Universitetet som kunnskapsbedrift - hjernevandring som utfordring

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1999


Debatt

Universitetsdirektør Tor Saglie er (i siste Uniforum) sterkt bekymret for at så mange studenter velger å studere utenlands. Hans diagnose er at studentene flykter fra et utilfredsstillende undervisningsopplegg. Han synes å frita profesjonstudiene for denne kritiske vurdering som spesielt rettes mot allmennfagene.

Vi deler hans mål om at UiO bør være blant de fremste universiteter i Europa, og vi deler noe av hans bekymring. Saglie fortjener honnør for å peke på foruroligende trekk ved universitetets ressurssituasjon og for å sette viktige strategiske spørsmål på dagsorden. Vi vil understreke at hans varsko bør tas alvorlig. Likevel kan det virke som om hans diagnose har alvorlige mangler.

Vi oppfatter virkeligheten slik:

det er viktig og ønskelig at våre studenter tar en del av sitt studium utenlands;

det er ingen ulykke om noen velger å ta hoveddelen av studiet ute, og samtidig:

mange av dem tar en Mastergrad utenlands (ikke minst ved LSE) og kommer hjem for å ta hovedfaget;

universiteter utenlands (også LSE) søker aktivt etter norske studenter fordi vi har gunstige stipendordninger som de selv tjener på;

flere av de universitetene vi sammenlikner oss med (men langt fra alle), har et bedre undervisningstilbud enn det vi tilbyr.

Spørsmålet blir så hvor og hvorfor de som er bedre, faktisk er det?

Ett sentralt, men lite utviklet tema i Saglies analyse er de vitenskapelig ansattes roller og ressurser. Vi kan og bør helt sikkert bli bedre. Men: Utfordringen er ikke først og fremst å forbedre de vitenskapelig ansatte, men å utvikle deres roller ved å forbedre deres arbeidsvilkår.

Saglie har antakelig rett i at veiledningsrollen er for dårlig utviklet ved UiO. Men han bør sammen med oss spørre hvorfor? Vi velger nemlig å tro at han ikke anser oss som gjennomgående av dårligere kvalitet og jevnt over latere enn våre kolleger i utlandet. Vi kan sikkert reorganisere veiledningen blant annet til mer veiledning i grupper, hyppig oppgaveskriving og nettbasert kommunikasjon. Likevel er individuelle møter også nødvendig. Alt dette er ressurskrevende, og som han også selv peker på, har vi ikke ressursene selv med dagens mangelfulle opplegg.

For de ansatte er det selvsagt utilfredsstillende å arbeide innenfor rammer som gjør det umulig å tilfredsstille det yrkesetiske kravet om at "veilederen må søke å være en god rollemodell for sine kandidater". Én grunn til at veiledningen ikke er fullt så dårlig som arbeidsgiver legger opp til, er at mange ansatte bruker av sin fritid på disse oppgavene. De vitenskapelig ansatte leser derfor situasjonen slik: Ønsker man å bli betalt for å være en god veileder, bør man finne en annen arbeidsgiver enn UiO. Signalet er åpenbart oppfattet av mange av de nye eller potensielle rekruttene våre.

Samtidig ser det ut som om vi må minne universitetsdirektøren om at UiO også har en sentral nasjonal oppgave - den å dekke kompetanse over et bredt spektrum. Kanskje drar studenter utenlands fordi det er viktige spesialiseringer vi ikke dekker? Daværende statsråd Hernes sa jo til studentene: "Make Norway a better place: leave!" Kanskje er problemstillingen for ledelsen hvordan vi sikrer oss at disse utenlandsutdannede spesialistene rekrutteres til UiO slik at det kan fylle sin nasjonale oppgave?

Vi inviterer Tor Saglie til å reflektere over følgende problemstilling: Kan det hende at veiledningen ved UiO er for god til å sikre rekrutteringen til universitetet? Som vitenskapelig ansatte opplever vi et dilemma når vi forholder oss til de yrkesetiske retningslinjer om å sikre studentens "rett til selvbestemmelse". Eller hva skal vi som veileder si til en god student om fremtidige arbeidsmuligheter og -vilkår ved UiO og andre norske læresteder? Skal vi unnlate å gjøre studenten kjent med de sparsomme utsiktene til rekruttering, spesielt for menn, motsi henne når hun peker på myndighetenes fortsatte nedprioritering av forskning og unnlate å veilede om den arbeidssituasjon og de lønnsutsikter hun kan forvente i forhold til det hun kan forvente ved universiteter innenfor EU eller i USA? Misbruker vi ikke vår makt som veiledere om vi gjør det?

Vi føler selv at vi representerer en kategori vitenskapelig ansatte som har stor lojalitet til institusjonen og er aktive som deltakere og ledere i faglige sammenhenger. Universitetsdirektørens uttalelser plasserer oss på et vis i en lojalitetskonflikt. Ledelsen bør invitere til bred og konstruktiv debatt om hvordan vi sammen kan løse utfordringene vi står overfor.

Andreas Føllesdal, førsteamanuensis og Helge Hveem, professor


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1999

Publisert 10. nov. 1999 13:59 - Sist endra 1. sep. 2014 13:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere