Åpent brev til rektor

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1999


Debatt:

Når allmuen før i tiden hadde det for ille, gikk de til Kongen i København og klagde sin nød. Nå har vi på vårt grunnplan det så ille at et klagebrev direkte til vår øverste leder ikke kan være uprøvd.

Altså:

Høyt ærede rektor.

Før du ble valgt i fjor, forsto jeg at du ville oss vel. Godt fungerende grunnenheter skulle konsolideres, bevares og stimuleres.

Vår grunnenhet, Instituttgruppe for medisinske basalfag, har i mange år fungert godt. Vi har en kompetent stab med aktive forskere som også ivaretar omtrent 35 % av undervisningen av medisinske studenter. Tilbakemelding fra studentene tyder på at det gjør vi overveiende bra.

I begynnelsen av nittiårene begynte nedskjæringene. Etter at administrasjon og skjermete områder hadde tatt sitt forlodds, skar ostehøvelen jevnt over grunnenhetene. Da vi forsto at innstramningen ble varig, måtte vi lage en redusert bemanningsplan. 13 stillinger ble dypfryst, dvs. varig inndratt. Dypfrysing er avhengig av at stillinger blir ledige og tar derfor tid, men i løpet av et par år var den nye bemanningsplanen så godt som oppfylt. Forskningsaktiviteten ble antakelig redusert tilsvarende.

Men så kom den nye runden med nedskjæringer, selvfølgelig etter samme mønster. Ostehøvelen skjærer jevnt over grunnenhetene. Av et lønnsbudsjett i år på 36 millioner kroner ifølge vår reduserte bemanningsplan, må 4 millioner spares inn. Det kan bety 13 nye stillinger i dypfryser'n hvis vi ikke tar noe av innsparingene av f. eks. våre knappe driftsmidler.

I takt med reduksjonene på lønns- og driftsbudsjettet har oppgavene økt. Fakultetet har innført en ny og lærerkrevende studieplan, som mange av oss hittil har gått inn i med stor entusiasme. Vi har fått et økt opptak av medisinske studenter. Vi opplever en rivende vitenskapelig utvikling i biomedisin, blant annet med innføring av genteknologi i våre fag. Hvis vi ikke klarer å følge med i denne utviklingen, vil vi bli faglig håpløst akterutseilt.

Det er nå politisk vilje til å satse på medisinsk basalforskning (jfr. forskningsmeldingen). Men hva hjelper det når universitetet vingeklipper de som skal ta hånd om denne forskningen? Vi er nå kommet inn i en ond sirkel. Vi må bruke mer og mer tid til å skaffe eksterne midler for å drive en forskning som vi får mindre og mindre tid til å konsentrere oss om. Hva verre er, vi klarer ikke lenger å inspirere studentene til å gå inn i forskning. En forskerkarriere fortoner seg åpenbart som lite attraktiv. Vi har dessuten ikke lenger råd til å la stipendiatene delta i undervisningen. De blir altså dårligere skikket, både faglig og pedagogisk, til å gå inn i en universitetsstilling. Og mens rekrutteringen svikter, øker behovet. På mitt institutt vil over halvparten av de vitenskapelig ansatte pensjoneres i løpet av de neste ti år.

Ja, kjære rektor. Dette var elendighetsbeskrivelsen. Men alt er ikke elendighet. Vi prøver å holde motet oppe og stå på så godt vi kan. Vi har et godt miljø, og både når det gjelder forskning, undervisning og formidling gjør vi en innsats vi kan være bekjent av. Men vi trenger trøst, og aller helst håp. Kan dere i ledelsen i hvert fall ikke legge bort den ekle ostehøvelen?

Jeg er klar over at universitetet sentralt har delegert fordelingen av elendigheten til fakultetene, og du vil si at riktig adresse er Det medisinske fakultet. Det hjelper dessverre oss lite, og det er vel du som er sjefen for alt sammen, er det ikke?

Med ærbødig hilsen fra et nedhøvlet grunnplan,

Jens-Gustav Iversen,

Fysiologisk institutt.

PS. Hvor er det forresten blitt av alle de pengene vi har spart på Effektiviseringsprosjektet?


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 17 1999

Publisert 10. nov. 1999 13:52 - Sist endra 1. sep. 2014 13:58
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere