennom Tyskland og Østerrike. Han opplever vinteren i Alpene og møter våren på Po-sletta i Italia. Han skildrer landskap, folkeliv og stemninger så uttrykksfullt, ja, nesten skjønnlitterært. Jeg kan ikke se annet enn at kvaliteten på dette - og andre brev han skrev - er meget høy.

- Nei, han er for stor!

- Er du lysten på å skrive Bugges biografi etter dette?
- Å, nei. Samtiden utropte ham til Nordens største språkforsker og han nøt enorm respekt. Han ble lyttet til på kontinentet, men var nok mer kontroversiell der enn i Norden. Men altså: nei! Han er simpelthen for stor. Jeg kan ikke skrive om ham, rett og slett. En biografi ville være sterkt ønskelig, men hans vitenskapelige produksjon i form av bøker og artikler, er nærmest uoverstigelig. Livet og gjerningen er simpelthen for omfattende, for mangfoldig til at jeg skulle greie å gi noen rettferdig beskrivelse av denne mannen. Det skal mot til for å gå løs på karer som han. Det er ikke noe for meg, innrømmer Kristoffer Kruken.

Elseus Sophus Bugge
- Født 5. januar 1833 i Larvik
- Filolog og lingvist
- Student ved Det Kgl. Frederiks Universitet i Christiania fra 1848 med historikeren P.A. Munch som læremester
- Lektor i sammenliknende språkvitenskap i 1864
- Ble i 1866 professor i sammenliknende indoeuropeisk språkvitenskap og gammelnorsk
- Gjorde banebrytende arbeid i norrøn filologi, runetolking, navnegransking, ordhistorie og Edda- og folkeviseforskning
- Døde 8. juli 1907 på Tynset. Gravlagd på statens bekostning i Kristiania
Emneord: Forskning Av Trine Nickelsen
Publisert 29. apr. 2005 08:32 - Sist endret 10. des. 2008 14:38
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere