Lyset er sluppet inn i Villa Grande

Et tungt, dystert og belastet hus har åpnet seg opp og sluppet lyset inn. I Villa Grande på Bygdøy er det like fullt erindringene om det mørkeste i vår historie som skal bo.

LANDEMERKE: Bygningen troner på toppen av en kolle, høyt hevet over den øvrige villabebyggelsen på Bygdøy. Tårnet er et landemerke både fra sentrum og fra sjøen.
Foto: Ståle Skogstad

- Vi har nettopp flyttet inn - og dét var egentlig litt for tidlig. Men vi greide simpelthen ikke å vente, medgir Katusha Otter Nilsen ved Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge, og smiler såre fornøyd mot den milde februarsola.

Foran oss kneiser et tre tusen kvadratmeter stort hus. Dette er Gimle, dette er huset der Quisling og hans frue bodde og regjerte under krigen. Hver dag i to år har flere titalls håndverkere jobbet seg gjennom de uendelig mange rommene i det sju etasjer høye huset, regnet fra bunkeren i kjelleren til tårnværelset på toppen, og satt sine markante spor. De fleste av rommene er som nye, noen få er bevart som de var for 60 år siden.

- Vi synes det er blitt fryktelig fint. Lyst, moderne. Nettopp slik vi ønsket det. Men akkurat hovedinngangen her på nordsiden er vi i grunnen ikke så glad for. Det er et hundehus av en hovedinngang. Arkitekt Fredrik Torp rister på hodet over den, men Riksantikvaren vil ha den. Så da så.

Tilintetgjørelsen i bunkeren

Inngangshallen var mørk og innadvendt. Nå er den malt i lyse farger. En lang skranke, moderne i form og design, er resepsjonen. Vi ser en håndverker som holder på med ett eller annet. En interiørarkitekt med gardinstoff over armen haster forbi.

- Vi har ti-tolv håndverkere her daglig. Men i løpet av denne måneden ferdigstiller Statsbygg, forteller Nilsen, som er prosjektkoordinator ved senteret og har jobbet tett med håndverkere og arkitekter gjennom hele prosessen. - Tro meg: jeg kjenner hvert datastikk og kontaktpunkt i hele huset, sier hun.

I rommet ved siden av finner vi inngangen til det som skal bli den store, permanente utstillingen, flankert av to markante søyler. Foreløpig er det bare tomme rom, utstillingen åpner først i august 2006. Deportasjonen av de norske jødene blir tema i rommet der Quisling hadde sin "hirdsal". Minoriteters stilling i det norske samfunn i det som var kjøkkenet. I kjelleren, dypest nede i Quislings bunker, vil publikum få møte tilintetgjørelsen. Oppe i lyset igjen, i førerens festsal, er det overlevelsen som er tema. Åtte hundre kvadratmeter over tre plan skal fylles med gjenstander, tekst, bilder, dokumenter.

- Senteret tar selv ansvar for utbygging og utstillingslokalene. Vi har engasjert to utstillingsarkitekter, samt en researcher som jobber med å finne fram elementer til utstillingen, forteller Nilsen.

- Ta kaffen i hagen

Trappeoppgangen er lys. Gamle, nedtråkkede vegg-til-vegg tepper er revet bort, og de solide gulvene er slipt lyse, som nye. Vi tar trappen opp og kommer inn i et nydelig rom med lyset inn fra tre himmelretninger. På en av veggene er en gedigen peis i kleberstein. Langs en annen vegg er interiør kommet på plass, tidsriktig i børstet stål, som taler om mat og drikke.

- Ja, her skal det bli kafé. Vi vil åpne veggen mot sør, slik at folk kan ta med seg kaffekoppen rett ut i hagen. Tujahekken har vokst seg så tett i årenes løp, at vi har glemt sjøen i mellomtiden. Men dette er rett ved Huk, mye nærmere enn man skulle tro. Parken skal bli som ny, den også, vi skal hugge trær og få tilbake utsynet mot fjorden, lover Nilsen.

Hun tar oss med en etasje opp og forteller mens vi går at alt eksteriør er fredet. Det er også Quislings kontor og bibliotek, samt Maria Quislings rikt dekorerte smykkerom, med et uttall små skap og skuffer. Der står vi nå og forsøker å forestille oss fruen. Hun hadde vel gjerne en og annen pels her, også, kan hende.
- Dette tenker vi oss som et lite studérkammer, sier Nilsen, og bemerker lyset og utsikten.

I samme etasje sitter administrasjonen, og her er også biblioteket. Bibliotekar Ewa Mork er i full gang med å bygge opp et nytt bibliotek fra bunnen.
- Fem tusen bøker er målet, foreløpig har vi ett tusen, forteller hun og legger til at biblioteket tilbyr databaser og elektroniske tidsskrifter. Biblioteket er åpent for publikum allerede nå.


Opprinnelig funkis
I forlengelse av biblioteket er det to store værelser, et til boksamlinger og ett til tidsskrifter, som også kan være et mulig undervisningsrom. Her kan tolv studenter komme og få undervisning, og utenfor er en stor, nydelig terrasse hvorfra utsynet er vidt.
- I mange av rommene er det peis, og alle er forskjellige. Dette er en funkispeis, den er fredet, og der inne er det en i grå marmor, sier Nilsen og peker.

Konferansesalen er det største rommet i hele bygningen (se bildet til høyre. Foto: Ola Sæther).
- Det er mye eik i huset, men her har vi valgt stoler i bjørk, 65 stykker i avstemte farger, spredt utover i en bue. Her er DVD, video og motoriserte blendingsgardiner. Tipp, topp moderne standard, altså. Vi ser for oss at deler av undervisningen kan være nettopp her, sier prosjektkoordinatoren.

Vi støter på interiørarkitekten, igjen. - Selv om Quisling hadde en helt annen stil, er dette opprinnelig et funkisbygg. Målet har vært å forsterke uttrykket i bygningen, vinne tilbake noe av den opprinnelige ideen til dette huset, sier Anna Salmila Bolneset.

Enda en etasje opp. Forskeretasjen er i hvitt og blått: lyse, trivelige rom med trebjelker på skrå ned fra taket. Foreløpig har fem forskere fått plass her. I etasjen over der igjen, er det lesesalsplasser for studenter i et romslig værelse, med vakker brystpanel bevart og nok en peis. En smal, snirklete trapp er siste reis mot toppen: vi står i tårnværelset og ser langt der nede Nesoddbåten passere Dyna fyr på speilblank sjø. Dette er det eksklusive møterommet i hvitt og kremhvitt, og lyset inn fra alle kanter. Og her er selvfølgelig en gedigen peis. Mørke stoler med svart skinntrekk fra en forgangen tid omkranser det ovale bordet i rommets sentrum.

- Ingen snork!

I det som var Quislings soveværelse sitter forskningssjefen selv, usigelig tilfreds bak sitt lyse direktørbord.
- Det er ingen etterslep av snorkelyder her, konstaterer professor Odd-Bjørn Fure og smiler mildt.
- Heller ikke annen støy, bare ren luft. Det er herlig. Arkitektene, med Fredrik Torp i spissen, har gjort geniale grep. Huset er blitt helt fabelaktig. Det er ren nytelse å vandre rundt i de enkelte rommene. At det skulle bli slik, var vel bortimot umulig å forestille seg for to år siden, sier han.

Fure understreker at senteret ikke legger vekt på museale sider og at det kommer til uttrykk i hvordan bygningen er restaurert.
- Quisling lever diskret i bakgrunnen. Han skal ikke prege måten vi profilerer senteret på. Vi har fått flere henvendelser fra folk som vil skjenke oss flygel og andre ting som har vært i Quislings eie. Men vi er overhodet ikke interessert i etterlatenskaper etter denne mannen og hans bander, sier historikeren.
- Quislings bibliotek står uendret etter Riksantikvarens ord. Men hver hylle i dette rommet har vi tenkt å fylle med bøker om menneskerettigheter, legger han til.

- Bølge av velvilje

Fure følger oss ned og ut hovedinngangen der vandringen startet, og ut på gårdsplassen utenfor som minner om en borggård, omkranset av store furutrær.
- Her skal vi lage en arena til konserter og teateroppføringer med plass til opp mot seks hundre tilhørere. Den 1. juni i år blir det konsert; Arve Tellefsen har allerede vært her og testet akustikken, forteller han.

Vi har vært huset rundt. Direktøren takker Uniforum for besøket og nevner i samme åndedrag at han har tatt imot journalister fra BBC og flere tyske medier den siste tiden.
- Vi opplever en utrolig interesse for prosjektet og stedet. Vi kjenner oss båret fram av en usedvanlig bølge av velvilje. Det er klart det gir energi til oss som arbeider her.

Noen fakta:

* Villa Grande ble bygd i årene 1917-1921
* Quislings bolig fra 1941 til 1945
* Senter for studier av Holocaust og livssynsminoriteters stilling i Norge (HL-senteret) er en stiftelse opprettet av Universitetet i Oslo i 2001
* HL-senteret flyttet inn i Villa Grande i slutten av januar i år
* Senteret har en samarbeidsavtale med UiO
* Biblioteket åpent for publikum
* En stor, permanent utstilling åpner i august 2006

Emneord: Villa Grande Av Trine Nickelsen
Publisert 28. feb. 2005 10:36 - Sist endret 10. des. 2008 19:11
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere