Da 836 øyne så dagens lys

- Jeg synes det fungerer bra, selv, jeg. Jo, jeg synes det.

Kjell Torriset smiler mildt ved gjensynet av sitt monumentale verk i Georg Sverdrups hus som stod ferdig til åpningen i 1999. Verket består av 836 tavler montert på bygningens skrå sydvegg og binder sammen tre biblioteketasjer. Hver tavle har ett øye. Øynene er laget i ulike teknikker: med maling, bygd opp i en pastiglia-teknikk, påmontert glassøye eller som innskåret motiv i tavlen.

- Verket gir ikke fra seg alt på én gang, understreker kunstneren, og forteller hvor glad han er for at verket befinner seg nettopp i et bibliotek.
- Biblioteket er en av de mest fantastiske institusjoner menneskene har skapt. På utstillingen er den argentinske dikteren Jorge Luis Borges dikt om Alexandria-biblioteket: Alejandría, A.D. 641 (1977). Det er et dikt fullt av håp: biblioteket er brent., men vi kommer til å bygge det opp igjen.

Blant de største

Kjell Torriset regnes blant de aller viktigste norske samtidskunstnere. Han er født i Ålesund i 1950 og bor og arbeider i Sør-England. Torriset har stor utstillingsvirksomhet bak seg, både i Norge og i utlandet. Han er innkjøpt av flere institusjoner, som Nasjonalgalleriet, Museet for samtidskunst og British Museum, og han har utført mange utsmykningsoppdrag.

- Det har hopet seg litt opp i det siste. Jeg er nylig ferdig med en utstilling i Galleri Norske Grafikere, jeg stiller ut i Kistefos-Museet ved Jevnaker og i Nasjonalgalleriet. Og om én måned er det jazzfestival i Molde, og der skal jeg også stille ut. Fire store utstillinger på rappen. Jo, det er travelt.

Knappe penselstrøk

Kunstneren forteller at han i lengre tid har sirklet rundt øyet som motiv.

- Jeg har valgt øyet fordi det er i sentrum for hele synsakten, selve instrumentet vi observerer med. Øyet som ser på øyet. Øyet har en sterk, sentral plass i vår billedlige kulturhistorie, og et hav av litterært tilfang. I 1989 laget jeg "Etterbilder", en serie på 25 store malerier hvor jeg forsøkte å redusere alle virkemidler.

- Jeg ville forsøke å finne ut hva jeg kunne greie å utføre med pensel, jeg ville gå til selve kjernen i det å male.
Hvor mange penselstrøk skal til for at vi tror på blikket, for at vi oppfatter det som et øye? I hvert av disse strøkene er det et vell av informasjon. Det er fascinerende at små, små variasjoner kan skape slike veldige forskjeller. Hvorfor blir det så visuelt og rikt? Det var blant spørsmålene jeg stilte meg, forteller Torriset.

I 1994 stilte han ut 111 lerretsbiter i Kunstnernes Hus: malerier med ett øye på hver.
- Da ante jeg at dette kunne bli til noe mye større. Året etter fikk jeg forespørsel om å levere utkast til sydveggen i det nye universitetsbiblioteket. I 1996 startet jeg arbeidet for alvor.
Men historien om kunstverket i Universitetsbiblioteket startet lenge før dét.

En sann historie

- Nå skal jeg fortelle en sann historie, sier Torriset. - I 1987 lovte jeg meg selv: Jeg gjør ingen flere utsmykningsoppgaver før de bygger et nytt universitetsbibliotek. Jeg hadde nettopp fullført en stor utsmykningsoppgave i Stavanger, og mottakelsen opplevde jeg som kritisk og mangelfull. Utsmykning er i grunnen en utakknemlig oppgave. Det er kunst hengt inn i sorte hull, kunst som egentlig aldri blir sett. Men å få lage kunst til Universitetsbiblioteket, som det hadde vært snakket om å bygge i så mange år, det var en drøm, medgir kunstneren.

- Jeg bodde i England og visste ikke det døyt om at 30 kunstnere i 1995 ble invitert til å komme med sine skisser. Men så ble jeg kontaktet og bedt om å ta oppgaven. Det er klart jeg ble glad.

Torriset forteller at han samarbeidet godt med arkitekten, Are Telje. Han så veggen allerede mens den bare var 1-2 meter høy og fulgte nøye med i byggeprosessen.

Ingen tallmagi

- Men snart tenkte jeg: Herregud, hva er det jeg har begitt meg ut på? Fylle 300 kvm vegg med maleri? Det første jeg måtte gjøre, var å skaffe meg et større atelier. I mitt nye atelier kunne jeg ha oppe 100 tavler på én gang. Tavlene er laget av såkalte MDF-plater, fiberplater av amerikansk opprinnelse tror jeg, fra 1950-tallet. De kan skjæres i alle retninger. Mange har trodd det er stein. Jeg prøvde meg rett nok på keramikk, men det viste seg å være tungvint og vanskelig å håndtere, så det gav jeg snart opp. Jeg arbeidet svært systematisk, tok ordentlige beslutninger. Det var helt nødvendig for å kunne gjennomføre det store prosjektet, undertreker han.

Tavlene er kuttet i individuelle mål, og det er stor variasjon mellom dem.
- Vi begynte å montere tavlene horisontalt, 38 i rekken. Men hvor mange gikk det i høyden? Det var spenning helt til slutt. Snart viste det seg at det gikk én rekke mer enn jeg hadde antatt. Så reiste jeg hjem til England og malte 38 til. Så ble det 836 tavler med 836 øyne. Da avslører jeg at antallet ikke var planlagt, og at det heller ikke er noe magi forbudnet med tallet 836.

Mange har spurt Torriset om han ikke ble lei underveis.
- Nei. Tvert imot. Begrensningen virket forløsende. Jo, mer jeg gjorde, dess mer synes jeg at jeg fant. Jeg ville egentlig bare fortsette. Det er ikke min, men arkitektenes og Statsbyggs skyld at det ikke er enda flere øyne i Universitetsbiblioteket.

Kilde:

Johannes Rød: Utsmykningen av det nye Universitetsbiblioteket i Oslo Georg Sverdrups hus, Gyldendal Fakta 1999.