Tilbake til fordums prakt

Universitetet i Oslo har tre store bygninger på Karl Johan. Domus Bibliotheca (Vestbygningen), Domus Media (Midtbygningen) og Domus Academica (Urbygningen).

Tidligere tiders unnfallenhet

- Riksantikvaren har et spesielt godt øye til Urbygningen fordi den i så liten grad er blitt endret siden 1852, sier Ragna Weider. Den siste større oppussingen av Urbygningen ble foretatt av arkitekt Holger Sinding-Larsen i 1914. Siden er lite blitt gjort.
- En del av de store rommene i bygningen er blitt delt opp i mindre enheter, og noen rom er blitt malt, men dette er ting som er gjort uten hjertevarme og med liten sans for bygningens verdi og egenart. Som utgangspunkt for en gjennomgripende rehabilitering er tidligere tiders unnfallenhet kanskje en fordel, mener Ragna Weider.

- Noen rom skal pusses opp med utgangspunkt i bygningen anno 1852 og noen rom med utgangspunkt i bygningen anno 1914, forteller hun. Valget avhenger av hvor godt de ulike rommene er bevart, og hvor vellykket man anser Sinding-Larsens rehabilitering.

Universitetet i Sentrum er fredet, og en av de største utfordringene i rehabiliteringsprosjektet er ifølge Weider å forene kravene fra eiere og brukere om modernisering og oppgradering av standarden, med kravet fra Riksantikvaren om at bygningen i størst mulig grad skal framstå slik den gjorde opprinnelig.
- Alle involverte parter er imidlertid opptatt av at løsningene blir best mulig både funksjonelt, estetisk og antikvarisk, understreker Weider.

Hun skal ta oss med på omvisning inne i bygningen. - Alt teknisk utstyr er fjernet. Hele ventilasjonsanlegget og alle sanitære og elektriske installasjoner er demontert. Det er ikke en ledningsstump tilbake, sier Weider. Rivearbeidene startet på nyåret 2002.

Tilbake til opprinnelig fargesetting

Veggene i vestibylen er rikt dekorerte. - Noen rom restaurerer vi, noen maler vi opp på nytt, avhengig av hvor skadet malingen er, forteller Weider. Vestibylen hører med blant rommene som blir restaurert. - Norsk institutt for kulturminneforskning har foretatt omfattende fargeundersøkelser for å finne fram til de opprinnelige fargene. Det er ikke alltid like lett, og spesielt limfargene kan være vanskelig å rekonstruere, sier Weider. Den tørre pulveraktige limmalingen ble vasket av før veggene ble malt på nytt.

Vi går fra vestibylen og inn i et stort rom til venstre for inngangspartiet. - Dette rommet var opprinnelig et "forelæsningsværelse". Så flyttet studentekspedisjonen inn, og nå blir dette et av universitetets flotteste spiserom, sier Weider.

Spiserommet kan også brukes i forbindelse med arrangementer i festsalen. Rosa og brunt er hovedfargene i forrommet til festsalen i første etasje. - Ikke så veldig vakkert, antyder vi. - Helt fryktelig, synes Weider. - Sinding Larsen forsøkte i hovedsak å følge den opprinnelige fargesettingen, men noen steder ser vi at det divergerer ganske mye, bemerker hun. - Dette rommet maler vi helt opp med utgangspunkt i fargene fra 1852, opplyser hun. Hun tror Sinding-Larsen forsøkte å føre rommet tilbake til de opprinnelige fargene, men ikke har truffet helt.

Festsalen var Christianias største forsamlingslokale i 1852 og ble blant annet benyttet som stortingssal til Stortinget stod ferdig i 1866. Den praktfulle himlingen signert kunstmaleren Peder Wergmann er en av Norges vakreste, ifølge Weider. - Vi er fryktelig redd for taket og har brukt mye tid på å finne ut hvordan vi skal beskytte det mot støv og smuss under oppussingen, sier hun. Løsningen ble et stillas i høyde med søylehodene som skal brukes til å spenne opp en duk mellom salen og taket.

Tapeter fra Sverige og England

Vi beveger oss videre til Kollegiets samlingsværelse på den andre siden av vestibylen. Det berømte uret på veggen ut mot Karl Johans gate, som Henrik Ibsen stilte klokken etter på sin daglige spasertur til Grand Café, er tatt ned og sendt til lagring og oppussing. Fra samlingsværelset er det dør inn til det som en gang var sekretærens bolig. - Sekretæren og kvestoren hadde opprinnelig leiligheter i første etasje, opplyser Weider. Hun forteller at rommene i leilighetene skal tilbakeføres slik at man kan se at de engang har vært leiligheter. - Her blir det malte tregulv, brystpanel og tapeter på veggene, forteller hun.

Vi stopper opp og beundrer en stripe stormønstret kongeblå tapet skrapet fram under simpel gul strietapet. - Utrolig blått, synes Weider. - De hadde sans for friske farger på 1800-tallet, legger hun til. Ragna Weider forteller at nye tapeter bestilles fra Sverige og England. Disse landene har mange gamle herregårder, og fabrikker som har spesialisert seg på slike tapeter. - Vi finner som regel tapetmønstre som likner, det vil si som har det samme uttrykket og de samme fargene, sier hun.

Men ett tapet er helt unikt og må spesialbestilles. - Bak det grønne vinyltapetet fra 60-tallet på rektors kontor fant vi det opprinnelige tapetet fra 1852. Dette har en diskret gyllen farge, og et mønster med store lauvbærkranser, ganske forskjellig fra blomstermønstrene som var mest vanlige på denne tiden. Her finner vi ikke noe som likner, sier Weider.

- I andre etasje skal det bli kontorer for fakultetsadministrasjonen og auditorier. De fleste rommene i andre etasje var opprinnelig store "forelæsningsværelser", og mange ble siden delt opp i mindre kontorer. Nå er samtlige "nyoppsatte" vegger revet ned, slik at bygningen har fått tilbake sin opprinnelige struktur, forteller Weider.

- Flere av de store rommene innredes som kontorlandskaper, opplyser hun og går videre inn i et av rommene som fortsatt skal være auditorium. - Her installerer vi tipp topp moderne audiovisuelt utstyr. Noe av dette må nødvendigvis synes, men vi prøver å integrere utstyret i interiøret på en minst mulig iøynefallende måte, forsikrer hun.

Frokostkjelleren er blitt historie

Vi avslutter omvisningen nede i kjelleren. - Her hadde kvestor og sekretær kjøkken og pikerom, og pedellen og portneren leiligheter. Siden kom Frokostkjelleren, jusstudentenes kantine og festlokale, sier Weider og forteller at Frokostkjelleren er blitt historie. Studentene har fått lokaler i professorboligen, og i kjelleren kommer det i stedet PC-stuer og kollokvierom.

I kjelleren er halvannen meter av grunnen gravd ut, med gravemaskin der hvor dette har vært mulig, andre steder manuelt. - I noen rom har vi gravd helt ned til grunnvannet, forteller Ragna Weider. Urbygningen er, i likhet med store deler av Oslo, fundamentert på flåter. - Flåtene er forbausende friske og fine, sier Weider, og forteller at ulempen er at flåtene som ligger på myk leirgrunn, beveger seg hver gang kommunen setter i gang større arbeider i grunnen. Sprengninger i forbindelse med arbeidene ved Nationaltheatret t-banestasjon har laget store sprekker i veggene både i Midtbygningen og i Urbygningen.

Ragna Weider forklarer at det er flere årsaker til at gulvet i kjelleren er blitt senket. En del rom hadde for lav takhøyde, og PC-stuene krever også plass til kjøletak. Alt teknisk utstyr i bygningen blir flunkende nytt, og Ragna Weider forteller at målsettingen er at dette i minst mulig grad skal synes. - En av de største utfordringene har vært å finne ut hvordan vi skal skjule de store ventilasjonskanalene. Noen steder har vi løst problemet ved å bruke gamle pipeløp, andre steder har vi vært nødt til å bygge doble vegger, forteller hun

Rundt 160 millioner kroner er bevilget til rehabiliteringsprosjektet. Hovedarbeidene med reparasjoner og oppussing begynte i juni i år, og bygningen skal etter planen stå klar til innflytting i januar 2004. - Det skal holde hardt, tror Ragna Weider. At resultatet blir storslagent, er hun derimot ikke i tvil om.