Håp i en flodbølge?

Aceh. Et ukjent navn for de fleste. Men det var før jordskjelvet og flodbølgen. Nå er hele verden i Aceh, den indonesiske provinsen nord på Sumatra. Til 2. juledag i fjor var den lukket: verken internasjonal presse eller humanitære hjelpeorganisasjoner fikk sette sin fot der.

DEMPENDE: - Internasjonalt nærvær kan virke dempende på konflikten i Aceh, sier Knut Asplund ved Norsk senter for menneskerettigheter.
Foto: Ola Sæther

Og det er ikke uten grunn: for nettopp her utspiller Sørøst-Asias lengst pågående konflikt seg. Bare på 1990-tallet ble 10 000 mennesker drept i det som best kan betegnes som en borgerkrig - mellom selvstendighetsbevegelsen i Aceh og den indonesiske regjeringen. Krigen har vært brutal med forsvinninger, tortur, gjengjeldelser mot sivilbefolkningen og massakrer. Begge parter har grove overgrep på samvittigheten. Flere hundre tusen er drevet på flukt.

Om ikke det skulle være nok for den hardt prøvede og traumatiserte sivilbefolkningen?

Åpenbart ikke. For det ville seg som kjent slik at Aceh skulle ligge nærmest senteret for det som regnes som det kraftigste jordskjelvet på 40 år. Ingen steder er ødeleggelsene så omfattende som her, provinsen som er på størrelse med Finnmark fylke og har en befolkning på fire og en halv millioner. Bølgene skylte flere kilometer inn over det flate landskapet og jevnet nesten alt med jorda. Kanskje er så mange som 140 000 av provinsens innbyggere omkommet. Ti tusenvis har mistet alt de eide.

Uniforum har snakket med lederen for Indonesia-programmet ved Norsk senter for menneskerettigheter, Knut Asplund. Programmets mål er å bidra til å styrke arbeidet for demokrati og menneskerettigheter i landet som teller 235 millioner mennesker og dermed er verdens største muslimske stat. Asplund besøker Indonesia flere ganger i året, men i Aceh har han aldri vært:

- Det har vært vanskelig å komme inn der. Regjeringen i Jakarta har ønsket å avsondre provinsen fra omverdenen, sier han.

Tortur og drap

Separatistbevegelsen GAM, Gerakan Aceh Merdeka, eller Bevegelsen for et fritt Aceh, har siden 1976 vært i åpen konflikt med indonesiske myndigheter. GAM aksepterer ikke at Aceh er en del av Indonesia.

- Gjennom hele 1990-tallet var Aceh definert som en "spesiell militær operasjonssone". Den militære tilstedeværelsen er stor og soldatene har vide fullmakter. Det rapporteres om massive menneskerettighetsbrudd, men dette er vanskelig å verifisere. Amnesty International og Human Rights Watch bygger i stor grad sine rapporter på hva flyktninger i nabolandet Malaysia forteller. I Norge lever omkring 30 flyktningfamilier som har rømt via Malaysia, forteller Asplund.

Han viser til at acehneserne har lang tradisjon med motstandskamp.
- Aceh hadde en selvstendig økonomisk stilling og var sentral i handelen mellom øst og vest i tiden før kolonialiseringen. Sultanatet Aceh ble først erobret av nederlenderne etter en krig som varte i 30 år (1873-1903). Etter at Indonesia ble selvstendig i 1950 brøt det på nytt ut opprør. Aceh fikk i teorien en viss grad av selvstyre, men dette ble sterkt begrenset etter at general Suharto kom til makten i 1965. Dagens selvstendighetskamp startet i 1976. De senere årene har det indonesiske militæret styrket sitt nærvær i provinsen.

Etter folkeavstemningen om uavhengighet for Øst-Timor i 1999, krevde innbyggerne at også Aceh-provinsen måtte få holde folkeavstemning om uavhengighet. Det ble inngått en fredsavtale i 2002, men kampene mellom opprørsgruppene og hæren tok til igjen etter få måneder og i mai 2003 erklærte myndighetene militær unntakstilstand.

- Fra da av har over 2000 mennesker blitt drept i året. Militære går inn i landsbyer på jakt etter opprør. Den indonesiske hæren kritiseres for å plukke ut folk vilkårlig og beskylde dem for å støtte geriljabevegelsen. Det meldes om arrestasjoner, tortur og utenomrettslige henrettelser. Også flere hundre skoler er brent ned, og her er det trolig GAM som står bak ugjerningene, forteller Asplund. For noen måneder siden ble det innført sivil unntakstilstand, uten at dette i stor grad synes å ha endret forholdene.

Han mener at lokalbefolkningen er i klemme mellom GAM og regjeringen.
- Konflikten er i høyeste grad polarisert. Det var et blomstrende sivilsamfunn i Aceh etter Suhartos fall og fram til 2003. Det ble skapt et rom - som nå er borte. Alle alternative standpunkter er fjernet og bare ytterpunktene står tilbake.

Aceh er en av Indonesias mest produktive og velstående provinser. Men det merker lokalbefolkningen lite til. Provinsen har Sørøst-Asias største forekomster av naturgass, men er likevel en av de fattigste provinsene i landet. Den indonesiske staten har store inntekter fra gassen som Exxon Mobile utvinner.

Susilo B. Yudhoyono, landets første direktevalgte president (2004), har sagt at løsningen på denne konflikten har høyeste prioritet.
- Problemet er at militæret har stor makt og innflytelse. Det er ikke underlangt sivil kontroll og er ekstremt korrupt og involvert i all mulig forretningsvirksomhet. De militære har blant annet direkte interesser i beskyttelse av gassinstallasjoner. De genererer anslagsvis 70 prosent av inntekten sin selv og er langt på vei økonomisk og politisk uavhengige. "Vi finansierer oss selv. Vi opprettholder Indonesia som en samlet stat, så kom ikke her!", lyder det derfra.

Håp etter flodbølgen?

Konflikten har vart i nesten 30 år, men er likevel dårlig kjent. Konflikten i Øst-Timor fanget etter hvert medienes interesse og internasjonalt press bidro til en løsning: østtimoreserne fikk sin selvstendighet. Kan det samme skje i Aceh?

- Hva en eventuell løsning på konflikten skal innebære, ønsker jeg ikke å ha noen mening om, men flodbølgekatastrofen har skapt en situasjon som bør utnyttes til å se på alternativer til massiv bruk av militærmakt og vold. Geriljaer lar seg vanskelig utlette med militære midler alene, og på lang sikt er det kun en framforhandlet løsning som kan gi varig fred i Aceh.

Han mener to viktige ting er skjedd siden andre juledag: folk flest vet nå hvor Aceh er og de er klar over at det utspiller seg en nasjonal konflikt der.
- Jeg tror internasjonalt nærvær kan virke dempende på konflikten. FNs tilstedeværelse er ikke ønsket av militæret. Imidlertid tror jeg ikke at katastrofen fører partene sammen. Begge vil heller forsøke å utnytte den for å posisjonere seg, framholder Asplund.

Han håper imidlertid at langvarig internasjonalt nærvær for å bygge opp igjen de ødelagte områdene, kan gi muligheter på sikt.
- Det kan bidra til å gjenåpne det sivile rommet hvor også andre aktører kan gjøre seg gjeldende, som menneskerettighetsgrupper, kvinnesaksgrupper, miljøvernorganisasjoner og andre ikke-statlige organisasjoner.

Emneord: Flaumkatastrofen i Sør-Asia, Sentrene, Indonesia Av Trine Nickelsen
Publisert 21. jan. 2005 10:51 - Sist endret 10. des. 2008 15:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere