Advarer forskningsinstituttene mot kommersialisering

Forskningsinstituttene må få en bedre offentlig finansiering og bør fortsette å satse på oppdragsforskning og kunnskapsutvikling og være forsiktige med å kommersialisere forskningsresultater. Dette kommer fram i en fersk rapport fra Norsk institutt for studier av forskning og utdanning (NIFU).

KONKURRENTER: - Forskningsinstituttene må passe seg slik at de ikke blir oppfattet som konkurrenter til bedriftene, mener forsker Aris Kaloudis ved NIFU STEP.
Foto: Ola Sæther

Aris Kaloudis er samfunnsøkonom og forskningsleder ved NIFU STEP (Senter for innovasjonsforskning). Sammen med assisterende direktør Per M. Koch har han på oppdrag fra Utdannings- og forskningsdepartementet forfattet rapporten De næringsrettede instituttenes rolle i det fremtidige innovasjonssystemet. Den skal danne en del av grunnlaget for Forskningsmeldingen 2005.

- Innovasjonssystemet skal bidra til verdiskapingen i landet. Det består av universitetene og høyskolene, de frittstående forskningsinstituttene, virkemiddelaktører som Forskningsrådet og Innovasjon Norge, i tillegg til bedriftene, forklarer Kaloudis.

Norge har 113 frittstående forskningsinstitutter hvorav 48 kan karakteriseres som næringsrettede. NIFU STEP-rapporten omfatter de teknisk-industrielle instituttene, primærnæringsinstituttene, miljø- og utviklingsinstituttene og de regionale instituttene.

- Forskningsinstituttene ønsker primært å være leverandører av anvendt forskning, oppdragsforskning og utviklingsarbeid. De ansatte ser på seg selv som samfunnsnyttige forskere som ønsker å utvikle ny kunnskap som kan brukes til å løse problemer i samfunnet og næringslivet, fortsetter han.

Redskaper for nasjonsbyggingen

Det som i dag betegnes som den "norske instituttsektoren", vokste i hovedsak fram etter annen verdenskrig som svar på nasjonens kunnskapsbehov, men uten en overordnet plan. De fleste instituttene ble etablert etter offentlig initiativ og skulle legge grunnlag for ny industri og styrke kompetansen og konkurranseevnen i eksisterende industri. Arbeiderbevegelsen hadde en sterk mistro til de private kapitaleiernes vilje og evne til å realisere langsiktige mål for samfunnsmessig utvikling og rettferdig fordeling av goder.

Etter at instituttene ble fristilt på 1980-tallet, har de nærmet seg markedet. De er blitt viktige internasjonale aktører, ikke minst gjennom deltakelse i EUs rammeprogrammer, og lærer norske bedrifter, særlig de små og mellomstore, om internasjonalisering.

Advarsel mot kommersialisering

- Forskningsinstituttene må passe seg slik at de ikke blir oppfattet som konkurrenter til bedriftene, noe som lett kan skje dersom de velger å kommersialisere sine forskningsresultater. Det kan skape skepsis i næringslivet til å samarbeide med dem. Kommersialisering er dessuten svært risikofylt og vil ta ressurser fra kunnskapsproduksjonen og oppdragsforskningen som er det de er bra på, advarer Kaloudis.

Bedre offentlig finansiering

- For at instituttene skal kunne styrke sine strategiske kunnskaper, må det offentlige gjøre mer aktiv bruk av strategiske satsinger på forskning og utvikling til nytte for næringslivet. De strategiske instituttprogrammer, SIPene, må bli større, tyngre og mer strategiske. Instituttene trenger langsiktige prosjekter slik at de utvikle sin kompetanse for fremtidens behov. Her har Forskningsrådet et ansvar for å utvikle gode og relevante forskningsprogrammer, mener han.

Kaloudis er skeptisk til at Forskningsrådet nå har valgt å konkurranseutsette SIPene som egentlig skulle være en integrert del av basisbevilgningene til instituttene. I rapporten kommer det fram at mange av instituttene i andre land har en betydelig større offentlig finansieringsdel enn de norske. Det gir dem helt andre muligheter for langsiktig kompetanseoppbygging og dermed også for utviklingen av mer radikale innovasjoner.

Han mener også at universitetenes og høyskolenes virksomhet må koordineres bedre med instituttenes slik at vi unngår å få to konkurrerende systemer.

- Det vil alltid være en overlapping mellom de to sektorene, men vi må unngå at de nye teknologioverføringskontorer blir alminnelige oppdragsinstitutter som konkurrerer med de eksisterende instituttene. Kvalitet og folk er mangelvare i Norge, avslutter han.

Emneord: Forskning, Forskningspolitikk Av Lars Hoff
Publisert 7. sep. 2004 15:55 - Sist endret 10. des. 2008 14:41
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere