Norum i hundre og tjue

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 1999


Jeg har vært vant til tempo hele mitt liv, og jeg trives i jobben som rektor. Det gjør jeg virkelig
Jeg vil ikke bli noen rikssynser, og kona sier fra når jeg begynner å uttale meg om alt mulig
Da jeg kom i kantina første gang og forsøkte å få kontakt med noen studenter, ble jeg tatt for å være en gammel mann som samlet tomflasker

Kaare R. Norum har rukket å sitte 120 dager i rektorstolen da han møter oss i studentkantina på Frederikke for å fortelle om overraskelser, skuffelser og gleder som universitetet øverste politiske leder.

Av Marit Schulstok og Hanne Buxrud (foto)

Under rektorvalgkampen satt han seg det målet å spise lunsj med studentene én gang i uka. Og det har han nesten holdt, en velfylt almanakk til tross.

- Da jeg kom i kantina første gang og forsøkte å få kontakt med noen studenter, ble jeg tatt for å være en gammel mann som samlet tomflasker. Men nå vet de fleste hvem jeg er, sier den fortsatt ferske rektoren, og ler godt.

Liten ryddeiver

Han blir mer alvorlig og sier at noe av det som har skuffet ham mest som rektor, er studentenes manglende engasjement i universitetssaker.

- Jeg stilte til et debattmøte i Studentparlamentets regi om dimensjoneringen av UiO, og det dukket opp ti studenter! Og da vi hadde en times obligatorisk rydding av universitetet, var det liten oppslutning fra studentenes side. Jeg tok selv en liten runde rundt på Blindern. Plassen foran Niels Treschows hus var faktisk mer grisete dagen etter, ettersom det var en solfylt ryddedag.

Vi spør ham om en kommentar til beskyldningene som er kommet, blant annet i studentavisa Universitas, om at han egentlig ikke vil ha studenter ved UiO.
Da flirer han:
- Hva skulle et universitet gjøre uten studenter?

Etter en pause forklarer han det hele med at han er blitt delvis misforstått. For å skape debatt, lanserte han slagordene færre forskere, færre studenter. Norum framhever at UiO er dimensjonert for helt annet antall studenter og ansatte enn de 38 000 og 4500 som UiO har hatt på sitt meste.

- Jeg har sett det gode ved et lukket studium, slik det er for medisin og ernæring. Studentene er motiverte, flinke og stimulerer sine gamle lærere på en fin måte. Det er en rettighet å studere, men det er et gode å studere ved Universitetet i Oslo, understreker medisineren og ernæringseksperten.

Politikerne straffer ikke

- Du var svært forsiktig under valgkampen med å nevne dimensjonering. Hvordan synes du prosessen går?

- Det er feil å si at vi ikke nevnte dimensjoneringsønskene under valgkampen. Vi startet valgprogrammet med å si at UiO er for stort, men fikk ingen diskusjon på det. Arbeidet med dimensjoneringen er da heller ikke rektors oppgave, men Kollegiets. Vi har ikke nevnt noen tall og det vil heller ikke komme i langtidsplanen. Nå skal de enkelte fakultetene gjennomgå sin fagportefølje og sin dimensjonering. Vi får hjelp av demografiske forhold, i og med at studentkullene er blitt mindre. Prosessen er i god gjenge, og det er bare ved enkelte fakulteter at antallet studenter er for stort. Jeg vil beholde bevilgningene våre, og bruke mer av dem til drift og bedre læringsmiljø. Politikerne straffer meg ikke for debatten jeg har satt i gang.

Og kanskje får han rett i det. I dimensjoneringsmeldingen fra Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet som ble lagt fram 7. mai, åpnes det for muligheten til bruk av seniorstipend, et av rektoratets hjertebarn i kampen mot forgubbing.

Ingen rikssynser

- Du er observert overalt; i studentkantina, på åpningsarrangementer, i diverse massemedier, i møter og debattpanel. Har tempoet vært overraskende hardt?

- Jeg har vært vant til tempo hele mitt liv og jeg trives i jobben som rektor. Det gjør jeg virkelig, og trivselen gir meg krefter til å holde det høye tempoet. Noe av det viktigste for meg har hele tiden vært synliggjøring – av UiO, ikke meg selv. Men jeg er overrasket over alle de rare mediene jeg har blitt intervjuet for, fra Uranienborg menighetsblad til Kapital, i mer eller mindre forblommede intervjuer. Noe av det verste jeg har vært med på, skjedde da jeg ble intervjuet i fjernsynsprogrammet O.J. – en utstrakt hånd. Det var fælt, sier han.

- Har Se og Hør forsøkt seg?

- Ja, men jeg slipper ingen journalist eller fotograf inn i hjemmet mitt. Grensen går ved privatlivet. Jeg hadde forresten ikke klart presset ved rektorjobben uten kona. Det viktigste er å ha noen som sier fra når du blir for høy på pæra. Jeg vil ikke bli noen rikssynser, og kona sier fra når jeg begynner å uttale meg om alt mulig. Man kan jo begynne å tro man er noe, sier Norum.

Blindern-tunnelen tettet

Da vi spør om hva han er mest stolt over etter 120 dager, drar han på det. Etter hvert sier han at han er veldig glad for å ha vært med på å få stanset utbyggingen av den planlagte Blindern-tunnelen.
- Jeg vet at den politiske siden av saken ikke er lett. Vi har hatt et fint samarbeidsprosjekt med studentene, og jeg er stolt av jobben som har blitt gjort.

- Universitetet i Oslo har i det hele tatt et fantastisk potensial for gjennomslagskraft. Folk har ikke innsett hvilken betydelig institusjon det er. Den er jo allerede det, men folk flest burde vite om det, i hvert fall politikerne. Det er hyggelig at vi nå har fått god kontakt med ledelsen i Oslo kommune. UiO må bli bedre til å samarbeide med høyskolene i Oslo og markere oss som et hovedstadstilbud.

Han fortsetter med å fortelle om hvor glad han er for at UiO får et nytt praktbygg som det Universitetsbiblioteket blir, men skynder seg med å understreke at han bare høster fruktene av det tidligere rektorer og kollegier har kjempet for.

- Nå er jo også ting på glid for Sørenga og den lovede Middelalderparken. Universitetet må bli med i utarbeidelsen av den og få et kulturhistorisk museum på plass før år 2011. Jeg bodde selv i Gamlebyen noen år sammen med min nystiftede familie. Det var en morsom tid.

Uhyrlig uten UiO

- Det foregår en stor universitetsdebatt både her og ellers i mediene. Tror du universitetene i større grad må rettferdiggjøre sin egen eksistens framover?

- Ja, det tror jeg vi er nødt til. Vi har vært litt for fine på det ved UiO, og ikke følt at vi trenger å være med. Og lenge mottok universitetet stabile overføringer fra staten uten å måtte forklare hva de ble brukt på. Det begynner først nå å gå opp for folk at den nye medieverden krever noe helt annet av et universitetssamfunn. Vi har jo mange ansatte som deltar mye i debatter, slik som for eksempel Thomas Hylland Eriksen. Problemet er jo at det ikke blir nevnt at de er ansatt ved UiO. De blir bare titulert som professor i antropologi og liknende, noe som ikke gjøres med ansatte fra andre forskerinstitusjoner. Universitetet i Oslo blir tatt som en selvfølge. Synliggjøring lønner seg på lang sikt, i form av økte midler.

- Bare det at universitetet er der, rettferdiggjør det. Vi må ikke glemme at vi gjør en fantastisk jobb. Bare tenk deg Oslo og Norge uten UiO. En uhyrlig tanke.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 8 1999

Publisert 20. mai 1999 15:02 - Sist endra 1. sep. 2014 13:50
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere