Om universitetsledelsens valg av politisk side i Kosovo-konflikten, og om ukritiske akademikere

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 1999


Debatt

Det var neppe bare jeg som undret meg over den lettere hysteriske e-mail fra Nils Christie med invitasjon til et møte om Krigen i Kosovo. Det var imidlertid vanskelig å skjønne hva slags møte det dreide seg om. Var det en form for gruppeterapi for akademikere med plutselige depresjoner etter nok et møte med virkeligheten? Eller var det rett og slett en venstre-gnostisk messe hvor det vanlige litani med avsvergelse av 'the dark side of the force', NATO og USA og alle deres gjerninger, skulle fremsies i flokk? Referater tyder på det siste.

Jeg har ingenting imot slike møter. Det finnes mange spesielle grupperinger på et universitet. Men jeg reagerer på at Universitetsledelsen ikke klarer å holde tunga rett i munnen: Dette var et privat arrangement. Rolv Mikkel Blakar kan naturligvis delta i alle de private arrangementer han vil. Men hvis han gjør dette i egenskap av prorektor, har han valgt å politisere sin valgte rolle, et verv som han ikke ble valgt til på basis av politisk ståsted. Enda verre: På UiOs offisielle hjemmeside på Internett fremtrer dette møtet, og referatet fra det, som om dette skulle være et offisielt universitetsarrangement. Pekeren til dette møtet står under samme bolk som "Skriv fra Universitetsledelsen om Balkankrisen". Referatet står på en side med UiOs logo. Dessuten er det kommet et underskrivsrundskriv fra denne private grupperingen, også den med UiOs logo. Jeg tar for gitt at mange av de som stemte for Norum/Blakar, er forbauset over at de lar UiO offisielt støtte anti-NATO-arrangementer og -grupperinger?

Initiativtakerne til dette arrangementet søker selv å gi inntrykk av at de handler på vegne av hele universitetssamfunnet. Som om disse akademikere har særlige forutsetninger fremfor andre mennesker: Som om en utvalgt gruppe venstreorienterte akademikere skulle ha en særlig kritisk gnosis som gir dem grunnlag til å innta slike paternalistiske holdninger. For meg er det en stor nyhet at slike akademikere som Galtung, Christie etc skulle være spesielt kritiske og fordomsfrie. Tvert imot er de jo paradigmatiske eksempler på en ukritisk sammenblanding av fag og ideologi. Kritiske i Webersk-Poppersk forstand blir akademikere når de åpent tydeliggjør ideologisk ståsted, før de fremtrer med sine kunnskaper, dvs ikke skjuler sin ideologi bak et akademisk ferniss. Kritiske blir akademikere ikke i kraft av å ha en egen gnosis, men av å være del av et 'peer'-samfunn hvor påstander settes inn i sammenhenger hvor de kan påvises å være usanne. For oss som er augustinere er det klart at straks vi er utenfor et slikt 'peer'-samfunn, synker våre kritiske evner til vanlig nivå.

Universitetslederen kan naturligvis forsvare seg ved å henvise til sitt eget utsendte skriv om Kosovo: Dette er jo kjemisk fritt for politisk slagside. Til gjengjeld kan rektor få øve seg med et multiple choice spørsmål: A. Er dette skrivet en fornærmelse mot common sense? B. Er det en illustrasjon på at akademikere ikke er spesielt kloke? C. Er det et misbruk av universitetets interne posttjenester?

Ettersom mine politiske motstandere tydeligvis tror at argumenter styrkes av at de undertegnes av mange navn, undertegner jeg dette innlegget på følgende måte:

Arild Pedersen, Arild Pedersen, Arild Pedersen, Arild Pedersen, Arild Pedersen, Arild Pedersen, førsteamanuensis, Filosofisk institutt


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 1999

Publisert 20. mai 1999 14:23 - Sist endra 1. sep. 2014 13:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere