Vietnamkrigen, mediemytene og filmen «The Post»

K R O N I K K

Journalister – og medieforskere – elsker filmer der gravende journalister og ansvarlige redaktører står opp mot makthaverne og avslører misforhold og dekkoperasjoner. Steven Spielbergs nye storfilm The Post, som nå settes opp på norske kinoer, er et helteepos som lever opp til slike mediemyter. Temaet er Washington Posts bidrag til publiseringen av Pentagon-papirene om Vietnamkrigen i 1971 – og Nixon-administrasjonens forsøk på å stoppe offentliggjøringen av hemmeligholdte dokumenter som avslørte de offisielle løgnene. Skuespillerne er valgt på øverste hylle: Tom Hanks har rollen som den legendariske sjefredaktøren Ben Bradlee, mens Meryl Streep spiller aviseieren Kathrine ”Kay” Graham. 

For oss seere er det også, i disse Trump-tider, lett å forstå at filmen er noe mer enn et fascinerende historisk drama. Det er ingen hemmelighet at Donald Trumps tallrike angrep på de store, politisk liberale mediehusene i USA er årsaken til at filmen lanseres nå og at den ble laget raskt. Det gjør situasjonen spesiell. Men nettopp fordi filmen er ment å skulle spille en aktuell politisk rolle fortjener den også å bli sett med et kritisk, historisk blikk. For det som berettes her er bare en selektiv liten flik av historien om amerikanske mediers rolle under krigene i Vietnam, Laos og Kambodsja. Og den historien har også helt andre sider.

Sjefredaktør Ben Bradlee var en nær kompis av John F. Kennedy

Under hele opptrappingen av Vietnamkrigen var for eksempel New York Times, Washington Post og de store tv-nettverkene en lydig og lojal alliert med det politiske og militære etablissementet i USA. Toppene i mediebransjen var selv en integrert del av denne politiske eliten, noe også The Post berører. Sjefredaktør Ben Bradlee var en nær kompis av John F. Kennedy. Den rike avisarvingen Kay Graham møter i filmen følgende dilemma: Skal hun  velge fortsatt familielojalitet med den gode Washington-naboen Robert McNamara (industrileder, forsvarsminister både under John F. Kennedy og Lyndon B. Johnsen), eller skal lojaliteten med redaktørenes ønske om fri publisering og et ”Pentagon-scoop” nå veie tyngre?

Hun og redaktørene valgte i 1971 å prioritere publisistens rolle og forsvare ytringsfriheten. Det er verd å minnes. Men det er også verd å huske at det først skjedde i en sen fase av krigen. Protestene mot barbariet i Vietnam-krigen startet mange år før, men disse ble dels fortidd, dels latterliggjort og marginalisert viser medieforskeren Todd Gitlin i sin nå klassiske kommunikasjonsstudie av amerikanske mediers dekning av studentbevegelsen og Vietnam-demonstrasjonene, The Whole World Is Watching (1980/2003). Ingen ledende medieorganisasjoner bestred USAs rett til intervensjon på den andre siden av kloden. De opponerte i disse årene heller ikke mot den strategien som historikeren og journalisten Nic Turse i sin bok om ”den virkelige Vietnamkrigen” oppsummerer med tittelen Kill Anything That Moves (2013). Masseslaktet endte med over 3 millioner døde, soldater så vel som sivile. USA tapte selv 58 000 mann, mens 75 000 veteraner ble alvorlig invalidisert.

De tradisjonelt systemlojale amerikanske mediene begynte til slutt å endre kurs

Bombingene og massedrapene førte til protester over hele verden – også i USA. Vietnamesernes Tet-offensiv i 1968 bidro dessuten til å redusere tilliten til USAs militære rapporter, og My Lai-massakren (i Son My), som den uavhengige amerikanske journalisten Seymour Hersh avslørte i 1969, vakte internasjonal oppmerksomhet. Det fantes massebevegelser mot krigen i mange land, inkludert i USA og blant USAs allierte. Holdningen til krigen ble i disse årene stadig mer kritisk.

Det var til slutt dette som førte til et opinionsskifte; de militære tapene, og faren for at en ny generasjon av amerikansk ungdom – inkludert middelklassens sønner – skulle sendes ut for å dø for en tapt sak, gjorde at de tradisjonelt systemlojale amerikanske mediene til slutt begynte å endre kurs. Pentagon-papirene forsterket denne utviklingen: de dokumenterte at Forsvarsdepartementet og den politiske administrasjonen hadde ført offentligheten bak lyset i en rekke spørsmål, noe som skjerpet tillitskrisen. Daniel Ellsbergs Pentagon-lekkasje til New York Times, som Washington Post fulgte opp, kom på et tidspunktet da krigens virkelighet – og protestene mot den – hadde brutt ned den gamle samstemmigheten i de politiske elitene. Watergate-skandalen og Nixons fall noen år senere ble et slags punktum for denne prosessen.

En av The Post-filmens historiske helter, journalisten og redaktøren Ben Bagdikian (i filmen spilt av Bob Odenkirk) er verd litt ekstra oppmerksomhet. Det var han som, via bekjentskapet med Daniel Ellsberg, klarte å skaffe avisen Pentagon-dokumentene – han fraktet dem til og med fysisk til avisen. Kort tid etter denne saken gikk Bagdikian (”under cover”) inn som fange i et av USAs mest beryktede fengsler for farlige fanger, og spilte der rollen som en morder som et ledd i en serie undersøkende reportasjer. Noen år senere forlot han Washington Post, ble journalistlærer, forsker og virket som fri intellektuell fram til sin død i en alder av 96 i 2016. Hans hovedverk var boka Media Monopoly, en klassiker i internasjonal medieforskning som har kommet i mange utgaver og opplag.

Ben Bagdikian brøt ut av det systemet han var en del av – og ble en av USA skarpeste mediekritikere, uten noen lojalitet til de rikeste og mektigste. The Post, avisen han engang jobbet i er nå kjøpt opp Jeff Bezos, internett-milliardæren som eier Amazon.