– Lite realisme i Strategi 2020

Med Strategi 2020 skal UiO i løpet av ti år utvikles til ”et internasjonalt toppuniversitet – hvor forskning, utdanning, formidling og innovasjon skal virke sammen på sitt beste.”

Strategien ble vedtatt av Universitetsstyret i april i år, og refereres stadig til av rektoratet. Men er det realistiske mål universitetet har satt seg?

Historiker Fredrik W. Thue er forfatter av ett av bindene om UiOs historie som kommer neste år. I siste utgave av det faglitterære tidsskriftet Prosa har han anmeldt Strategi 2020, og konkluderer negativt:

”Problemet med Strategi 2020 er ikke at den lyder som et ekko av Regjeringens langtidsprogram. Problemet er snarere at den lyder som et ekko fra en annen akademisk og samfunnsmessig galakse”, skriver UiO-postdoktoren. Anmeldelsen krydres også med beskrivelser som ”glatt reklamefolder”, ”det manisk-depressive universitet” og ”ønsketenkning”.

– Ikke ”ledende europeisk”

– Du har satt ting litt på spissen i anmeldelsen?

– Jeg har spissformulert noen poeng, men samtidig prøvd å holde meg i tømmene, og synes ikke jeg går for langt. Kanskje kunne jeg på noen punkter gått enda lenger, innrømmer Thue overfor Uniforum.

Hvor bokstavelig målene i Strategi 2020 er ment, er han usikker på:

– Dersom planen er ment bokstavelig, er den svært radikal. Selvbesinnelse og realisme finner jeg lite av, og som jeg skriver i anmeldelsen, har den åpenbart et element av reklamefolder.

På omslaget til Strategi 2020 heter det at UiO skal ”styrke sin internasjonale posisjon som et ledende forskningsuniversitet”. Thue mener UiO per i dag ikke har en slik posisjon, og at det å skulle bli det innen 2020 ville kreve revolusjonerende omstillinger innad og utad.

– Men UiO er i alle fall ”et ledende europeisk universitet” ?

– Jeg oppfatter dette som reklamespråk, ikke som en realistisk vurdering. Dette språket står i kontrast til det språket som ellers idealiseres i akademia, nemlig det kritiske, selvreflekterende språket.

– For øvrig synes jeg det virker som om UiO er veldig opptatt av rangeringer når de gjør det bra, men forsøker å tone dem ned når de gjør det mindre godt. Det blir en litt tvilsom dobbeltkommunikasjon, fortsetter Thue.

Hvem er best i landet her?

I det hele tatt synes historikeren at strategiens retorikk om internasjonalisering og globalisering løper litt løpsk.

– Strategien burde i langt større grad forholdt seg til de gjeldende, norske rammebetingelsene. Internasjonale toppuniversiteter blir dessuten best fordi de kan rekruttere de beste. I Norge er det derimot slik at universitetene, UiO inkludert, driver selvrekruttering i stort omfang. Og det er noe som ikke kjennetegner internasjonale toppuniversiteter.

Men selv om Thue karakteriserer selvrekrutteringen som usunn, medgir han at en viss grad av selvrekruttering er nødvendig. I alle fall innad i landet.

– Om UiO var befolket kun av internasjonale toppforskere uten varig tilknytning til Norge, ville båndene til det øvrige samfunnet blitt sterkt svekket, poengterer han.

At strategien knapt nevner de øvrige norske universitetene, men kun forholder seg til de internasjonale, finner Thue litt arrogant.

– Strategien signaliserer at ingen andre universiteter i Norge er en verdig konkurrent til UiO. Og langt mer eksplisitt enn tidligere uttrykkes det at universitetet befinner seg i en klasse for seg. Jeg tolker det dithen at UiO nok en gang forsøker å overbevise myndighetene om at de fortjener en særstatus.

Om UiO fortjener en slik særstatus, mener Thue er et åpent spørsmål.

– Hovedstaden har alltid hatt tyngdekraft. Og kanskje blir dyktige folk værende i et dårlig arbeidsmiljø her fordi de ønsker å forbli i Oslo, ikke fordi andre norske universiteter i og for seg er noe dårligere. Trolig hevder vi oss også på enkelte rangeringer først og fremst fordi vi er størst.

Krever færre studenter

Er det i det hele tatt mulig å være et internasjonalt toppuniversitet og samtidig tjene det norske samfunnet?

Ifølge Thue preges de norske universitetene av en spenning mellom autonome fagmiljøer på den ene siden, og myndighetenes og samfunnets forventninger på den andre. Strategi 2020 kan leses som en syntese mellom de to, forklarer han.

– Å skulle tjene det norske samfunnet og være et internasjonalt toppuniversitet samtidig, er ikke uten videre lett å kombinere. UiOs gave til Norge ser ut til å være å bli et internasjonalt toppuniversitet. Det vil imidlertid innebære en helt ny form for samfunnskontrakt som det i så fall må jobbes hardt for å få gjennomslag for, poengterer historikeren.

Riktignok har universitetets fakulteter og fag ulike ”samfunnskontrakter”, og inngår i ulike kretsløp nasjonalt og internasjonalt, noe som igjen gir dem varierende grad av frihet til å definere målsetninger om å bli internasjonalt ledende. Men Thue mener likevel at strategien vitner om en svak bevissthet om UiOs samfunnsmessige eksistensbetingelser og oppgaver, så som å utdanne akademikere til det norske samfunnet:

– For å nå målene, og rendyrke sin profil som toppuniversitet må UiO ha langt færre studenter enn i dag, og overlate mange av de tunge undervisningsoppgavene til de andre utdanningsinstitusjonene, konstaterer han.

I Prosa uttrykker han det slik: Det er vanskelig å fri seg fra det hovedinntrykk at UiO ønsker å omdefinere seg til en forskningsinstitusjon som også tilbyr utdanning – i den grad det er forenlig med ambisjonen om å være et internasjonalt toppuniversitet.

Universitetet som normsender

Men selv om Thue beskriver strategien som preget av ”en nærmest olympisk distanse til den norske politiske og samfunnsmessige virkeligheten”, er han ikke utelukkende negativ.

– En velvillig tolkning av Strategi 2020 er at ledelsen vil ha en organisasjonsendring. De ønsker seg vekk fra den sutrekulturen som til dels har preget UiO fram til nå. Jeg ser det også som positivt at UiO definerer sine egne målsettinger og sin ånd, og oppfatter seg selv som en normsender i samfunnet snarere enn som en passiv mottaker av forventninger utenfra.

– Så er det selvsagt også positivt at forskningsambisjonene er høye, tilføyer historikeren.

Men, som han også spør i anmeldelsen: Hva har UiO tenkt å gjøre med dagens stab av fast vitenskapelig ansatte med varierende forskningsmeritter? Vil de bli gjenfødt som en spydspiss i den internasjonale vitenskapens elitedivisjon?

– Målene i Strategi 2020 er umulige å nå om ikke UiO innfører en langt tøffere linje overfor det middelmådige, fastslår Thue. Hvor tøffe de egentlig har tenkt å være, synes han imidlertid ikke kommer helt tydelig fram i planen.