Forslag om vitenskapsombud skal styrebehandles

– Nå må vi enten slutte å snakke om akademisk frihet, eller foreta oss noe for å bevare den, mener biologiprofessor og universitetsstyremedlem Kristian Gundersen .

ØNSKER ET VITENSKAPSOMBUD: – Jeg får mange henvendelser fra vitenskapelig ansatte som opplever at de er blitt urettmessig behandlet, forteller biologiprofessor og universitetsstyremedlem Kristian Gundersen.

Foto: Ola Sæther

Universitetsstyret skal i oktober diskutere et forslag om opprettelse av et ombud for de vitenskapelige ansatte, fremmet av universitetsstyremedlem Kristian Gundersen.

Ombudets formål skal være å verne om akademisk frihet, fremme god vitenskapelig kultur, forebygge vitenskapelig uredelighet og bidra til at saker løses på lavest mulig nivå.

Betegnelsen bør ifølge forslagsstilleren være vitenskapsombud og ikke et forskerombud, fordi det skal behandle saker relatert både til undervisning og forskning.

Blant sakene han mener vitenskapsombudet skal behandle, er konflikter knyttet til opphavsrettigheter, fordeling av ressurser og mistanker om misligheter. Ombudet skal gi råd om hvorvidt og til hvilken instans en vitenskapelig ansatt bør gå videre med en sak. Dersom partene ønsker det, skal ombudet også kunne ta en meklerrolle og fatte en voldgiftsavgjørelse.

Universitetet er blitt mer hierarkisk

– Rådgiverrollen er viktig, kommenterer Kristian Gundersen.

– Jeg får mange henvendelser fra vitenskapelig ansatte som er blitt urettmessig behandlet, men jeg blir også kontaktet av personer jeg føler er i ferd med å grave seg ned i konspirasjonsteorier. Begge gruppene vil ha nytte av å få sin situasjon vurdert av et vitenskapsombud, poengterer han.

Det er over et år siden Kristian Gundersen første gang signaliserte at han ønsket å presentere et forslag om et vitenskapsombud for Universitetsstyret.

– I leserinnlegget «Makt og avmakt ved UiO» skrev du sammen med medisinprofessor Johan F. Storm om forskere som ikke våger å ytre seg åpent av frykt for å komme på kant med sine mektige sjefer. Vil et vitenskapsombud kunne få bukt med fryktkulturen ved UiO?

– Fryktkultur er et sterkt ord, men universitetet har gått over til en mer hierarkisk styreform. Det er blitt mindre åpent og langt mindre demokratisk. Samtidig framhever vi akademisk frihet som idealet. Nå må vi enten slutte å snakke om den akademiske friheten i våre festtaler, eller finne en måte å kompensere for tapet av frihet som de nye styreformene har ført med seg, sier han.

Lever i fortiden

Forskerforbundets leder Petter Aaslestad har i intervju med Uniforum tatt til orde for at universitetet heller bør rette energien mot midlertidige ansatte og stipendiatene.

– Aaslestads holdning er at professorer alltid klarer seg. Til det vil jeg svare at Aaslestad lever i fortiden, kommenterer Gundersen.

– Har du noen eksempler på saker hvor et vitenskapsombud kunne ha bidratt til, eller kan bidra til en løsning?

Arnved Nedkvitne er et nærliggende eksempel. Det utdanningsvitenskapelige fakultets behandling av Svein Sjøberg er et ferskt eksempel som kanskje kunne egne seg for en ombudsbehandling, svarer han.

Kristian Gundersen har selv fått flere henvendelser fra ansatte som forteller historier om utilbørlig behandling.

En forsker som har kritisert myndighetenes håndtering av flyktninger med psykiske problemer, opplevde at en UiO-leder forsøkte å presse ham til å endre tittelen på en forelesing.

En stipendiat hevder at veilederen har tatt æren for hennes forskningsresultater.

– Jeg tar ikke stilling til hvem som har rett i dette tilfellet, men jeg tviler på at denne klagen kunne blitt håndtert på en ordentlig måte i lederlinjen, sier Gundersen og viser til at veilederen er en svært anerkjent og profilert forsker.

Lederlinjen har egne interesser

– Lederlinjen har ofte sine egne interesser, påpeker han. Det kan handle om institusjonens omdømme eller om utsikten til framtidige ressurstildelinger.

– Forskerne har mange instanser, som nasjonale, forskningsetiske komiteer, fagforeninger og kollegiale organer å henvende seg til. Hvorfor er ikke dette tilstrekkelig?

– Grenseflatene mot disse og andre instanser må selvfølgelig vurderes, men årsaken til at jeg kommer med dette forslaget, er at jeg mener forskerne har behov som ikke er godt nok ivaretatt i dag, svarer Gundersen.

Han peker på at verneombud først og fremst har et HMS-ansvar, og at terskelen for å ta kontakt med de forskningsetiske komiteer er høy.

– Til et vitenskapsombud vil forskere kunne komme også med mindre alvorlige ting, sier han og viser til at rundt halvparten av sakene som forskningsombudet for Det medisinske fakultet behandler, dreier seg om medforfatterskap.

Umyndiggjorte forskere

De kollegiale organene ser han ikke lenger som en farbar vei for enkeltindividet.

– Det er i dag ikke noe krav om at de vitenskapelige tilsatte skal være representert i instituttstyrene. De kollegiale organene er blitt marginaliserte. Vi har gått fra et forskerstyrt universitet, til en styre hvor forskerne er umyndiggjort, konstaterer han.

– Vil forslaget ditt vinne gehør?

Kristian Gundersen vet at han har mange støttespillere, men er usikker på hvordan lederne vil reagere.

– Ledere ønsker ikke sand i maskineriet, og ikke alle er tilhengere av akademisk frihet. Mange vil at virksomheten skal styres mer. Sett ut fra et effektivitetsperspektiv er diktatur best.

 

 

Se også tidligere artikler og leserbrev om saken (nyeste saker øverst) :

 

Hvorfor UiO trenger et forskerombud

Vanskelig å snakke om ytringsfrihet

Rektor ønsker mer empiri om ytringsfrykt

Det gjelder å være likt av sin leder

UiO-forskere kan få eget ombud

Melder seg ut av Forskerforbundet etter år med irritasjon

– Professorer greier seg, skulle man tro

Forskerombudet er ikke skrinlagt

Hvorfor behøver vi et forskerombud?

 

Av Grethe Tidemann
Publisert 17. sep. 2014 11:11 - Sist endret 17. sep. 2014 14:21
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere