Eventyrslottet mellom fjord og fonn

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 9 1999


BARONIET ROSENDAL: Om slottet er lite i europeisk målestokk, gjør den storslagne naturen det til noe ganske enestående. Slottet ligger i et kulturlandskap som strekker seg fra fjord til fonn.
VELKOMMEN: Anne Grete Honerød, vår tids baronesse i Rosendal, ønsker årlig 40 000 besøkende velkommen til slottet i vest.

Innerst i en arm av Hardangerfjorden ligger et gammelt, hvitkalket steinslott, omkranset av vill og vakker vestlandsnatur.

Av Trine Nickelsen (tekst) og Ståle Skogstad (foto)

Hit kommer vi en dag sist i mai, i fruktblomstringens tid. Gresset er så irrende grønt, blomstene så fargefriske og nyutsprungne at vi lurer på om våre sanser holder oss for narr. Og midt i all denne frodighet ligger slottet så velplassert i landskapet at vi mistenker Skaperen for å ha formet fjell og fjord med tanke på at det en dag skulle reises et slott akkurat her. Tusenvis av knopper på renessansehagens roserbusker venter ennå med å åpenbare sin duft og ynde. Snart står vi ved begynnelsen av eventyret, ved slottets mektige port. Her er slektene Mowat og Rosenkranz’ våpenskjold hugget i sandstein sammen med deres valgspråk: Melius mori in liberate quam vivere in servitute, bedre å dø i frihet enn å leve i trelldom. Varsomt trer vi inn gjennom porten til borggården og skjønner at nå er vi midt inne i eventyret, hensatt til en annen tid. Det lukter av gammelt murverk, av blomster og fuktig jord. En kvinneskikkelse kledt i svarte, flagrende gevanter løper på lette føtter fram og tilbake over gårdsplassen og setter ut potter med nyplantede blomster langs de hvitkalkede veggene. Hun oppdager at vi er der, og kommer oss smilende i møte: Baronessen for daglig drift og museumsbestyrer de siste to decennier, Anne Grete Honerød. - Velkommen til Baroniet Rosendal!

Midt i borggården stopper vi opp og lar blikket gli langs slottets gamle murer. Hvordan kan det ha seg at et slott av stein ble reist i en liten vestlandsbygd for mer enn 300 år siden? Om Baroniet aldri så mye er Et minde om ”Dansketiden”, for å sitere Hans E. Kinck, er det bygd på grunnvollene av de norske bondeadelsslektene som levde i Kvinnherad i Sunnhordland, forteller historien oss. Helt fra middelalderen, ja, kanskje enda lenger tilbake, var det rike menn på sine ættegarder som ledet samfunnet. Et stort arkeologisk funn av gull- og sølvgjenstander rett bak slottet forteller sitt om velstanden i denne bygda. Det samme gjør den store ”Kvinnheradskatedralen” fra 1250. Blant landets største godseiere på 1600-tallet, var Axel Mowat. Hans farsslekt kom til Rosendal fra Skottland som trelasthandlere. Axel Mowats tante, Anna Rustung, hadde vært hoffdame hos Maria Stuart og trolovet med jarlen av Bothwell. Hans kone, Karen Bildt, var fra Bergen og tilhørte en velstående familie. Deres datter Karen var Norges rikeste arving på den tiden og hadde, forståelig nok, flust med beilere. Han som til slutt vant hennes hjerte, var en danske, fattig på jordisk gods og gull, men av stolt adelsslekt, nemlig Ludvig Rosenkrantz. I 1658 stod bryllupet, og i medgift fikk Ludvig Rosenkrantz setegården Hatteberg. Men den danske adelsmannen var ikke riktig fornøyd med å bo i rommelige hus av prektig tømmer slik vanlig var for norske stormenn den gang. I 1661 satte han derfor i gang byggingen av et slott i stein på Hatteberg-gårdens grunn ved foten av den mektige Malmangernuten. Noen år senere fikk han Kong Christian V til å opphøye godset til friherreskap eller baroni, og gav det navnet Rosendal. Norges eneste baroni var et faktum.

Men hvordan gikk det til at Universitetet i Oslo i dag er den lykkelige eier av Baroniet? Akkurat det er nærmest for en tilfeldighet å regne. Da den siste mannen av Rosenkrantz-slekten døde på 1720-tallet, overtok kongen Baroniet. Men kongen var slett ikke så interessert i et lite slott innerst i en vestlandsfjord og solgte Baroniet uten dets gamle privilegier. I 1745 maktet biskop Edvard Lodemann å få dannet et stamhus av Rosendal, under forutsetning av at universitetet skulle overta stamhuset om hans slekt i alle ledd og linjer døde ut, noe som ble ansett som svært lite sannsynlig. På begynnelsen av vårt århundre var dette imidlertid blitt en realitet. Den siste stamhusbesitteren skjenket i 1927 hele eiendommen med løsøre og verdipapirer til Det Kongelige Frederiks Universitet i Oslo. - Vi er jublende glad for at vi har en eier som er seg sitt forvaltningsansvar bevisst, sier Anne Grete Honerød og smiler.

Vi forlater borggården og trer inn i det gamle slottet.

I første etasje holdt tjenerskapet til. I dag gjøres historien levende med bakst i den gamle grua i Gamlakjøkenet og med karding, spinning og veving i Borgstovo. En gedigen vindeltrapp med original marmorering i rødt og hvitt, bringer oss opp i annen etasje der herskapet bodde. Det Røde Sal, Den Gule Sal, Den Blå Sal: Alle med sin stil og karakter, formet av ulike eiere gjennom tidene. Barokkrommet, som senere ble bibliotek, er landets best bevarte rom fra denne boligkulturen på 1600-tallet. Tapetet på veggene er håndvevd, sannsynligvis i Frankrike, i ull og lin og farget med plantefarger. I hyllene er det samlet mer enn 10 000 bøker, deriblant mange førsteutgaver. Christian IVs bibel fra 1633 er en av de eldste.

Gjennom de smårutede vinduene ser vi de store trærne i hagen, kledd i sin nyutsprungne grønne pryd. Utenfor Thee&Caffe Salongen i Havestuen sitter slottets gjester rundt små, hvite bord og nyter stedets hjemmebakst. - Dere må være sultne og tørste, sier Anne Grete Honerød med mild stemme før hun forsvinner ned trappen. Vi har knapt rukket ut i hagen, så er hun smilende tilbake med et brett i hendene:

- To av bygdas flotte damer på over åtti år lager melkekake og potetkake som smelter på tungen. Forsyn dere!

Vi spiser stedets spesialitet med smør og sukker på og kjenner at sola varmer. En bussjåfør dukker plutselig opp og forteller at pensjonistgruppen hans er ankommet slottet. Museumsbestyrerens pauser blir aldri lange. Nye besøkende skal ha sin bit av slottet. Enda godt at hun har gode medarbeidere omkring seg, som guider, vasker, rer senger, lager mat. Her deles arbeidsoppgavene likt mellom alle. - Anne Grete skaper en atmosfære som gjør at alle yter sitt beste, sier en av Honerøds trofaste medarbeidere. - Hun skaper en sånn eventyrstemning rundt seg, og gjør at det blir en fest å arbeide her. Selv om det er mye å gjøre, kommer de samme medarbeiderne igjen år etter år.

Vi lar oss lokke av parkens skjønnhet og begir oss ut på en vandring på små stier under store, gamle trær som speiler seg i små dammer. Det var stamhusbesitteren Marcus Gerhard Hoff-Rosenkrone (1823-1896) som anla Rosendalshagen i pakt med de nasjonalromantiske ideene i sin samtid. Stiene leder oss mot de mange utsiktspunktene. Ulike steder gir forskjellige siktlinjer mot Hardangerfjorden, Laurdalstind, Malmangernuten, mot elver og fosser som kaster seg nedover fjellsidene, lik blankpusset sølv i solskinnet. Og bakom ligger fjellvannene som perler på en snor og den mektige Folgefonna, som brer seg milevis innover fjellheimen.

I hele dette området mellom fjord og fonn har Universitetet i Oslo eierinteresser. Hvilken rikdom!

Tilbake til slottet etter vår rusletur i parken, møtes vi av begeistring: - Jeg har nettopp fått vite at Fylkesmannen går imot utbygging av nytt kraftverk her i Muradalen. Anne Grete Honerød skjuler ikke sin glede over denne nyheten. Baroniets vernede nærområder vil bli sterkt berørt av en eventuell utbygging, og suset fra Hattebergfossen tidvis knapt kunne høres fra parken. Nå tør hun håpe at kraftverket aldri vil se dagens lys.

Honerøds engasjement for Baroniet Rosendal har dype røtter. - Jeg er av gammel leilendingsætt, forteller hun. - Min oldefar var leilending under Baroniet, og min oldemor ble født her på nabogården. Selv har hun vokst opp i Sauda, men hver eneste sommer var hun i Rosendal på besøk hos besteforeldrene. - Pappa sier at jeg forlangte å få komme opp i parken rett som det var, og her vandret jeg omkring hele dagen. Mormor var distriktsjordmor i 40 år. Da jeg fikk jobben på Baroniet, sa bygdas gamle ”Ja, så du er dotterdotter til gamlajordamorå”. Det har nok gitt meg mye gratis godvilje og kontakt, tror Anne Grete Honerød.

Som nyansatt bestyrer, kom hun som 25-åring til Baroniet for å bli ett år. Nå har hun vært her 20, og har sammen med sin mann Reidar Nedrebø maktet å skape et levende museum og et kultursentrum i Rosendal. Hvert år legger 40 000 besøkende veien til Baroniet for å oppleve det gamle slottet og kulturlandskapet midt i mektig vestlandsnatur. Og for å oppleve kunst, teater og musikk av fremste merke. - Det er takket være alle våre gjester at vi har kunnet gå i gang med restaureringsarbeider. Av UiO får vi årlig en halv million kroner, og selv må vi skaffe 4,7 millioner. Det er ikke lettjente penger, medgir Honerød. - Det er mange, mange bekker små som utgjør denne summen. Uten stor innsats og beundringsverdig fleksibilitet fra tolv faste og 30-40 sesongansatte studenter, hadde vi aldri greid å få dette til. Vi er veldig glade for at UiO bruker stedet så mye og på den måten støtter godset sitt, sier hun. Det neste store prosjektet på Baroniet er restaureringen av den gamle kjøkken- og urtehagen. - Denne hagen var på om lag ti dekar, og her ble det dyrket urter, grønnsaker, bær, frukt og blomster. Og den var utstyrt med vekstbenker, orangeri med eksotiske vekster og drivhus med innlagt varme, forteller Honerød.

Det er blitt kveld. Solen er i ferd med å forsvinne bakom fjellene da vi rusler ned mot Hovedhuset på Rosendal Avlsgård. I Storakjøkenet står bordet dekket, stearinlysene er tent og det brenner godt på grua. Det går gjetord om kjøkkensjef Ragnhild Hillestads kokekunst. I kveld velsigner hun våre ganer med safransuppe med skalldyr, med hjort fra egen skog og med glaserte pærer fra Baroniets eldgamle pæretrær, alt med utsøkt vin fra slottets kjeller. Ved midnattstid sovner vi til suset fra fossen og drømmer om baroner og baronesser på slottet under Malmangernuten.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 9 1999

Publisert 3. juni 1999 15:26 - Sist endra 1. sep. 2014 13:53
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere