Norums slankekur løser ikke problemet

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 1999


Det er en logisk brist i argumentet: "et mindre universitet vil bedre forsknings- og undervisningskvaliteten", skriver Nils Reinton

Det er lurt å bruke ord som elitistisk. Det er lurt å bruke betegnelser som man selv gjerne vil høre inn under. Derfor er det kanskje ikke rart at ingen røster har hevet seg over at universitetets nye ledelse planlegger slankekur.

For nåværende ansatte på universitetet i faste stillinger innebærer ikke slankekuren en forandring. Tvert imot vil naturlig avgang (som vil bli betydelig i de nærmeste 5-15 årene) bidra til færre ansatte. Færre ansatte kan kanskje bidra til økede midler for dem som er igjen og dermed være en fordel. Men færre ansatte vil i seg selv ikke bety at universitetet blir mer elitistisk. For å få til dette må det prioriteres fra det som defineres som ufruktbare forskningsgrupper til de som defineres som fruktbare. Dermed er det kanskje ikke så mange gjenværende fast ansatte som vil få bedre kår likevel, selv om et fåtall nok vil.

En forutsetning for å gi forskningen bedre kår og skape et elitistisk forskningsmiljø er ressurser. Ved en minskning av antallet ansatte og studenter vil håpet være å få flere midler til de fleste og mye midler til de beste. Men dette forutsetter at bevilgningene holder seg konstante selv med minkende studenttall. Slik har det tidligere ikke vært, da bevilgningene til UiO i stor grad har vært styrt av størrelsen på studentmassen. Hvorfor er det naturlig å tro at denne trenden vil snu ?

Det er en logisk brist i argumentet: "et mindre universitet vil bedre forsknings- og undervisningskvaliteten". Det er ingen logisk konsekvens at en reduksjon vil gi bedre forskningsmiljøer, selv ikke hvis man i tillegg prioriterer de sterkeste forskningsmiljøene. Empirisk er påstanden allerede motbevist i og med at de virkelig elitistiske universitetene i andre land enn Norge er store universiteter (Harvard, Stanford, Oxford). Dessuten er ett elitistisk universitet ikke kjennetegnet ved få forskningsgrupper, men derimot mange store og gode forskningsgrupper (derfor er de store universiteter). Det er for meg rart at det i det hele tatt forutsettes en slanking når det eneste som trengs for å gjøre UiO (som er et meget godt universitet) til et eliteuniversitet er å heve standarden på de forskningsgrupper som finnes, og gjerne utvide med flere gode forskningsgrupper.

Det er allerede kommet signaler fra flere fagfelter innen naturvitenskap, teknologi, medisin og IT at rekrutteringen til forskningen er i ferd med å falle sammen. For å bekjempe dette må utdanningsinstitusjonene ta sitt ansvar og utdanne det personell som trengs i fremtiden. Til dette trengs flere gode forskningsgrupper og godt undervisningspersonell, ikke færre. Universitetet burde gå i bresjen overfor Norges utdanningspolitikere og kreve midler som sikrer fremtiden - ikke legge seg flate for stadige nedskjæringer og ta dette utover universitetets eget personell.

Forskerens, forskningens og universitetets stadige tap av anseelse og påfølgende ressurskrise har en sammensatt forklaring. Dels er akademikeres politiske interesse og engasjement blitt borte, dels har utdanning blitt et massefenomen hvor egenarten til de "tenkende" er forsvunnet, dels har universitetets ledelse vært spak og unnvikende i forhold til de bevilgende myndigheter og dels har de samme myndigheter ikke maktet å se verken potensialet eller nytten av å satse på forskning og utdanning. Ett problem som har såpass sammensatte årsaker kan dessverre ikke bøtes på med en slankekur, selv om det er fristende å henfalle til stille samtykke når ord som elite brukes i argumentasjonen.

Nils Reinton, stipendiat ved Institutt for medisinsk biokjemi og leder for Midlertidig vitenskapelig ansattes interesseorganisasjon


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 2 1999

Publisert 10. feb. 1999 17:16 - Sist endra 1. sep. 2014 13:52
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere