Tre universiteter, tre historier

De er attraktive for studenter og forskere ved UiO: Universitetene i Sør-Afrika.
I Western Cape-provinsen helt sør i landet fins tre av dem - med høyst ulik historie: Et liberalt og engelsk. Et svart og kampvillig. Og et hvor apartheid-ideologien ble klekket ut. Uniforum har avlagt besøk.

UNIVERSITY OF CAPE TOWN: Det eldste universitetet i Sør-Afrika ligger ved foten av Devil's Peak hvor utsikten til byen og havet er upåklagelig.
Foto: Trine Nickelsen

På en høyde like utenfor sentrum av Kappstaden ligger University of Cape Town (UCT). Under Djeveltinden troner det lik et hellig tempel. Men eldgammelt er Sør-Afrikas eldste universitet på ingen måte, grunnlagt som det er i 1829 - men da som et college for gutter. Et riktig ordentlig universitet ble det først etter nesten hundre år.
På vei opp til Upper Campus hilser Cecil Rhodes oss fra sin sokkel, engelskmannen som dro til Afrika av helsegrunner, men ikke var sykere enn at han maktet å bygge seg et imperium på gull og diamanter.

University of Cape Town hører hjemme i en liberal engelsk tradisjon. Mange av dets akademikere hevet sine kritiske røster da raseskillepolitikken rådet i landet. UCT regnes som et av Afrikas ledende innen forskning.

- Jeg besøkte universitetene i Oslo og Bergen i fjor og kunne konstatere økende interesse. Fagmiljøene blir mer og mer vant til å tenke på Sør-Afrika som et interessant land, fastslår Lara Hoffenberg ved International Academic Programmes Office, UCT.

Og Lara Hoffenberg har nok sitt på det tørre. For fra Seksjon for internasjonale programmer ved UiO meldes det i aller høyeste grad om det samme: om ny og stor interesse for Sør-Afrika blant så vel studenter som forskere. I år har Sør-Afrika har flest søkere. Til våren reiser 16 studenter fra Universitetet i Oslo for å ta delstudier ved universiteter i Sør-Afrika. Ti av disse skal til UCT.

- Vi har 3400 internasjonale studenter her, fordelt på 96 ulike land. Av disse kommer 3000 for å ta hele grader, 400 for et semester. De fleste er regionale, bare fra Zimbabwe kommer det 600.

Da vi spør henne om hva som karakteriserer de norske studentene, svarer hun at de er svært uavhengige. De har gjerne reist før, noe studentene for eksempel fra Zimbabwe ikke har.
- De norske studentene vet langt mer om Afrika som kontinent, enn la meg si de amerikanske studentene. Studentene fra Norge bringer med seg et annerledes perspektiv. De er opptatt av lokale spørsmål. Det er ikke vanlig kost for oss, konstaterer Hoffenberg med et smil.

Hun forteller at universitetet har bilaterale avtaler med UiO, UiB og NTNU. At det de siste årene har vært én norsk student ved UCT i året, men at det i år er hele 18-19 norske studenter her.
- Mange vil gjerne bli lenger enn de hadde planlagt. De lever godt her, de norske studentene. Av Lånekassen får de mer penger enn mange ved dette kontoret får utbetalt i lønn. Jo, jeg tror det vil bli flere studenter fra Norge - og Europa for øvrig, de nærmeste årene. Det vil ta av. Men mangfoldet vil vi bevare. Derfor ønsker vi ikke så mange som 200 norske studenter her. Veksten må være kontrollert. Australia-syndromet vil vi unngå: Jeg vet at mange nordmenn nå sier at de ikke vil dit, rett og slett fordi det er blitt formange norske studenter der.

Men blir det utveksling av dette da, Hoffenberg? Til det svarer hun nei. Dessverre. At kostnadene i Norge er formidable. At de bare har kunnet sende én student, og da kun til en to ukers konferanse i regi av NTNU.
- Vi støttet henne økonomisk. Hun følte seg trygg, som en kvinne, en svartkvinne, aldri kan føle seg her. Hun var begeistret over de holdningene hun møtte. Vi ønsker å gi andre den samme muligheten, men helst for et helt semester. Vi har merket oss at stadig flere master-programmer tilbys på engelsk ved UiO. Vi arbeider hardt for å få finansieringen på plass, slik at sørafrikanske studenter skal kunne reise til Norge. På sikt tror jeg det er realistisk at vi skal kunne sende våre studenter. Men det vil alltid være snakk om færre enn antallet norske som kommer hit.

Espen Unneberg holder på med sin mastergrad i samfunnsgeografi og trives knakende godt i Sør-Afrika.
- Jeg besøkte Sør-Afrika for første gang i 1998 og fikk stor sans for landet. For meg framstår dette landet som deilig annerledes enn Norge. Ting er ikke så styrt og organisert her. Kulturen er behagelig og avslappa. I tillegg kommer en helt rå historie egnet for alle med snev av sans for politikk. Eller menneskerettigheter. Eller egentlig hva som helst av
samfunnsfag. Jeg holder på med temaer innen by/politisk geografi, og har særlig interesse for kriminalitet, frykt og kriminalitetsbekjempelse, så jeg burde vel befinne meg midt i smørøyet.

Han synes UCT er flinke til å ta seg av internasjonale studenter, så semesterstart går relativt smertefritt.
- Men folk på laveregrad sliter nok litt med oppfølging og store arbeidsmengder. De burde heller satse på å snekre sitt eget studieopplegg framfor i melde seg på et bachelorprogram, foreslår Unneberg.

Men det er ikke til denne gamle, ærverdige institusjonen de fleste av de norske studentene har reist etter at den eviglange akademiske boikotten tok slutt i 1994. Det er til Sør-Afrikas yngste, til University of the Western Cape (UWC), øst for byen, 20-30 minutters kjøring fra sentrum, i Belville.
Universitetet utstråler nøkternhet. Tradisjonen sitter ikke så tungt i veggene her, skjønt atskillig historie har vært skrevet siden universitetet ble besluttet opprettet av den hvite regjeringen i 1959: de svarte studentene ved University of Cape Town skulle skilles ut fra de hvite. Etter ti år fikk universitetet en slags autonomi, og studenter og lærere kom til å føre an i kampen mot apartheid, blant dem Allan Boesak, Desmond Tutu og Jakes Gerwell. Sistnevnte var rektor og ble Mandelas talsmann.
- Vi "mistet" umiddelbart mange av våre akademikere til den nye regjeringen, forteller Dirk J. Smit, som underviste ved Det teologiske fakultetet i 20 år.
Antallet studenter har økt kraftig etter apartheid, men uten at budsjettene har fulgt med. De "svarte" universitetene i landet har vært underpriviligert, og er det på mange måter fremdeles.

- Internasjonalisering er en del av universitetets strategiske plan, fastslår Janine Paulsen ved International Relations Office.
- Dette semesteret har vi drøyt ett tusen internasjonale studenter her, de aller fleste fra andre afrikanske land, nærmere bestemt 850. Fra Norge har det kommet seks studenter dette semesteret for å studere her hos oss.
- Våre studenter har ikke råd til å reise til andre land for å studere. Riktignok sender vi fem studenter utenlands hvert år, men dem er det vertsinstitusjonene som betaler for, forteller hun.

Det skal ikke mer enn en halvtime til på motorveien før vi kommer til det tredje universitetet i kapp-provinsen: Stellenbosch University, 50 km nord for Cape Town. Det er omgitt av et frodig landskap, av vingårder som formelig oser av velstand - og velbehag. Melkehvite, som talende symboler på fortiden, står bygningene til det som er Sør-Afrikas nest eldste universitet. Lenge ble det kun undervist på afrikaans her, språket som utviklet seg fra nederlandsk.
- Historien gjør at universitetet lider i fødselssmerter når det nå skal gi uttrykk for, og støtte opp om, et nytt samfunn. Det sier "John" ved universitetets informasjonsavdeling. Han vil ikke ha navnet sitt på trykk.

Universitetet i Stellenbosch var det intellektuelle hjemstedet for afrikaaner-nasjonalismen. I årevis sørget det for teoretisk legitimitet til raseskilleregimet. Hvordan har det taklet overgangen?
- Spør du en svart og en hvit vil du få to forskjellige svar, sier John. - I offisielle sammenhenger sier ledelse og akademikere at de vil endre seg. Men jeg er usikker på hvor dypt det stikker hos mange. Men tross alt: universitetet hardefinitivt maktet å ta små steg i riktig retning.

De siste ti årene har universitetet hatt en voldsom økning i antallet studenter, fra 10 000 til dagens drøyt 24 000. Der svarte knapt nok fikk sette sin fot, er det nå bortimot 40 prosent "ikke-hvite" studenter. Det har vært pokka nødt til å tiltrekke seg svarte studenter. For å overleve. Blant studentene er ingen fra UiO. Men noe synes å være på gang.

- Vi ønsker å få til en vekst i studentpopulasjonen, både når det gjelder programmer og land representert på campus, forteller leder for International Office, Robert Kotzé.
- Nå utgjør de internasjonale studentene nesten sju prosent av studentmassen her. Vi ønsker at den stiger til minst ti prosent. Vi vil gjerne ha studenter fra enda flere enn de 74 landene vi har representert her nå. Men antall studenter per land må ikke bli for høyt - 200 per land må være et maksimum, understreker han. I de ti årene etter apartheid har antallet internasjonale studenter økt med i gjennomsnitt 15 prosent hvert år, forteller Kotzé.
Neste måned kommer han på besøk til Universitetet i Oslo. Han vil etablere kontakt, se nærmere på muligheten for studentutveksling mellom de to universitetene.
- Dessuten vil vi høste lærdom fra UiOs ekstremt suksessfulle internasjonale sommerskole, betror han oss.

Tre universiteter:

University of Cape Town
Grunnlagt: 1829 som et college
Studenter: 20 000, halvparten svarte og nesten halvparten kvinner.
Enheter: 6 fakulteter, 60 institutter

University of the Western Cape
Grunnlagt: 1959
Studenter: 13 400, 57 prosent kvinner
Enheter: 7 fakulteter og 68 institutter

Stellenbosch University:
Grunnlagt: 1866 som et gymnasium.
Studenter: 20 300, ca. 40 prosent svarte/fargede
Enheter: 10 fakulteter og 150 institutter

UiO og Sør-Afrika

* Universitetet i Oslo er den viktigste norske partner-institusjonen for sørafrikanske universiteter.
* I år fikk UiO fikk godkjent 9 av totalt 22 nye prosjekter under Sør-Afrika-programmet som finansieres av Forskningsrådet. I tillegg kommer NUFU-prosjektene og Senter for menneskerettigheters Sør-Afrika-program.
* Universitetet i Oslo arbeider nå med å utvikle utvekslingsprogrammet uio@south_africa. De første studentene begynner på sine delstudier i Sør-Afrika etter nyttår. Studenter sendes til disse universitetene:
University of Cape Town (Cape Town)
University of the Western Cape (Cape Town)
University of the Witwatersrand (Johannesburg)
University of Pretoria (Pretoria)
University of Natal (Durban and Pietermaritzburg)

Emneord: Studentsaker, Internasjonalisering, Sør-Afrika Av Trine Nickelsen
Publisert 5. nov. 2003 11:52 - Sist endret 10. des. 2008 15:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere