En saga i stein

"Langs Norskekysten fra Båhuslen til Bodø, på tanger og nes, koller og holmer, øyer og odder ligger sammenkastede, byggede, runde steinrøyser, ofte mange i flokk. De fortsetter innover langs innsjøer og vassdrag i Götaland og over til kystene og skjærgården i Finnland og Estland. De danner en kjede på tusener, vi vet ikke hvor mange tusen bare i det nuværende Norge."

Slik starter arkeologen A.W. Brøgger sin artikkel i heftet Mølen i Brunlanes, utgitt av Norsk arkeologisk selskap i 1938.
"Hvad er de?" spør han og konstaterer at det dreier seg om gravminner fra bronsealderfolket i Norge, Sverige, Finland og Estland.

Av alle de tusener gravminner i Norge er Mølens de merkeligste, ifølge Brøgger, først og fremst på grunn av den enestående beliggenheten. Slik beskriver han stedet:

"Denne mektige istidsgrunn, fylt av uendelige masser av grov, rundslitt sten, danner en strand ut mot havet, og det ender i en tange, det er likesom et lite kontinent som slutter, - her slutter Vestfold. Bredt og mektig vokser det ut av knausene vest for Nevlunghavn til en mektig strand hvor åpne havet står på. Og høieste randen krones av de store gamle røiser som majestetisk og fast tegner sig i profil mot luften."

Arkeologiske funn

Perry Rolfsen i Fornminneseksjonen ved Kulturhistorisk museum, den tidligere Oldsaksamlingen, er blant dem som vet mest om gravrøysene. Rolfsen er saksbehandler for Mølenfeltet og tretten andre fornminnefelter på Sør-Østlandet hvor staten er grunneier.

- Mølen er juvelen i kronen, konstaterer han, men forteller at synet på gravenes alder har endret seg siden Brøgger skrev sin høystemte skildring på slutten av 30-tallet.

- Ny kunnskap om strandlinjeforskyvninger og havnivå i forhistorisk tid tilsier at de røysene som ligger lavest, ikke kan være eldre enn 250 år før Kristus. Og arkeologiske funn tyder på en enda yngre datering, sier han.

Rolfsen forteller at professor Sverre Marstrander på begynnelsen av 70-tallet fant rundt 70 skipsnagler og store mengder jernflis etter oppløste nagler i den ovale, skipsformede steinrøysen. Her fant han også trekull, som han daterte ved hjelp av såkalte C14-prøver. På grunnlag av denne analysen konkluderte han med at røysen stammet fra eldre jernalder.

Denne dateringen ble umiddelbart imøtegått av arkeologen Trond Løken, som blant annet pekte på at skipsformen først og fremst kjennetegner yngre jernalder og at jernklinking av båter ikke ble vanlig før på 400-tallet etter Kristus.

Vestfoldkongenes gravsted

Løken var også en av de første som presenterte hypotesen om Mølen som gravplass for en gren av den mektige Ynglingeætten.

Kvadet Ynglingatal fra ca. 900 av skalden Tjodolv fra Kvine regner opp slektsledd av konger fra ynglingeætten i Uppsala, én etterkommer som forlot Uppsala og seks slektsledd av småkonger i Norge som stammet fra ham. Det er i strofene om kong Øystein Halvdansson, Løken mener å gjenkjenne Mølen:

"En Øysteinn
fyr ási fór
til Byleists
bródur meyar

Ok nú liggr
und lagar beinum
rekks lodudr
á radar broddi
pars élkadr
hjá jofur gauzkum
Vodlu straumr
at vági kømr."

Diktet kan oversettes slik: "Men Øystein kom, slått av seilbommen, til Byleists brordatter (dvs. Hel) og nå ligger, heltenes innbyder, under steinhaugen på raets spiss, hvor Vadlas regnkalde strøm kommer til sjøen i nærheten av den gautske fyrste."

- Det kan virke som om det er Mølen Tjodolf her beskriver, istemmer Rolfsen. At dette er gravrøyser for en herskapsslekt, er han ikke i tvil om.
- Gravene har en strategisk plassering med vidt utsyn over landskapet, og de største fungerer som sjø- og landemerker. Man får ikke slike monumentale graver uten basis i rikdom og makt, sier han og legger til:

- Trolig stammer de yngste røysene fra vikingtiden, men røysene som ligger høyere opp på stranden, kan være eldre. Kanskje har området vært brukt som gravsted i to tusen år.

Universitetets eiendom

Da Universitetet i Oslo kjøpte området på slutten av 30-tallet, var det for å sikre at røysene ikke skulle bli ble ødelagt. I 1932 var det blitt anlagt et knuseverk på stranden, og singelen som ble produsert på verket, ble ført ut på store lektere til Helgeroa og skipet videre derfra.

- Så mye masse ble fjernet at noen av røysene etter hvert ble liggende nærmest på sokler. Ved Universitetet i Oslo prøvde man å stoppe virksomheten med hjemmel i loven om fortidsminner fra 1905 og loven om vern av historiske minnesmerker fra 1921. Da dette ikke lyktes, søkte man i stedet å sikre området gjennom oppkjøp. Med statlige midler og bidrag fra private selskaper og rotaryforeninger, ble området ervervet, forteller Rolfsen.

I dag er alle fornminner, dvs. kulturminner fra før 1537, automatisk fredet.

Rolfsen forteller at forvaltningen av Mølenfeltet byr på mange utfordringer.
- Området er et svært populært rekreasjonsområde med over 10 000 besøkende i året. Dersom tilstrømmingen av mennesker blir for stor, kan slitasje bli et stort problem, men inntil videre ser ikke dette ut til å være tilfellet, sier han.

Han forteller at hovedproblemet er flytting og fjerning av stein. At det ligger rullestein fra Mølen i mange blomsterbed i Vestfold, er en kjent sak.

De fleste røysene har krater i toppen. Kanskje er de et resultat av tidligere tiders plyndring, kanskje et resultat av konstruksjonen. Det kan tenkes at man over gravstedet plasserte en konstruksjon av tre, og at røysene sank sammen når treverket råtnet bort.

I dag hender det dessverre at skjødesløse soltilbedere utvider kraterne for å få bedre ly mot vinden. På A.W. Brøggers tid var det et problem at folk fjernet steiner fra toppen av røysene for å lage "bogjestiller", fangstgroper som ble brukt under fuglejakten om høsten.

Forholdene for fuglejakt må ha vært spektakulære.
- Mølen er Norges største landingsplass for fugler, og aktiviteten er størst i trekktiden om våren og høsten. En og halv million fugler er observert i løpet av en høstsesong, og det er i alt registrert 320 forskjellige arter på Mølen, kan Rolfsen fortelle.

Nå er det rike fulglelivet fredet, og det er ikke lengre jegere, men løshunder og ulovlig surfing som forstyrrer fuglelivet.

Krig i fjæra
Gjenstridige hytteeiere er også et problem.
- Tidlig på 60-tallet ble det satt opp seks hytter ulovlig på statens grunn. I den sammenheng viste universitetet storsinn ved å inngå en avtale om at hyttene skulle få bli stående til 31.12.2000, forteller Rolfsen.

Nå sitter det andre- og tredjegenerasjons eiere i hyttene og vil ikke rive for alt i verden, men har i stedet saksøkt universitetet. Da saken ble behandlet i Larvik tingrett i februar, vant universitetet på alle punkter. Men den er ikke over. Hytteeierne har anket kjennelsen til lagmannsretten, og en ny rettssak kommer til våren.Advokat Arve Martin Bjørnvik fra Regjeringsadvokatens kontor representerer staten i rettstvisten. (Bildet viser Bjørnvik og Rolfsen på befaring på Mølen).

- Dette er et område som i tillegg til fornminnene har en unik geologi og enestående naturverdier. Fuglene trenger ro før reisen sørover, og hyttene er også til hinder for forvaltningen av området, påpeker Rolfsen.

Han forteller at Fornminneseksjonen samarbeider med Vestfold fylkeskommune om forvaltningen av feltet. Skilt informerer publikum om retningslinjene for ferdsel på stranden, og en oppsynsmann passer på at folk overholder regler og bestemmelser.
Målsetting er å forvalte stranden slik at både kultur-, natur- og rekreasjonsverdier ivaretas.