– Jeg liker å ha oversikt

Universitetets forskningspris på 250 000 kroner går i år til Christian Brochmann, professor i botanikk og leder for Nasjonalt senter for biosystematikk på Naturhistorisk museum. Vi møter ham på kontoret på Botanisk museum på Tøyen.

Ukjente arter

I begrunnelsen for tildelingen av prisen blir det framhevet at Christian Brochmann har vært en drivende kraft i å bygge opp og lede Naturhistorisk museums satsing på biosystematikk. Denne satsningen inkluderer opprettelsen av Nasjonalt senter for biosystematikk i 2002, et senter som ifølge priskomiteen har vært en nasjonal og internasjonal pådriver for økt kunnskap om artsdannelse og artsbestemmelse.

– Det sentrale faget ved naturhistoriske museer har alltid vært biologisk systematikk, det vil si å bygge opp og forske på samlinger av dyr, planter og sopp. Skal vi lykkes i å bevare det biologiske mangfoldet på jorden, er det viktig at vi vet hvilke arter som finnes. Bare i Norge er det antatt at over halvparten av artene er ukjente eller for lite kjent, påpeker Brochmann.

Innser sine begrensninger

I sin begrunnelse trekker priskomiteen også fram en imponerende vitenskapelig aktivitet.

– Jeg er flink til å få andre til å jobbe, og jeg har vært velsignet med mange dyktige medarbeidere. Det handler også om at jeg innser og tør å innrømme min inkompetanse på mange felt, kommenterer Brochmann.

Han leder en forskningsgruppe som primært forsker på planter i arktiske strøk og fjellplanter i Afrika.

– Hvorfor akkurat disse plantene?

Brochmann svarer at det handler om at han liker å ha oversikt.

– Jeg trives i åpne landskap, og jeg er spesielt glad i de små, hardføre plantene i disse strøkene. Fjellplanter og arktiske planter har mye til felles. Det gjelder også plantene i det afrikanske høyfjellet, hevder han.

– Når jeg beveger meg gjennom vegetasjonen i det afrikanske lavlandet, føler jeg meg fremmed. Men så snart jeg kommer over tregrensen, kjenner jeg meg igjen. Mange av plantene i det afrikanske høyfjellet er både utseendemessig og genetisk i slekt med plantene i Arktis.

Feltarbeid i Himalaya

Prisvinneren røper at han ønsker å bruke en del av prispengene til å utforske et nytt geografisk område. I september får han sin første kinesiske doktorgradsstudent, og planen er å sette i gang et feltarbeid i fjellene i Himalaya sommeren 2010.

– En av de store fordelene med disse pengene er at de er ubundne og dermed kan benyttes i forhold til ideer som måtte dukke opp, påpeker han.

Genetiske data

På spørsmål om hva han anser som høydepunktet i sin forskerkarriere, svarer Brochmann studiet av mekanismer og mønstre i utvikling og spredning av arktiske planter.

– Jeg er opptatt av hvordan plantearter utvikler seg, hvor de kommer fra og når de kom, presiserer han, og trekker fram et forskningsprosjekt på Svalbard som eksempel.

– Fordi Svalbard ligger langt fra fastlandet, har vi tidligere antatt at klimaendringer i liten grad vil føre til endringer i vegetasjonen. Men DNA-analyser av planter som i dag finnes på Svalbard, avslører at artene har kommet dit flere ganger og fra både sør, øst og vest, konstaterer han.

– Frøspredning over havet er med andre ord lettere enn vi trodde, og vi kan derfor forvente at nye arter vil kolonisere Svalbard i takt med klimaendringene. Selv om det tilsynelatende dreier seg om planter med begrenset spredningsevne, kan åpenbart noen frø av og til fraktes over store avstander, for eksempel med fugl eller kraftig vind.

Fortid som fisker

Brochmann forteller at selv om han jobber mye, er han de senere årene blitt flinkere til å prioritere andre interesser som å synge i kor sammen med kona. Sommerferiene tilbringer han helst på hytta på Hurum hvor han snekrer og gjør andre praktiske ting, og det hender også at han drar på fisketur.

– Guttedrømmen var å bli fisker, røper han og forteller at han som barn leste Johan Bojers Den siste viking og ble sterkt fascinert av de dramatiske skildringene av lofotfisket.
Brochmann realiserte drømmen, men etter tre sesonger i Lofoten og hyre på fiskebåter både i Nordishavet og utenfor Afrika, var han klar for nye utfordringer. 24 år gammel begynte han å studere på Blindern.

– I utgangspunktet vurderte jeg å spesialisere meg innenfor marinbiologien, at det ble botanikk skyldes nok først og fremst spesielt inspirerende botanikklærere, mener han.

Populær foreleser

Kanskje har disse lærerne også litt av æren for at Brochmann i år 2000 vant prisen ”Den gylne pekestokk” som beste foreleser i biologi. Han gir ikke lenger regulær undervisning, men bidrar gjerne som gjesteforeleser på kurs for yngre studenter.

– De ferskeste studentene er livlige og spørsmålene de stiller er nye og friske, synes han.

Ved Nasjonalt senter for biosystematikk veileder Brochmann både master- og doktorgradsstudenter. Utdanning er noe han brenner for. For tiden arbeider han mye med å etablere en nettverksbasert forskerskole i biosystematikk som skal omfatte norske og svenske postdoc.- og doktorgradsstipendiater. I Norge dreier det seg om ca 30 stipendiater fra de fire universitetene.

– Norsk forskning er preget av små og spredte forskermiljøer. En felles forskerskole i biosystematikk vil bidra til å knytte sammen miljøene og gi en bedre utnyttelse av miljøenes spesialkompetanse, forklarer han.

Overrasket over tildelingen

Christian Brochmann var på Svalbard da beskjeden om at han er tildelt universitetets forskningspris kom.

– Jeg ble svært overrasket. I fjor gikk prisen til biologen Tore Slagsvold, og jeg hadde aldri trodd at prisen ville gå til en biolog to år på rad, røper han.

Han tror prisen vil ha en gunstig effekt for hele museet.

– Prisen er viktig også fordi den synliggjør forskningen på museet. Det er mange som ikke er klar over at det foregår mye forskning på Naturhistorisk museum, sier han.