Er rødblyanten lagt bort for godt?

Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 4 1999


Jan R. Tislevoll har dokumentert at det står dårlig til ned norsk rettskriving blant studentene. Hvorfor er det slik? Her møter han to av Norges fremste forskere på dette området. Hva mener de?

” Mange blir jo glad for å få feil rettet opp” - Jan R. Tislevoll

”At det skrives langt mer feil nå enn tidligere, er et uttrykk for at normbevisstheten i samfunnet generelt er svekket” – Kjell Lars Berge

” Jeg er opptatt av det store spørsmålet: Hva nytter det å undervise i?” - Frøydis Hertzberg

Av Trine Nickelsen (tekst) og Ida Myhre-Nielsen (foto)

Hertzberg: - Jeg synes det er interessant å få dokumentert det inntrykket mange av oss har, nemlig at det gjøres flere rettskrivingsfeil nå enn tidligere. Det jeg synes er mest utfordrende med det du skriver i hovedoppgaven din, Jan, er de forklaringene du gir på dette. Jeg tror ikke alle rettskrivingsfeil i elevtekster har sammenheng med lavere timetall i norsk eller om hvorvidt lærerne har mye faglig bakgrunn eller ikke. Jeg tror mye av forklaringen ligger i en manglende evne til å gå inn i problematikken i det hele tatt. Dette er et spørsmål som omfattes av stor interesse av kognitive psykologer og språkforskere som arbeider med læring av språk. De har et mye mer tvilende forhold til at det går an å si at bare lærerne underviser i det, så lærer elevene rettskriving. Jeg er kommet til at skal man forklare denne veldige økningen av rettskrivingsfeil, må man se på hele samfunnets holdninger.

Dette er saken

Studentenes ferdigheter i norsk rettskriving og tegnsetting er dramatisk svekket i løpet av de siste tretti årene. Det er hovedkonklusjonen i Jan R. Tislevolls hovedfagsoppgave i norsk. Han mener hovedårsaken til denne negative utviklingen er at skolens læreplaner fra 1960-årene er blitt mindre konkrete. Timetallet i norsk er redusert og nye emner er trukket inn i norskundervisningen. Unifoum presenterte saken i januar. Nå følger vi opp med en debatt mellom Jan R. Tislevoll, konsulent i Norsk språkråd, Kjell Lars Berge, førsteamanuensis ved Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap og Frøydis Hertzberg, professor ved Institutt for lærerutdanning og skoleutvikling.

Berge: - Nettopp. At det skrives langt mer feil nå enn tidligere er et uttrykk for at normbevisstheten i samfunnet generelt er svekket. Folk er villig til å tøye strikken langt, de synes ikke det er så viktig å skrive korrekt. Det merker en når en sitter som sensor eller som lærer. Ofte oppstår det konflikter innen kommisjonen ved bedømmelse av eksamensbesvarelser. Noen legger stor vekt på rettskriving og tegnsetting, andre gjør det ikke. Selv er jeg rimelig fleksibel, men jeg synes det går en grense. Men på mitt institutt er denne grensen svært diskutert. Problemet er at man ikke har noen klare regler på dette området.

Hertzberg: - Rett før jeg kom hit for å samtale med dere, satt jeg i et møte hvor jeg og noen andre la siste hånd på et papir som skal ut til hele fakultetesstyret. Og i dette papiret oppdaget jeg noen rettskrivingsfeil. Og jeg spurte meg selv: Skal jeg si i fra? Nei, Frøydis, det skal du ikke.
For meg er denne episoden et symptom på hvor diskutabelt rettskriving og tegnsetting er. At jeg valgte å forbli taus om skrivefeilene, er et utsalg av den samme holdningen, en slags motstrøm mot den der rødblyantgreia. Før ville man regne det som en selvfølge at en norskfilolog ville si i fra i en slik situasjon. Men jeg ville ikke bli oppfattet som ”den norskfilologen”.

Tislevoll: - For en tekst som skal mangfoldiggjøres spør jeg meg selv: Skal jeg gripe inn eller ikke? Jeg er av og til i tvil. Jeg har lagt meg på det kompromiss at jeg ofte griper inn, men på en varsom måte. Mange blir jo glad for å få feil rettet opp.

Hertzberg: Selv om det finnes mange språkforskere som gir råd om godt og dårlig språk, er hovedtendensen i moderne språkforsking en deskriptiv holdning til språk: Man beskriver språket slik det faktisk er, ikke slik det ”bør” være.

Berge: - Bevisstheten om hva som er akseptabelt og hva som ikke er det, kan variere mye avhengig av hva den enkelte lærer er opptatt av. Kompleksiteten er blitt så mye større for læreren å ta hensyn til slik at rettskriving, tegnsetting og grammatikk ikke står så sentralt i norskundervisningen som tidligere. Litteraturundervisning og kulturformidling er tunge dimensjoner i faget. I en undersøkelse jeg foretok av norsksensorer i den videregående skolen, viser det seg at rettskriving ikke er noen dominerende del evalueringen av elevenes skriftlige arbeider.

Hertzberg: - En vanlig oppfatning blant forskere er at jo mer du leser, dess bedre vil din skriving bli. Denne hypotesen kan ikke forklare svekkelsen i skriveferdigheter. Det leses mer i dag enn noen gang før, også blant de store studentgruppene som kommer til Blindern i dag leser mer enn studentene gjorde for tretti år siden.

Tislevoll: - Da skal man huske på at de tekstene man leser i dag er av dårligere kvalitet enn tidligere. Jeg tenker spesielt på ulike typer oppslag, skilt og lettere litteratur. Jeg tror ikke man unngår å bli påvirket.

Berge: - Det er ingen enighet om hva som er viktig i faget. Det kan forklare hvorfor rettskrivingen er svekket. Jeg tror kvaliteten på skriveopplæringen er så ymse i skolen, mange av de initiativene som er kommet for å styrke skriveopplæringen er dessverre ikke blitt fulgt opp av mange lærere. Skal du beherske en sjanger, for eksempel. en avisartikkel, er det selvsagt at du skal kunne skrive rimelig korrekt norsk. Du kan ikke regne med å få trykt en artikkel som ikke er nogenlunde korrekt skrevet. Jeg kan ikke se noen motsetning her. Hva den enkelte lærer legger vekt på i norskundervisningen, kan imidlertid være konfliktfylt.

Tislevoll: - Det er absolutt ingen motsetning her. I oppgaven min har jeg først og fremst sett på det som kan måles kvantitativt. Gjennom dette arbeidet har jeg likevel fått det inntrykket at en student som skriver dårlig med hensyn til det formelle også har en del andre svakheter i besvarelsen. Det er en nær sammenheng her. Det å påstå at enten er sjanger viktig eller så er rettskriving viktig, det blir jo helt feil. Begge deler er viktig.

Hertzberg: - Jeg er opptatt av det store spørsmålet: Hva nytter det å undervise i? Fokus internasjonalt har forflyttet seg fra de store mengdene med effektstudier knyttet til rettskrivning, tegnsetting og grammatikk som man på en måte har gitt opp, over til de tilsvarende diskusjoner omkring undervisningen i sjangertrekk og tekstnivåer.

Tislevoll: - Mitt spørsmål blir da: Skal man bare gi opp? Er det riktig å legge mer vekt på det tekstuelle og alt annet enn de grunnleggende språkferdighetene? Du tror ikke at læreplanene har skyld i den negative utviklingen når det gjelder rettskriving. Timetalet er redusert og veldig mye forskjellig er trukket inn i norskfaget. Det kan jo neppe ha virket positivt?

Hertzberg: - Jeg tror at mye av det som foregår av arbeid i norsktimene rundt rettskriving er av dårlig kvalitet. Er det da noe poeng å få mer plass til det?

Tislevoll: - Ja, men skal en bare akseptere det?

Hertzberg: - Nei, jeg vet ikke. Det er et vanskelig spørsmål. Men rettskrivingsregler i lærebøkene tror jeg ikke er veien. Vi må ha lærere som har et bevisst forhold til hvordan en skal arbeide med feil. Både allmennlærerutdanningen og universitetslærerutdanningen svikter på dette området.


Forrige Innhold Neste Uniforum nr. 4 1999

Publisert 11. mars 1999 15:30 - Sist endra 1. sep. 2014 13:47
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere