KRONIKK: Når man ikke ser strategien for bare trær

Det ville være synd om «klima» fikk overskygge alle andre omstendigheter som en ny strategi for Universitetet i Oslo bør ta inn over seg. Og skal man si noe om hvilken retning UiO bør gå i tiden som kommer, er det nå man bør gjøre det, skriver Kristian Bjørkdahl.

En mann står i et møterom, mens han holder en kopp i hånden

EN AKSE: Med andre ord bør vi bruke strategien til å tegne opp en akse fra stedet vi befinner oss på nå, til et fremtidig sted vi akter å ta oss til., skriver Kristian Bjørkdahl i denne kronikken.

Foto: Ola Sæther

K R O N I K K

Det er på alle måter gledelig at ansatte ved Universitetet i Oslo engasjerer seg i den pågående høringen om en ny strategi for UiO. Det er gledelig ikke minst fordi dette jo skal være en strategi for hele institusjonen, og da nytter det ikke om dokumentet i realiteten kun fanger opp slikt som angår bare noen få.

Men nettopp fordi dette skal være et dokument som vi alle skal kunne styre etter, mener jeg at reaksjonene som så langt har vært ytret offentlig har vært noe ensformige. Den nærmest altoverskyggende innvendingen mot strategiutkastet, så vidt jeg har kunnet se, har vært at den ikke tar tilstrekkelig høyde for klimautfordringen. Med motsatt fortegn og på slagordsform: «Klima må inn i strategien!»

For ordens skyld er jeg enig i denne innvendingen. Det foreliggende utkastet til strategi tar ikke for seg klimaendringene på en seriøs måte. Strategien nevner klima nærmest tilfeldig, som noe studentene i den såkalte «klimagenerasjonen» etterspør – omtrent på samme måte som de gjerne etterspør et bedre tilbud i Frederikke-kantina. I etterkant av det åpne møtet om strategiutkastet tidligere i måneden, hvor svært mange nettopp etterlyste at «klima må inn i strategien», har da rektor også signalisert at det kommer til å skje. So far, so good.

Nå som det gjenstår bare noen dager før høringsfristen går ut, er det imidlertid gode grunner til å rette oppmerksomheten mot strategiutkastets øvrige feil og mangler. Her er det, vil jeg mene, mer enn nok å ta av. Ansatte rundt omkring i organisasjonen vil ganske sikkert ha svært ulike oppfatninger om hva UiO bør satse på, og jeg ser ikke det som en anledning til å ta opp konkretene. Isteden vil jeg, i noe mer overgripende termer, forsøke å formulere hva jeg mener innspill til strategiutkastet bør ha i mente.

... dette skal være en strategi for hele UiO, ...

Det første er nettopp at dette skal være en strategi for hele UiO, at den følgelig ikke kan være for spesifikt orientert mot ønsker og krav fra konkrete enheter. Det nytter eksempelvis ikke å ønske seg at UiO bør satse stort på ergonomi ved Institutt for teoretisk astrofysikk, og som konkret tiltak ville at alle ansatte skal få hev-senk-pulter og state of the art -kontorstoler. Det kan være gode grunner til at de ansatte ved Institutt for teoretisk astrofysikk bør få slike ting, men det har ikke noe i UiOs strategi å gjøre.

Om man ikke får bli for spesifikk, er faren antagelig vel så stor for at man havner i motsatt grøftekant, og dermed må den andre rettesnoren være at en strategi ikke bør være for generell. Blir den for generell, vil den ikke kunne gjøre hva en strategi skal, nemlig å prioritere, stake ut en kurs, angi en retning. Om strategien gir inntrykk av at vi skal «bli bedre på alt», er det noe som har gått galt på veien. Gode innspill til strategiutkastet vil derfor være slike som klarer å identifisere hvilke reelle prioriteringer UiO kan og bør gjøre, gitt situasjonen vi befinner oss i.

Videre bør vi huske på at en strategi ikke er det samme som skryt

Videre bør vi huske på at en strategi ikke er det samme som skryt. Det kan sikkert være noe rom for å påpeke hva slags særlige styrker UiO har, men særlige styrker får man ikke gjort stort med utover å bevare dem, og dermed bør sånt prat stort sett vike plassen for det vi kan gjøre bedre. Med en strategi vil man skrive frem et handlingsrom som vi, med  våre konkrete forutsetninger, ønsker å utnytte. Med andre ord bør vi bruke strategien til å tegne opp en akse fra stedet vi befinner oss på nå, til et fremtidig sted vi akter å ta oss til. Strategien må gi en følelse av bevegelse mot et akkurat passe konkret, passe ambisiøst, mål. Selv om den altså ikke er til for selvskryt, skader det ikke om den er til inspirasjon.

Skal den være til inspirasjon, bør den imidlertid angå oss – og ikke hvem som helst andre. En UiO-strategi spekket med visjoner som gir like god mening for Universitetet i Sør-Øst-Norge eller Nord Universitet er ikke verdt stort, for da består den i realiteten av abstraksjoner og selvsagtheter. Hensikten med strategien er altså ikke bare at den angir en retning, men at den angir en retning for oss.

Når det er sagt, bør strategien ikke bli for nærsynt. Det må med andre ord ikke være slik at man forestiller seg organisasjonen som en selvforsynt aktør, som fritt skaper sitt eget, uendelige handlingsrom. Universitetet i Oslo opptar en helt konkret plass i et samfunn med visse karakteristika, hvor man inngår i en rekke helt bestemte relasjoner til andre aktører, mens disse relasjonene spiller seg ut i en helt bestemt tid, preget av noen helt konkrete problemer og utfordringer. En rekke omstendigheter omgir med andre ord enhver ambisjon Universitetet i Oslo måtte ha. En strategi for UiO kan like lite late som disse omstendighetene ikke finnes som den kan anta at de er urokkelige.

Blant disse omstendighetene er naturligvis også – kanskje ikke minst – klimaendringene, men de er altså langt ifra de eneste. Det ville være synd om ønsket om en klimasatsning fikk overskygge alle andre relevante omstendigheter som en ny strategi for Universitetet i Oslo bør ta inn over seg. Og skal man mene noe om hvilken retning UiO bør gå i tiden som kommer, er det man bør gjøre det.

 

 

Av Kristian Bjørkdahl, postdoktor og undervisningsleder, SUM
Publisert 26. okt. 2019 13:22 - Sist endra 26. okt. 2019 13:22
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere