Stellenbosch. I hjertet av landets velstående vindistrikt i Western Cape-provinsen i sør, ligger den eldste hvite byen i Sør-Afrika. Det tar ikke stort mer enn en halvtime på motorveien nordøstover fra Cape Town å komme dit. Jeg bestemmer meg for å reise. Om ikke annet for å se Det teologiske fakultetet der. Om ikke annet for å stå utenfor og meditere over dette: Hvordan kunne de? (Vel vitende om at slike spørsmål knapt lar seg besvare.)
Vi passerer beltet av blikkskur, papp og plast som omgir Kappstaden, der millioner av svarte og fargede mennesker lever sine liv. Sjåføren kommer selv fra denne verden. Han har vist meg hjemmet sitt, kona, barna. Han forteller om livet sitt mens han kjører. Av og til smiler han. Et tannløst smil. Han har knapt fylt 30.
Snart åpner landskapet seg, og blikket trekkes mot de mektige fjellene i horisonten. Og overalt er det grønt. Irrgrønt. Det er oktober og forsommer i Sør-Afrika. På de frodige åsene ligger store vingårder med sine hvitkalkede bygninger, omgitt av hekker og gressplener. Dalene er plantet med vinranker. Landskapet utstråler en velstand som gjør selv storgårdene på Hedmarken til nokså nøkterne greier. En og annen mann i slitte klær går langs veien. Håper noen skal stoppe og gi ham et dags arbeid for noen skarve rand.
I Sør-Afrika var Bibelens lære om de troendes enhet lenge en bitter utopi. Systemet hadde som demonisk konsekvens å skape splittelse. I 1948 kom Det nasjonale parti til makten, og raseskillepolitikken ble i løpet av de nærmeste årene systematisk utformet og bastant gjennomført. Et sted leste jeg en artikkel av statsviteren Mark Amstutz ved Weaton College, USA, som hevder at det ville være umulig å etablere apartheidregimet uten den taktiske støtten fra kristne generelt, og Den nederlandske reformerte kirke (NGK) i Sør-Afrika spesielt. Dette var boeretterkommernes kirke, og dermed også regjeringspartiets kirke.
Bilen stanser. Vi er framme. Nesten uten å ha registrert det, har vi glidd inn i byen, som er som en forlengelse, en fortetning av landskapet omkring. Her er hvite villaer, blomstrende hager og trimmede gressplener. Knapt et høyhus er å se. Ikke en bit søppel i gatene, ikke en løvetann i veikanten.
"Universiteit Stellenbosch." Jeg vandrer rundt på campus. Før
var universitetet strengt forbeholdt de hvite. Nå fyller også
fargede og svarte studenter auditorier og lesesaler.
Universitetet utstråler, som byen omkring, renhet og
velstand. Jeg spør etter Det teologiske fakultetet. I
utkanten av campus, tjue minutters spasertur unna, får jeg
vite. Snart er jeg der, ser den hvite bygningen i klassisk
stil omsluttet av et høyt gjerde. Porten står åpen selv om
skiltet ved siden av forkynner "Privaat Eiendom". Jeg trer
inn i en blomstrende hage hvor skulpturer i hvit marmor
hilser meg. For øvrig er det ingen å se.
Jeg blir stående og betrakte. Så det var altså her. Her at atskillelse av rasene ble proklamert med teologisk tyngde. Institusjonen ble etablert for nesten 150 år siden som et teologisk seminar. Prester i Den nederlandske reformerte kirke i Sør-Afrika fikk sin skolering her. Fra 1930-tallet hadde teologer fra denne kirken jevnlig kontakt med styresmaktene i Sør-Afrika. Begge ønsket de å finne et teologisk grunnlag for apartheidpolitikken. Da denne politikken ble formalisert i 1948, var den legalisert ut fra Bibelen.
Døren veier et tonn. En høflig dame i resepsjonen forteller
at dekanen og de fleste av de vitenskapelige ansatte er på
seminar i Nederland. Men jeg må bare komme inn. Én av
professorene er ikke reist. Du finner ham i annen
etasje.
Det knirker i trappa enda jeg smyger meg oppover lik en
nervøs katt. Inventaret er i mørkt, gedigent treverk. Fra
sine ovale rammer stirrer alvorlige menn ned på meg. Teologer
fra tidligere tider. Jeg kjenner fortiden omslutte meg med
klam hånd.
Professor Dirk Jacobus Smit står det på dørskiltet. Jeg banker på og straks lyder et mildt 'kom inn', selv om besøket ikke er varslet. Jeg presenterer meg. Forteller hvor jeg kommer fra, et øyeblikk redd for at mitt nærvær, mine spørsmål, skal virke for provoserende, rippe opp i sår som helst bare skal få gro.
Dirk J. Smit lytter og nikker.
- Du har rett. Teologer ved dette fakultetet var med på å
utvikle raseskilleregimet og bidrog til å rettferdiggjøre det
ved å vise til Guds Ord.
- I den nylig utkomne boka "The Afrikaners" av historikeren
Hermann Giliomee, går det fram at noen av akademikerne
ved dette fakultetet spilte en viktigere rolle i den
ideologiske defineringen av apartheid enn det en til nå har
trodd. Alle var klar over innflytelsen, men den viser seg
altså å ha vært større enn antatt, forteller han.
Smit var selv student her på 1970-tallet.
- Etter hvert som apartheid ble den offisielle ideologien,
behøvde ikke kirken å være så klar politisk. Jeg vil si at
fakultetet i stor grad var apolitisk, det var ingen protest.
Men på 1970-tallet skjedde det noe. Mange av oss unge kunne
ikke for vår tros og samvittighets skyld være her lenger, og
vi gikk over til svarte kirker, forteller Smit.
Han viser til en hendelse som gjorde inntrykk:
- Én gang hvert år ble studenter og ansatte ved Det teologiske fakultetet på "det svarte" universitetet nordvest for Cape Town: University of the Western Cape (UWC) invitert hit på besøk. Men da våre svarte trosbrødre var her i 1974, sa de til oss at de ikke ville komme hit igjen om det bare var for å drikke te. Vi kommer tilbake først når dere har vært hos oss, har sett våre hjem, har erfart hvordan vi lever.
- Vi møttes ikke igjen på 20 år selv om det bare var 20 minutters vei mellom de to teologiske fakultetene. En liten halvtime med bil. Men det var ingen kontakt overhodet. Det var to helt forskjellige verdener, minnes Smit.
Han forlot Universitetet i Stellenbosch. Fra 1981 og i 20 år
underviste han studenter i systematisk teologi ved - ja,
netteopp: UWC.
- Fra begynnelsen av 1980-tallet spilte dette universitetet
en ledende rolle i antiapartheidarbeidet. Mange studenter og
ansatte spilte en svært viktig rolle i kampen: Allan Boesak,
Desmund Tutu, Jakes Gerwell.
Dirk J. Smit er for lengst tilbake i Stellenbosch. I 2000 ble
de to teologiske fakultetene slått sammen.
- Ledelsen her ønsket oss velkommen med åpne armer. Jeg hadde
ikke ventet det. Det har vært en bemerkelsesverdig endring.
Nå er fakultetet økumenisk med studenter og ansatte fra flere
ulike kirker. Vi har 150 studenter på bachelornivå, 60 av
disse er svarte. På master- og doktorgradsnivå er 1/3 av
studentene svarte.
- Har det vært noe oppgjør med fortiden?
- Mange av dem som virkelig trodde på apartheid, er ikke her
lenger, de har gått av for aldersgrensen. De er ikke glade
for endringene som er skjedd og uttaler seg negativt til
avisene. Men disse menneskene er ikke lenger viktige. Andre
uttrykker sorg over hva de stod for under apartheid. To av
professorene herfra gikk på egen hånd til Sannhetskommisjonen
og framførte en gripende bekjennelse av skyld.
- Men hvordan kunne de?
- De som teologisk rettferdiggjorde apartheid, gjorde det med
gode hensikter, de trodde virkelig at det rette var å skille
befolkningsgruppene i landet. De gjorde det ut fra sin
kristne tro og overbevisning.
- Jeg tror det skyldtes mangel på innsikt. De innså ikke at det de trodde var separat utvikling, var hvit utvikling. Jo, dette er et vanskelig tema. Men i det øyeblikk vi reiser disse spørsmålene her ved fakultetet, er alle villige til å diskutere dem, understreker Smit.
- Jeg respekterer mange hvite for måten de tilpasset seg demokratiet på. Det nye lederskap ved universitetet her er godt. Det er mange svarte i ledelsen.
Han er ivrig nå. Ville gjerne fortsette å snakke. Men han må
gå, han skal på pasientbesøk. - Kom gjerne tilbake sier han,
og trykker meg varmt i hånden. Eller ring meg fra Norge.
Historien slutter ikke her.
Den 27. april 1994 gikk millioner av mennesker til valgurnene i Sør-Afrika for aller første gang. Nå feirer landet sine første ti år med frihet.
Biskop Desmond Tutu (fra Aftenposten 1984)
(Alle foto: Trine Nickelsen)
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere