Utagerende idrettsglede

- Ja, men så har jeg holdt på med detta her i minst 37 år, også da, forklarer Ottar Sandberg.
- Starta opp med bowling på sekstitallet. Nå er jeg den eldste på laget, 75 år, og har vært pensjonist noen år. Vet du, jeg er den eneste som har oppnådd 300 poeng på en serie, altså slått strike i alle ti rundene!

Bowling

Uniforum er i bowlinghallen på Veitvet. Det er onsdag kveld. Årets første snø og ditto kaos på veiene synes ikke å ha lagt noen demper på tilstrømningen: det kryr av folk i alle aldre og av begge kjønn. Brus- og pølsefaktoren er høy. Spillegleden, også. Vi passerer mange baner i den svære hallen, før vi treffer på "våre folk" fra universitetet: svartkledde på overkroppen, "gråkledde" på toppen. En håndfull menn har samlet seg for å trene i to timer, slik de gjør hver uke.

Jan Lorvik hører også med blant UiO-pensjonistene.
- Blir du ikke sliten i armen av all bowlingen?
- Å, nei da. Du skal ikke kaste kula, vet du. Den skal bare pendle i armen, sånn. Du ser det skal ikke så mye kraft til.

Men blant de grå er det også en lyslugget en på knapt førti: Arvid Andreassen, som har full jobb på Fysisk institutt.
- Vi deltar i bedriftsligaen med ett herrelag og et mikset lag. Og vi er også med i mange individuelle turneringer, forteller han.

- Hvordan går det?
- Opp og ned. Mest moro er det når det ikke går så bra - i hvert fall for de andre! Vi spiller i 3. divisjon og ligger nå på en 3. plass.

- Liga - alvorlige saker?
- Ja, det kan du si. For min del håper jeg bare at vi slipper å rykke opp. Synes det er greit slik det er. Men vi skulle gjerne hatt flere folk. Ja, vi ønsker oss litt rekruttering, medgir Arvid.
- Sliter dere med idrettsskader? Fingre som blir sittende fast i hullene på kula, og sånn?
- Nei, skader er det lite av, svarer Sandberg. - Men jeg husker jeg så ei dame en gang som knuste lysarmaturen i taket. Kula gikk rett til værs. To ganger. Du sku' sett!

Nøye bivånende guttas spill, er nypensjonerte Sigrid Haugen, som selv har premier i bowling helt tilbake til 1973. Vanligvis trener hun også, men dårlige fingre har satt henne ut av spill denne økta.
- Vi pleier å være tre damer og seks herrer som trener sammen. I mange år var vi 20, men noen er blitt syke, noen er falt fra og noen har reist til Danmark. Før leide vi fem baner, nå leier vi tre. Det er i grunnen merkelig at vi ikke skulle kunne stille noen flere lag, vi som er over 4000 ansatte.

- Om noen nye skulle prøve seg, tror jeg de ville like seg. For det sosiale miljøet er godt, vi har det så hyggelig sammen, prater og fleiper. Vi gleder oss til bowlingen hver uke. Det er en fin gjeng, dette her.

Friidrett

Ved Sognsvann, i Frognerparken, rundt Blindern til Berg og Tåsen kan du støte på dem: kvinner og menn i Friidrettsgruppa. På tirsdager og torsdager jogger en iherdig liten gjeng i all slags vær og på alskens føre. Dét har gitt sine ytterst heldige utslag i år: 1. plass i Oslo bedriftsidretts uteserie og en tredjeplass i inneserien.

Oppmann for laget er Sofie Jakobsen. Hun har flere starter i mesterskap gjennom tidene enn nesten noen annen.
- Sofie er kjempemessig på banen, roser Tove Alm, som selv stiller opp til fotografering i vanlige klær. Hvor er treningstøyet?
- Jeg har allerede løpt i dag, og nå må jeg løpe til barnehagen, forklarer hun, og røper at hun i forrige måned løp maraton i Italia. - På samme tid som jeg fikk i 1983, nemlig 3.52. - Jeg er lykkelig over den tiden, blunker hun lurt, og iler av sted til barnet, mamma'n med 23 maratonløp i beina.

Kåre Svensson på sin side, stiller korrekt antrukket i treningsdrakt og joggesko.
- Kjempefin måte å holde seg i form på, bedyrer han.
- Etter at Kåre traff meg, har han fått mer guts, ler oppmann Jakobsen og vrenger av seg sekken hun har på ryggen og drar opp årets fangst: to tunge krystallvaser med inskripsjon, vitnemål på friidrettsgruppas ferske suksess.
- Vi har deltatt i 13 stevner, vår, sommer og høst, og i tre innendørsstevner. Gruppa har for tida omkring 30 medlemmer. Selv om vi har gjort det godt, har vi for dårlig oppslutning i konkurranser. Og det er bare med nød og neppe vi greier å stille herrelag og damelag i Holmenkollstafetten. Så kom og bli med oss, folkens! oppfordrer Jakobsen.

Hockey-pockey

Lørenhallen er neste stopp. Det er torsdag ettermiddag og Hockeygruppa har trening.
- Vi spiller bandy på ishockeybane. Og køllene vi bruker, er en mellomting mellom hockey- og bandykølle. Det er ikke lov å takle, alt må skje langs bakken. Vi kaller det 'hockey-pockey', forteller Jan-Erik Olsen, kledd i rødt (bildet).

Hver torsdag spiller laget fra UiO treningskamp mot laget til SiO.
- Hvem vinner?
- Stort sett oss. Vi er ett par divisjoner over enn dem: vi i andre, de i fjerde. I løpet av sesongen spiller vi 11 seriekamper.

Laglederen roser gutta på banen:
- Denne gjengen har drivi på siden 1980, nesten uten utskifting. Jeg har ikke vært med fullt så lenge, dette er vel 13. eller 14. sesongen. Vi er "50+" som jeg pleier å si. Bare noen få er i 30- og 40-åra. Det er en kjempefin gjeng. Sammensveisa. Treningstimene her i Lørenhallen er kjempepopulære, det skal virkelig mye til for at gutta ikke stiller. Ja, det er lettere å få folk til å komme på trening enn på kamper, smiler Olsen.

Vi får øye på en liten tilskuer på den ellers folketomme tribunen.
- Jeg er her hver gang pappa trener. Når jeg blir stor, vil jeg bli ballettdanser med skøyter, forteller Gabriella Lillian Borg.
- Jeg er fem år, og på ryggen til pappa står det også fem. Ser du han der borte? Jeg henter vannflaska til han sånn at han får drikke. Jeg liker å se på. Det er gøy og ikke kjedelig. Det er litt kaldt, men jeg fryser ikke. Det er fordi jeg har en liten ullhund, dét, forklarer Gabriella Lillian, og legger hunden mykt mot kinnet.
- Jeg synes pappa er den flinkeste, men noen ganger bommer han. En gang han skulle skyte mål, falt han på rumpa. Da ble det ikke noe mål.