- Kriminalpolitikken er basert på følelser
Norsk kriminologi er halvveis til hundre, men bare et lite stykke på vei til å endre kriminalpolitikken i landet. - Kriminalpolitikken er basert på følelser og ikke på forskning, konstaterer stipendiat Nicolay B. Johansen.

Det er 50 år siden kriminologi fikk status som eget fag her til lands, og det er 40 år siden rettsosiologi oppnådde det samme. Jubileet har på ingen måte gått upåaktet hen: I hele høst har instituttet på St. Olavs plass arrangert kriminalpolitisk seminar hvor politikere og folk med stillinger innen strafferettsapparatet har innledet til debatt. Og den 22. januar i år var det fagkonferanse i Gamle festsal hvor 19 bidragsytere, unge og eldre, tegnet et bredt og sammensatt bilde av et fagfelt som i fem tiår har holdt seg tett til norsk virkelighet, og da oftest skyggesidene av den.
Uniforum har invitert professor og instituttbestyrer, Liv Finstad og stipendiat Nicolay B. Johansen til å si noe om hvordan faget har utviklet seg.
Finstad har lang fartstid på instituttet: - Jeg kom hit til instituttet 1976. Det skjedde forferdelig mye på den tida: jeg opplevde en svært oppegående fengselsforskning. Politivoldsdiskusjonen hadde begynt. Og ikke minst var et viktig fagkritisk felt i ferd med å vokse fram, nemlig feltet kjønn og kriminologi. Det ble en faglig hovedinteresse for meg, forteller Finstad. Selv har professoren sammen med kollega Cecilie Høigård, blant annet gjennomført en stor undersøkelse blant kvinner i kjønnshandelen som resulterte i flere bøker videoer og spillefilm.
Kriminologien kan sies å være en politisert vitenskap. Det er historier om samfunnets utstøtte at kriminologene har villet fortelle. Og akademikerne har ikke nølt med å ta parti for samfunnets svakeste.
Brobyggere
- Er det slik at "sak" har vært viktigere enn" fag" for kriminologene gjennom femti år?
- Jeg tror nok at flere i min generasjon opplever fagets saksorientering som noe mer problematisk enn generasjonen før. Men det å ta pari for svake grupper i samfunnet, er på ingen måte en tradisjon jeg ønsker å ta avstand fra, understreker Johansen. Han viser til at kriminologene spilte en viktig rolle i de store kriminalpolitiske spørsmålene på femti- og sekstitallet.
- Det var tett faglig samspill med sentrale aktører innen strafferettsapparatet. I denne tidlige fasen fikk kriminologene rollen som de utstøttes advokat. Kriminologene satte seg fore å bygge bro mellom oss og "de andre", de ville studere verden nedenfra og har lagt hovedvekten på sosial reform. Det er vanskelig å tenke seg at faget skulle ha en helt annen rolle. Men likevel mener jeg at kriminologien til tider har vært for opptatt av sak og for lite opptatt av det faglige fellesskapet. Jeg tror at den sterke saksorienteringen har gått på bekostning av fagdiskusjonen, sier Johansen.
Motstrøms
Finstad minner om at det er i kriminologiens tradisjon å være
motstrøms.
- Det vi kaller sak har i aller høyeste grad vært forankret i
fag.
Hun nevner utgivelsene Bakgater (Finstad og Høigård,
1986), Politiblikket (Finstad, 2000) og
Gategallerier (Høigård 2002) som eksempler på
dette.
- Jeg ser nok på skillet mellom "fag" og "sak" som et kunstig
skille. Når jeg i forskningen min kommer på sporet av
ekskluderende mekanismer, opplever jeg faglig forpliktelse
til å skrive om dette. Kriminologiens samfunnsrelevans
handler om å bidra med forskningsbaserte innspill for å
fremme endring. Mye av min forskning dreier seg om å sette
søkelys på kontrollens skadevirkninger, men også å dukke ned
i argumenter om når det kan være hensiktsmessig å
kriminalisere bestemte handlinger, slik vi tok opp i
Bakgater.
Hun viser til at faget har gått mot strømmen også innen
akademia, både i metode og i valg av tema.
- Nils Christie er vel den eneste av de fast ansatte
kriminologene som har doktorgrad. Min generasjon var ikke så
opptatt av den type akademisk karriere. De unge på
instituttet i dag, er langt mer opptatt av dette: nå er en
doktorgrad en betingelse for å ha mulighet for fast jobb. Her
speiles strukturelle ulikheter gjennom generasjonene, påpeker
Finstad.
Johansen minner om at kriminologien er et sosiologisk
fag.
- Kriminologen må bli flinkere til å diskutere sine funn opp
mot de store sosiologiske spørsmål. Litteraturen bør brukes
på en mer aktiv måte. Som forskere innen kriminologi, må vi
spørre oss: Hvordan står de funn jeg har i forhold til
litteraturen? Hva kan mine funn gi av metodiske erfaringer
som kan gi noe tilbake til litteraturen?
Spiller på frykt og hevnlyst
Finstad og Johansen konstaterer at norsk kriminalpolitikk har
vært, og er, lite påvirket av de funn som kriminologien har
gjort gjennom fem tiår i Norge.
- Kriminalpolitikken er et felt som fram for alt handler om
følelser og opplevelser. Det er en viktig arena for
politikere til å vise handlekraft: "noe må gjøres". Og
oppskriften er som regel: "mer av det samme".
Kriminalpolitikken er sted å posisjonere seg politisk. Det er
ingen motkrefter: debatten rundt strafferammene i
narkotikasaker er kamp mellom partier hvor det drives
overbudspolitikk. Det eksisterer ingen motkrefter som
ivaretar rettsstatsprinsippene, hevder de to.
Johansen peker på fagets formidlingsproblem.
- At kriminalpolitikken er ikke faktabasert, stiller
kriminologene i en håpløs posisjon. Så lenge norsk
kriminalpolitikk så til de grader er dominert av politikere
og interesseorganisasjoner som spiller på følelser som frykt
og hevnlyst, kommer kriminologer lett i rollen som forsvarere
av det rådende kriminalpolitiske system. Det finnes ikke
faglig grunnlag for panikk på kriminalpolitikkens område,
verken i forhold til tradisjonelle eller nye
lovbruddskategorier. Likevel er det til panikkartede forslag
at kriminologer hele tiden må forholde seg. Når det da heller
ikke finnes andre effektive motkrefter mot å hardne det
kriminalpolitiske klima, fremstår kriminologer lett som naive
forsvarere av folk som begår alvorlige krenkelser av sine
medmennesker.
Et sted for dialog
Finstads ønske er at instituttet blir en viktig base for den
kriminalpolitiske dialogen, og at kriminalpolitikken i Norge
i større grad baseres på forskning.
- Jeg vil at vårt institutt skal være et sted hvor folk som
er opptatt av kriminalpolitikk skal kunne bidra til å utvikle
denne politikken videre, som stortingsrepresentanter og andre
politikere. Kriminalpolitisk seminar er en viktig del av vår
forskningsformidling. Her kan synspunkter og argumenter
brytes mot hverandre. Her kommer for eksempel folk fra
Fremskrittspartiet i god dialog med representanter for et
helt annet miljø, som fremmer helt andre perspektiver.
- Mindre forutsigbar
Johansen mener at kriminologien ikke lenger er så forutsigbar
som før.
- Det handler om at kriminologien også gir stemme til det som
litt karikert kan sies å være fagets motpol på åttitallet,
politiet. Boka Politiblikket handler om hvordan
ordenspolitiets hverdag ordnes og blir fornuftig i en
fenomenologisk fremstilling, som tidligere mest er
tilgodesett avvikere og marginaliserte grupper. Nå er det
dessuten mange flere stemmer innen prostitusjonsforskningen,
som også viser seg i at man er delt i synet på politiske
spørsmål, som kriminalisering av sex-kjøp.
- Vitenskapen om kriminalitetens årsaker, utbredelse og bekjempelse
- Kriminologisk forskning startet på midten av 1800-tallet i Europa
- I Norge er kriminologisk forskningen i hovedsak knyttet til Institutt for kriminologi og rettssosiologi ved Universitetet i Oslo
- Kriminologene er opptatt av å forstå strafferettsapparatet (politi, domstoler, straff) og hvordan det virker.
- Viktige spørsmål er: Hvilke handlinger blir kriminalisert? Hvilke lovbrudd blir prioritert i politiets etterforskning? Hvordan virker straffen hos dem som blir utsatt for den?
- Analyser av institusjoner som barnevernet, psykiatrien og sosialkontorene har etter hvert fått en viktig plass i faget.
(Kilde: Aschehougs og Gyldendals Store Norske Leksikon)
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere