De adopterte barnas behov på dagsorden

Uniforum nr. 8 1999

De fleste adopterte klarer seg bra, viser det seg. Ny forskning avslører imidlertid at enkelte strir med store problemer. Nylig gikk en stor, internasjonal konferanse om adopsjon og slektskap av stabelen i Oslo.

Av Trine Nickelsen (tekst) og Ståle Skogstad (foto)

- Oppslutning og engasjement om konferansen oversteg våre forventninger, sier professor Monica Dalen og amanuensis Anne-Lise Rygvold begeistret. De tilhører begge Institutt for spesialpedagogikk ved UiO og har sammen med professor Barbro Sætersdal drevet forskning på utenlandsadopsjon i nærmere 15 år.

- Vi her på instituttet har alltid ønsket å arrangere en slik tverrfaglig konferanse. Sammen med Institutt og museum for antropologi greide vi å få dette til.

På dagsorden

Temaet adopsjon har fått aktualitet gjennom den tragiske hendelsen i Sogndal, der en adoptert gutt ble utsatt for langvarig mobbing, og til sist døde etter trolig å ha blitt dyttet i en elv. - Vi ser en tendens i Norge i dag som peker i to retninger. På den ene siden er samfunnet blitt mer multietnisk. Det er i større grad ’tillatt’ å ha en annen hudfarge. Samtidig er samfunnet blitt mer rasistisk, det har hardnet til. Utenlandsadopterte ønsker selv som regel å distansere seg i forhold til andre innvandrere, sier Dalen.

Uensartet gruppe

Nyere forskning viser at utenlandsadopterte er en svært heterogen gruppe.
- Det er stor spredning både når det gjelder levekår og skoleprestasjoner innenfor denne gruppen. Spredningen er større enn for norskfødte barn, understreker Anne-Lise Rygvold. Adopsjon av utenlandske barn til norske familier begynte sist på 1960-tallet. I dag er det om lag 15 000 utenlandsadopterte barn og unge i Norge, de fleste fra Korea og Colombia.

Underkommuniserte problemer

- Forskning viser at 25-30 prosent av de utenlandsadopterte får problemer i tilknytning til språk, læring og identitet. Det er særlig i tenårene at problemene enkelte strir med, eksploderer. Disse barnas vanskeligheter har vært underkommunisert i samfunnet, blant annet fordi adoptivforeldrene, som i sin tid ble godkjent som foreldre, vegrer seg for å søke hjelp, sier Dalen. Hun mener samfunnet generelt har hatt liten kunnskap om hvilke spesielle problemer adopterte barn har. Skolen har ofte oversett disse barnas behov, og barna har derfor ikke fått den hjelpen de trenger. Forskningsvirksomhet de senere årene er imidlertid i ferd med å endre på dette.

- Vi har gjennom vårt arbeid på dette feltet fått kunnskap som vi ønsker å spre til skole, barnehage, hjelpeinstitusjoner og foreldre, sier Dalen. Fem ulike rapporter fra paraplyprosjektet vil ligge ferdig før sommerferien. Nylig kom boken Hvem er jeg? av Monica Dalen og Barbro Sætersdal. Boken omfatter intervjustudier med ungdom og unge voksne fra India og Vietnam.

Den store glede

Undersøkelser viser at adopterte barn og unge klarer seg bra i sin nye familie og i sitt nye hjemland.
- Adopsjon er et vendepunkt i et barns utvikling og kan gi dem helt nye muligheter. Den store glede er at sår og skader, både av fysisk og psykisk art, som barna er påført tidlig i livet, er mulig å lege, sier Monica Dalen. Hun påpeker at problemene i tenårene i tilknytning til identitet og løsrivelse synes å være tidsbegrenset. De adopterte barna modnes, og når de blir omkring 25 år, roer det seg for de aller fleste. Størsteparten får norske samboere og ektefeller.

Fortsetter

Den nylig avholdte konferansen om adopsjon og slektskap er en forlengelse av et stort samarbeidsprosjekt mellom Institutt for spesialpedagogikk og forskningsavdelingen ved Diakonhjemmets høgskolesenter. Det tverrfaglige forskningsprosjektet vil fortsette.
- Vi har søkt Norges forskningsråd om nye midler. Nå ønsker vi å gå i gang med hjemlandsstudier. Vi vil vite mer om bakgrunnen til barna. Og vi ønsker å følge opp våre informanter. Barne- og familiedepartementet er interessert. Det internasjonale nettverket vi har bygd opp tidligere, er styrket og vil bli videreutviklet, sier Dalen.

GOD OPPVEKST: - Jeg har hatt det bra i Norge, sier Gry Thorkildsen. Hun er utdannet møbelsnekker og har hatt snekkerverkstedet i Fysikkbygningen som arbeidsplass i tolv år. (Foto: Ståle Skogstad)

Vil ta familien med til Vietnam

Gry Thorkildsen var blant de aller første utenlandsadopterte i Norge. Nå ønsker hun å ta med seg mann og barn og reise tilbake til Vietnam på besøk.

- Lenge har jeg gått med et ønske om å reise tilbake til Vietnam. Jeg vil gjerne vite mer om hvor jeg kommer fra, mine røtter, sier Gry Thorkildsen. Hun har norskfødt samboer og et barn på tre år. Om en måned venter hun nummer to.

- Jeg har lyst til å ta med familien min til det landet der jeg ble født. Hun understreker at hun ikke vil oppsøke eventuelle vietnamesiske slektninger.

- Mine foreldre ble drept. Jeg er blitt voksen nå. Jeg vet ikke hvordan jeg vil reagere på å møte slektninger, eller hvordan de vil reagere på å møte meg.

Helt nytt

Da Gry Thorkildsen en høstdag i 1968 kom til Norge, var hun to år. – Jeg var med i et av de første kullene med adopterte. Mine foreldre har fortalt meg at det var mye avisskriving om utenlandsadopsjon på den tiden. Det var jo noe helt nytt den gang. Blant annet ble det skrevet om at fly med adopterte barn ble holdt tilbake av myndighetene i Vietnam. Man fryktet visst at barn skulle gå inn i bordellvirksomhet i sine nye hjemland.

Vanlig oppvekst

Mine adoptivforeldre kunne ikke få barn selv og ønsket derfor å adoptere. Jeg er enebarn og vokst opp i Nittedal, forteller Gry Thorkildsen.

– Jeg husker ikke noe fra Vietnam. Da mine foreldre hentet meg på et barnehjem, snakket jeg vietnamesisk og noen setninger fransk. Hun sier at hun i oppveksten har fått slengt bemerkninger etter seg på grunn av utseende, men aldri blitt mobbet.
- Jeg har hatt det bra, sier hun.

– Jeg har hatt en ganske vanlig oppvekst, tror jeg. Mamma sier riktignok at hun ikke ønsker å oppleve tenårene mine igjen! smiler Gry Thorkildsen.

Uniforum nr. 8 1999