En anstendig behandling av rusmisbrukere

I forrige uke forsvarte stipendiat Ida Nafstad sin doktorgradsavhandling «Et anstending menneske. Møter mellom rusbrukere og det offentlige rom». Og her i skriveprogrammet mitt har ordet «rusbruker» allerede blitt understreket med bølgende rødt.

Jeg skulle gjerne vært til stede under Idas fremføring, men blir dessverre nødt til å basere min kritikk på det jeg leser i UiO sine aviser og egen erfaring.

Økonomisk løsning

Jeg skulle gjerne vært til stede, fordi jeg har lyst til å høre hvorfor Ida mener det er greit at min 19 år gamle lillebror får gratis dop; Han har ved flere anledninger fått utdelt subutex av leger som deler Idas syn, men har brukt subutex lenge før han kom i kontakt med dem, på grunn av all den subutexen som havner på det norske dopmarkedet som følge av utdelingspolitikken.

LAR kalles programmet, opprinnelig Legemiddel-Assistert Rehabilitering. Det var snakk om å gi metadon og subutex til tunge misbrukere som var trygt innenfor et rehabiliteringsprogram med statlig oppfølgning. Lite tilsier at rehabilitering lenger har noe med saken å gjøre; LAR ses på som en løsning. En permanent løsning. Den fjerner behovet for kriminalitet - både i form av ulovlig rusbesittelse og i form av ran for å få penger til innkjøp av ulovlig rus-, og den gjør at vi ikke trenger bruke penger på å holde rusmisbrukerne i fengsel. Den gjør også at vi slipper sløse skattekroner på avrusning og rehabilitering. LAR - og dens nå utvidede forståelsesramme - er den perfekte økonomiske løsning på Norges rusproblematikk. Løsningen består rett og slett i å skille «dem» fra «oss», og gi dem midlene til å ta liv av seg selv i det stille, uten å være til videre bry for oss andre; vi som er ordentlige, skikkelige folk, som meg og Ida.

Segregasjon

For tross all Idas retorikk om anstendighet, så er det tydelig at hun skiller mellom «gruppen» av rusmisbrukere og resten av samfunnet. Hun sier at hun først så rusmisbruk som en opprørsk handling; Et veldig vanlig ovenfra-og-ned-syn som mange utenforstående deler, men etter sine fire uker med seks misbrukere (nå omdefinert «rusbrukere») sliter hun fortsatt med å se disse menneskene som folk. «Rusmisbrukere ser på seg selv som anstendige mennesker. Problemet er at de ikke får gehør for det,» sier Ida til Universitas (onsdag 6. februar), og da mener hun at noe som kan hjelpe, er å gi de avhengige gratis dop. Hvilket får meg til å sitte igjen med spørsmålet om hvordan fortsettelsen på argumentet skal lyde. - Så de i alle fall selv kan late som om de er anstendige medborgere? Rusavhengighet behandles som om det skulle vært en medfødt sinnslidelse, og ikke noe som kan kureres med behandling, vilje, og - ikke minst - økonomisk kapital. For selv om symbolsk kapital i det offentlige rom kan øke livsgleden og selvrespekten for misbrukerne, er det faktisk penger og politisk vilje som må til om vi skal ta det nasjonale og moralske ansvaret vi har for å ta vare på våre medborgere. Vi gir ikke alkoholikere gratis sprit, og vi gir ikke de som kutter seg selv, kniv; Hva gir oss rett til bare å kaste narkomane ut av samfunnet?

Skillet blir tydeligere når forkjempere for gratis dop utspørres med det enkle «Ville du gitt ditt eget barn heroin?».

Prosessen

De behandlingstilbud som finnes i Norge i dag, er tragisk utilstrekkelige. Selv mennesker som har viljestyrken til å ta tak i rusproblemene sine, må vente i flere år på behandling. Flere dør i disse køene, og de som overlever, finner ut at «behandlingen» som tilbys i dag, i hovedsak dreier seg om såkalt «avrusning»; et 3 måneder langt (/kort) opphold på institusjon uten dop (den tiden det hevdes det tar for abstinensene å gi seg), og så er det rett ut på gata igjen uten oppfølgning. De som er heldige nok til å havne på ordentlig rehabilitering, ender gjerne opp hos private og ofte svært religiøse organisasjoner. Her også er det staten som deler ut penger, sammen med ansvarets byrde.

Lillebroren min hadde ingen slik viljestyrke, men takket være resurssterke foreldre som kjente til hvordan systemet fungerer og fikk reist en sak mot staten for å frata seg selv foreldreretten før lillebroren min fylte 18, fikk han plass på en slik privat rehabiliteringstjeneste i statens varetekt, med mulighet for oppfølgning etter fylte 18 år.

Problemet er at de fleste narkomane ikke har resurssterke foreldre, og befinner seg i et forferdelig ufremkommelig byråkrati av uforklarte regler, hvor det bare er én enkel løsning: Penger fra NAV.

Bestemorpenger

Lillebroren min var heldig, men likevel holdt det ikke. Han lever nå et liv på Oslos gater; Det serveres gratis mat flere steder i byen og gratis husly tilbys også av kommunen, så de to tusen kronene NAV utbetaler hver uke (i følge det jeg har fått høre) går rett i armen. Broren min er til og med så heldig at han har fått tildelt en kommunal bolig, men siden den ligger langt utenfor hovedstaden (hvor narkotikaen er billigst), velger han å leve som gaterotte. Her er det mange som tar Idas side i medynk: «Gutten kan jo ikke noe for at han må ha stoffet. Vi kan gi ham et mer verdig liv om vi bare lar ham få det.»

Lillebroren min og de andre narkomane står selvfølgelig på sidelinjen og nikker og smiler takknemlig for utsagnet. De vil det jo selv!

Det er det det vil si å være avhengig. Selvfølgelig vil de fleste narkomane være tilhengere av en gratisløsning og legalisering av narkotika. Det er jo nettopp derfor de velger å utsette seg for Oslos stadig mer voldspregede gater, raner hus, selger mors smykker og smelter piller og sprøyter kalk (og maling og rottegift) rett inn i årene. De setter daglig livet på spill for å oppnå rusen, så at de skulle motsette seg LAR, er jo en helt latterlig tanke.

De bør likevel ikke få ha noen avgjørende stemme. Ja, det gjelder deres egen fremtid i et demokrati; men i et demokrati som Norge skal vi også beskytte folk fra å skade seg selv. Javisst kan det virke nedverdigende, og ja, narkomane har liten symbolsk verdi og lite tilgang på det offentlige rom, men det betyr ikke at vi burde gjøre livet som narkoman mer attraktivt; rusen er mer enn attraktiv nok i seg selv.

Så når staten gir lillebrors rus, blir det som når bestemor prøver å sende med meg penger til ham. Det får henne til å føle seg bedre og det gjør lillebror takknemlig. Og det fører til at han tar enda et skritt bort fra rehabilitering og fra å bli en medvirkende, likeverdig samfunnsborger som tar del i norsk arbeidsliv.

I stedet for å gi narkomane narkotika ved siden av doplommepengene de allerede får, kan begge disse pengepottene brukes til utbygging av institusjoner og tiltak som kan føre til mindre misbruk. Om vi da er interessert i å ha et samfunn uten en narkounderklasse.