På en høyde like utenfor sentrum av Kappstaden ligger
University of Cape Town (UCT). Under Djeveltinden
troner det lik et hellig tempel. Men eldgammelt er
Sør-Afrikas eldste universitet på ingen måte, grunnlagt som
det er i 1829 - men da som et college for gutter. Et riktig
ordentlig universitet ble det først etter nesten hundre
år.
På vei opp til Upper Campus hilser Cecil Rhodes oss fra sin
sokkel, engelskmannen som dro til Afrika av helsegrunner, men
ikke var sykere enn at han maktet å bygge seg et imperium på
gull og diamanter.
University of Cape Town hører hjemme i en liberal engelsk tradisjon. Mange av dets akademikere hevet sine kritiske røster da raseskillepolitikken rådet i landet. UCT regnes som et av Afrikas ledende innen forskning.
- Jeg besøkte universitetene i Oslo og Bergen i fjor og kunne konstatere økende interesse. Fagmiljøene blir mer og mer vant til å tenke på Sør-Afrika som et interessant land, fastslår Lara Hoffenberg ved International Academic Programmes Office, UCT.
Og Lara Hoffenberg har nok sitt på det tørre. For fra Seksjon for internasjonale programmer ved UiO meldes det i aller høyeste grad om det samme: om ny og stor interesse for Sør-Afrika blant så vel studenter som forskere. I år har Sør-Afrika har flest søkere. Til våren reiser 16 studenter fra Universitetet i Oslo for å ta delstudier ved universiteter i Sør-Afrika. Ti av disse skal til UCT.
- Vi har 3400 internasjonale studenter her, fordelt på 96 ulike land. Av disse kommer 3000 for å ta hele grader, 400 for et semester. De fleste er regionale, bare fra Zimbabwe kommer det 600.
Da vi spør henne om hva som karakteriserer de norske
studentene, svarer hun at de er svært uavhengige. De har
gjerne reist før, noe studentene for eksempel fra Zimbabwe
ikke har.
- De norske studentene vet langt mer om Afrika som kontinent,
enn la meg si de amerikanske studentene. Studentene fra Norge
bringer med seg et annerledes perspektiv. De er opptatt av
lokale spørsmål. Det er ikke vanlig kost for oss, konstaterer
Hoffenberg med et smil.
Hun forteller at universitetet har bilaterale avtaler med
UiO, UiB og NTNU. At det de siste årene har vært én norsk
student ved UCT i året, men at det i år er hele 18-19 norske
studenter her.
- Mange vil gjerne bli lenger enn de hadde planlagt. De lever
godt her, de norske studentene. Av Lånekassen får de mer
penger enn mange ved dette kontoret får utbetalt i lønn. Jo,
jeg tror det vil bli flere studenter fra Norge - og Europa
for øvrig, de nærmeste årene. Det vil ta av. Men mangfoldet
vil vi bevare. Derfor ønsker vi ikke så mange som 200 norske
studenter her. Veksten må være kontrollert.
Australia-syndromet vil vi unngå: Jeg vet at mange nordmenn
nå sier at de ikke vil dit, rett og slett fordi det er blitt
formange norske studenter der.
Men blir det utveksling av dette da, Hoffenberg? Til det
svarer hun nei. Dessverre. At kostnadene i Norge er
formidable. At de bare har kunnet sende én student, og da kun
til en to ukers konferanse i regi av NTNU.
- Vi støttet henne økonomisk. Hun følte seg trygg, som en
kvinne, en svartkvinne, aldri kan føle seg her. Hun
var begeistret over de holdningene hun møtte. Vi ønsker å gi
andre den samme muligheten, men helst for et helt semester.
Vi har merket oss at stadig flere master-programmer tilbys på
engelsk ved UiO. Vi arbeider hardt for å få finansieringen på
plass, slik at sørafrikanske studenter skal kunne reise til
Norge. På sikt tror jeg det er realistisk at vi skal kunne
sende våre studenter. Men det vil alltid være snakk om færre
enn antallet norske som kommer hit.
Espen Unneberg holder på med sin mastergrad i
samfunnsgeografi og trives knakende godt i Sør-Afrika.
- Jeg besøkte Sør-Afrika for første gang i 1998 og fikk stor
sans for landet. For meg framstår dette landet som deilig
annerledes enn Norge. Ting er ikke så styrt og organisert
her. Kulturen er behagelig og avslappa. I tillegg kommer en
helt rå historie egnet for alle med snev av sans for
politikk. Eller menneskerettigheter. Eller egentlig hva som
helst av
samfunnsfag. Jeg holder på med temaer innen by/politisk
geografi, og har særlig interesse for kriminalitet, frykt og
kriminalitetsbekjempelse, så jeg burde vel befinne meg midt i
smørøyet.
Han synes UCT er flinke til å ta seg av internasjonale
studenter, så semesterstart går relativt smertefritt.
- Men folk på laveregrad sliter nok litt med oppfølging og
store arbeidsmengder. De burde heller satse på å snekre sitt
eget studieopplegg framfor i melde seg på et bachelorprogram,
foreslår Unneberg.
Men det er ikke til denne gamle, ærverdige institusjonen de
fleste av de norske studentene har reist etter at den
eviglange akademiske boikotten tok slutt i 1994. Det er til
Sør-Afrikas yngste, til University of the Western Cape
(UWC), øst for byen, 20-30 minutters kjøring fra sentrum, i
Belville.
Universitetet utstråler nøkternhet. Tradisjonen sitter ikke
så tungt i veggene her, skjønt atskillig historie har vært
skrevet siden universitetet ble besluttet opprettet av den
hvite regjeringen i 1959: de svarte studentene ved University
of Cape Town skulle skilles ut fra de hvite. Etter ti år fikk
universitetet en slags autonomi, og studenter og lærere kom
til å føre an i kampen mot apartheid, blant dem Allan Boesak,
Desmond Tutu og Jakes Gerwell. Sistnevnte var rektor og ble
Mandelas talsmann.
- Vi "mistet" umiddelbart mange av våre akademikere til den
nye regjeringen, forteller Dirk J. Smit, som underviste ved
Det teologiske fakultetet i 20 år.
Antallet studenter har økt kraftig etter apartheid, men uten
at budsjettene har fulgt med. De "svarte" universitetene i
landet har vært underpriviligert, og er det på mange måter
fremdeles.
- Internasjonalisering er en del av universitetets
strategiske plan, fastslår Janine Paulsen ved International
Relations Office.
- Dette semesteret har vi drøyt ett tusen internasjonale
studenter her, de aller fleste fra andre afrikanske land,
nærmere bestemt 850. Fra Norge har det kommet seks studenter
dette semesteret for å studere her hos oss.
- Våre studenter har ikke råd til å reise til andre land for
å studere. Riktignok sender vi fem studenter utenlands hvert
år, men dem er det vertsinstitusjonene som betaler for,
forteller hun.
Det skal ikke mer enn en halvtime til på motorveien før vi
kommer til det tredje universitetet i kapp-provinsen:
Stellenbosch University, 50 km nord for Cape Town. Det
er omgitt av et frodig landskap, av vingårder som formelig
oser av velstand - og velbehag. Melkehvite, som talende
symboler på fortiden, står bygningene til det som er
Sør-Afrikas nest eldste universitet. Lenge ble det kun
undervist på afrikaans her, språket som utviklet seg fra
nederlandsk.
- Historien gjør at universitetet lider i fødselssmerter når
det nå skal gi uttrykk for, og støtte opp om, et nytt
samfunn. Det sier "John" ved universitetets
informasjonsavdeling. Han vil ikke ha navnet sitt på trykk.
Universitetet i Stellenbosch var det intellektuelle
hjemstedet for afrikaaner-nasjonalismen. I årevis sørget det
for teoretisk legitimitet til raseskilleregimet. Hvordan har
det taklet overgangen?
- Spør du en svart og en hvit vil du få to forskjellige svar,
sier John. - I offisielle sammenhenger sier ledelse og
akademikere at de vil endre seg. Men jeg er usikker på hvor
dypt det stikker hos mange. Men tross alt: universitetet
hardefinitivt maktet å ta små steg i riktig retning.
De siste ti årene har universitetet hatt en voldsom økning i antallet studenter, fra 10 000 til dagens drøyt 24 000. Der svarte knapt nok fikk sette sin fot, er det nå bortimot 40 prosent "ikke-hvite" studenter. Det har vært pokka nødt til å tiltrekke seg svarte studenter. For å overleve. Blant studentene er ingen fra UiO. Men noe synes å være på gang.
- Vi ønsker å få til en vekst i studentpopulasjonen, både når
det gjelder programmer og land representert på campus,
forteller leder for International Office, Robert Kotzé.
- Nå utgjør de internasjonale studentene nesten sju prosent
av studentmassen her. Vi ønsker at den stiger til minst ti
prosent. Vi vil gjerne ha studenter fra enda flere enn de 74
landene vi har representert her nå. Men antall studenter per
land må ikke bli for høyt - 200 per land må være et maksimum,
understreker han. I de ti årene etter apartheid har antallet
internasjonale studenter økt med i gjennomsnitt 15 prosent
hvert år, forteller Kotzé.
Neste måned kommer han på besøk til Universitetet i Oslo. Han
vil etablere kontakt, se nærmere på muligheten for
studentutveksling mellom de to universitetene.
- Dessuten vil vi høste lærdom fra UiOs ekstremt suksessfulle
internasjonale sommerskole, betror han oss.
Tre universiteter:
University of Cape Town
Grunnlagt: 1829 som et college
Studenter: 20 000, halvparten svarte og nesten halvparten
kvinner.
Enheter: 6 fakulteter, 60 institutter
University of the Western Cape
Grunnlagt: 1959
Studenter: 13 400, 57 prosent kvinner
Enheter: 7 fakulteter og 68 institutter
Stellenbosch University:
Grunnlagt: 1866 som et gymnasium.
Studenter: 20 300, ca. 40 prosent svarte/fargede
Enheter: 10 fakulteter og 150 institutter
UiO og Sør-Afrika
* Universitetet i Oslo er den viktigste norske
partner-institusjonen for sørafrikanske universiteter.
* I år fikk UiO fikk godkjent 9 av totalt 22 nye prosjekter
under Sør-Afrika-programmet som finansieres av
Forskningsrådet. I tillegg kommer NUFU-prosjektene og Senter
for menneskerettigheters Sør-Afrika-program.
* Universitetet i Oslo arbeider nå med å utvikle
utvekslingsprogrammet uio@south_africa. De første studentene
begynner på sine delstudier i Sør-Afrika etter nyttår.
Studenter sendes til disse universitetene:
University of Cape Town (Cape Town)
University of the Western Cape (Cape Town)
University of the Witwatersrand (Johannesburg)
University of Pretoria (Pretoria)
University of Natal (Durban and Pietermaritzburg)
Logg inn for å kommentere
Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere