Sykehusene får ikke dekket reelle kostnader

Dagens innsatsstyrte finansiering av sykehusene dekker sjelden de reelle kostnadene ved pasientbehandling. Det viser funn seniorrådgiver Vinod Mishra ved Rikshospitalet har gjort.

NØDVENDIG: - Vi har ingen kultur i Norge for å beregne kostnader per pasient. Men dette er nødvendig for å bedre kvaliteten i pasientbehandlingen, mener Vinod Mishra,
Foto: Ola Sæther

- Vi har ingen kultur i Norge for å beregne kostnader per pasient. Men dette er nødvendig for å bedre kvaliteten i pasientbehandlingen, mener Vinod Mishra , som er den første i Norge som har skrevet doktoravhandling om pasientbehandlingskostnader basert på mikrokostnadsanalyser.

Ikke samsvar mellom økonomi og aktivitet

- Norske sykehus mangler i dag standardiserte budsjett- og regnskapssystemer. Følgen er at det ikke er samsvar mellom økonomi og aktivitet. Pasientbehandling kan for eksempel skje på en avdeling, mens budsjettet hører til en annen. Vi trenger standardiserte kostnadsdata slik at vi kan sammenlikne kostnadene per pasient ved ulike sykehus, sier Vinod Mishra, seniorrådgiver ved Helsefaglig støtte på Rikshospitalet.

Han er utdannet operasjonssykepleier og kom til Rikshospitalet fra India i 1988 som del av et utvekslingsprogram. Han jobbet først 8-9 år på avdeling for hjertetransplantasjoner. Her fikk han interesse for sykehusfinansiering som han har arbeidet med de siste sju årene. Det er like lenge som norske sykehus har hatt innsatsstyrt finansiering (ISF) basert på DRG-prising. DRG er et klassifikasjonssystem som står for diagnoserelaterte grupper. I Norge har vi 500 slike pasientgrupper som er priset ulikt ut ifra et landsgjennomsnitt.

Bedre kostnadsdata nødvendig

- Sykehusene får betalt etter hvor mye pasientbehandling de produserer, det vil si for antall ferdigbehandlede pasienter. De sender sine aktivitetsdata til SINTEF i Trondheim som sjekker datakvaliteten og sender informasjonen videre til Helsedepartementet. Departementet priser aktiviteten ut ifra en nasjonal prisliste og overfører pengene til våre fem helseforetak som fordeler dem videre til sykehusene i forhold til opptjente DRG-poeng, forteller Mishra.

Dette er de såkalte ISF-pengene som skal gå til å dekke utgifter til pasientbehandling. Sykehusene får i tillegg et basistilskudd som går til forskning og spesialfunksjoner med mer. Rikshospitalet har for eksempel ansvaret for alle transplantasjoner i Norge.

I sin doktoravhandling har Mishra benyttet såkalte mikrokostnadsanalyser for å beregne de reelle kostnadene per pasient for seks utvalgte DRG-er på Rikshospitalet i perioden 1997-2000. Han har så sammenliknet resultatene med den tilsvarende DRG-refusjonen og funnet store avvik. For eksempel har han beregnet den faktiske gjennomsnittlige kostnaden for allogen (fra donor) benmargstransplantasjon til kr 464.000 ved mikrokostnadsanalyser, mens DRG-prisen bare er kr 244.000.

- Helsereformen, som trådte i kraft i 2002 og delte Norge inn i fem helseregioner, har økt oppmerksomheten rundt kostnadsanalyser. Ingen leger er fornøyd med dagens nasjonale prisliste. Sykehusenes utgifter er reelle, det bør også inntektene være, mener Mishra.

Sverige foran

Mikrokostnadsanalyser gir et bilde av pasientbehandlingskostnader på et mer detaljert nivå enn DRG-prising som kun gir et gjennomsnitt for alle landets sykehus. Mishra understreker imidlertid at de kun er et viktig supplement til ISF- og DRG-prising og ingen erstatning.

- Sverige har beregnet kostnad per pasient i 8-9 år, og her er kostnadsrapportering blitt en viktig del av det totale behandlingsforløpet. Hver måned leverer svenske sykehus kostnads- og aktivitetsdata til en nasjonal database. Kostnader og kvalitet koples sammen på en måte som er helt ukjent i Norge.

- Man har der forstått at dårlig kvalitet på behandlingen gir høyere kostnader i form av flere liggedøgn og så videre. Dette er veien å gå også for Norge, mener Mishra som fra høsten av skal lede et prosjekt ved Rikshospitalet hvor målet nettopp er å undersøke hvordan kostnader og kvalitet i pasientbehandlingen henger sammen.

- Det er de lokale sykehusene som tjener på dagens system. De sender de mest ressurskrevende pasientene oppover i systemet. Rikshospitalet har det største gapet mellom sykehuskostnader og DRG-refusjoner i Norge. Noen ganger klarer vi ikke å ekspedere pasienter til lokale sykehus fordi de ikke vil ta imot pasienter som ikke er ferdigbehandlet.

- Et eksempel er hjertepasienter. De lokale sykehusene foretar gjerne hjerteutredninger selv, for det tjener de penger på. Når pasienten skal inn til behandling, for eksempel angiografi eller PCI (percutan intervensjon), sender de imidlertid vedkommende videre til regionssykehusene fordi dette koster mer enn de får igjen i DRG-refusjon, sier Mishra.

Høyere kostnadseffektivitet

Mikrokostnadsanalyser fører til høyere kostnadseffektivitet, bedre ressursutnyttelse og intern organisering, hevder Mishra og utdyper:

- Slike analyser gir bedre pasientkostnadsinformasjon som kan bidra til en bedre intern fordeling av ressurser mellom avdelingene. De gir videre en bedre innsikt i kostnader ved ulike aktiviteter som gjør at sykehusledelsen kan reagere i tide hvis noe går galt i økonomien. De kan også bidra til å heve kvaliteten på pasientbehandlingen og slik korte ned liggetid og gi mindre avvik på avdelingene. De vil dessuten kunne være et viktig supplement i det nasjonale kostnadsarbeidet.

- Det ville være uheldig hvis mikrokostnadsanalyser bringes inn i debatten om hvilke pasientgrupper som skal prioriteres fremfor andre. Da kan vi få amerikanske tilstander hvor pasienter som koster minst prioriteres, advarer Mishra.

Emneord: Forskning, Sykehusreformen, Medisin Av Lars Hoff
Publisert 8. juni 2004 12:43 - Sist endret 10. des. 2008 15:55
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere