<i>Og det ble høst ...</i>

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 16 1999


Høst

Det er ingen elv, men en vei som fører med seg løvet. Den følger landskapet tettere enn penselstrøk. Mykt berører den marken – et kjærtegn over ansikt og kropp, den setter ikke synlige spor.

Om det går noen ute på veien eller ikke, avgjør ikke retningen. Det løper mykt gjennom landskapet, følger linjene i det – beveger seg i takt med plogfurene og trær som følger ved siden.

Lyset stråler gjennom løvet som helt har gitt etter for lysets glødende tilnærmelser. Det prøver ikke lenger å verne noen – gi sval skygge til dem som søker hvile fra en brennende sol. Ingen søker inn under trærne etter skygge nå, men går ute på jordene og de åpne plassene for å motta mest mulig lys fra høstsolen. Løvet kaster alle hemninger og velger å gi avkall på det grønne for å kunne fange opp mest mulig av lyset i seg og farges av dødens erotiske koloritt.

Gjennomstrålet av lyset og antent av dødens eros henger løvet der nakent og sant som en stjerne. Og faller i retning av jorden som aske og fjær.

Lot vi bare dette skje! Med det vi har av indre styrke og samling.

Høst er ro. Spør frukttreet som er høstet. Nå blomstrer det i nakenhet og ro, - fruktens uro måtte vike for fruktbarhetens ro.

Vi kaster til slutt alt overflødig. – Det gjelder å være nøyd med minst mulig skal vi virkelig leve i denne minst muliges tid. Forberedelsens tid. På vi mot vår plass under snøen, før fisken stanser opp sin vandring og finner sin plass under isen. Før den hvite, kalde tid med det glødende bålet dypt der inne hvor vi alle samler oss.

blader
Tekstene er hentet fra diktsamlingen ”Månens vikariat” av førsteamanuensis Jan Erik Rekdal ved Institutt for lingvistiske fag. (Foto: Ståle Skogstad)
   

Aldri er evigheten mer den samme

Ikke et blad faller
i retning av jorden
uten å sette sitt evige preg
på evigheten

ikke det visne bladet
som aldri når ut av tiden
men det grønne bladet med sitt sterke
lys
tiden og saftige årer bristende fulle
av klorofyll og dugg

det legger et nytt trekk
til Guds ansikter
slik også vi gjør det

ikke våre kalde, hvite legemer
men våre saftigste kropper
rødskrubbet av livets børster

skaperen står utenfor
som den avviste elsker
og lengter det mest levende opp i seg
det døde er alltid dødt

 
 
     

Jeg ser novemberlyset

Jeg ser novemberlyset mellom de sorte grenene. Kobberslangen rundt skogs-
knippet. Snart ser jeg det sorte lyset mellom hvite trær.

Ensom er den som har kastet seg på høstens bål for å holde liv i den rødglødende ilden. Den som brenner på leppene om våren, river i huden om sommeren. – Ensom, men aldri alene.

Hør, de modne fruktenes hjerter. Kom, frostens sommer lokker.

   



Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 16 1999

Publisert 28. okt. 1999 17:24 - Sist endra 1. sep. 2014 13:57
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere