Sprekker i den svenske fasaden

Søndag 9. september er det valg til Riksdagen, kommunfullmäktige og landstingsfullmäktige i Sverige, men nesten all offentlig debatt på det nasjonale planet handler om bare ett av dem: riksdagsvalget. De fleste observatører har lenge tatt det for gitt at Sverigedemokratene her blir valgets vinner, godt hjulpet av at innvandring, integrasjonsproblemer og voldelige gjenger lenge har vært den dominerende mediefortellingen om rikets tilstand. 

 

Sommerens tørke, de voldsomme skogbrannene og nedslaktning på grunn av mangel på fôr, har imidlertid sørget for at klimakrisen og dens virkninger er tilbake i den politiske debatten. I følge Demoskops ferske opinionsmåling for Expressen (9/8) er innvandring fortsatt valgspørsmål nummer én (for 23 prosent av velgerne), men miljø har seilt opp på annenplass (og nevnes nå som viktigst av 16 prosent av velgerne, mot ti prosent ved forrige måling), med helsevesenet på tredje plass (13 prosent). I en undersøkelse Novus nylig har gjort for SVT, der folk kan velge å omtale flere alternativer som ”viktige”, havner helsevesen, innvandring og skole på toppen av velgernes prioriteringsliste, men også her scorer klima- og miljøspørsmål høyere i august enn i juni.

Det finnes i tillegg en langt mer omfattende intervjustudie av svenskenes holdninger til ulike spørsmål; SOM-rapporten fra Göteborgs universitet. Dette er en årlig rapport  med forskningsartikler og oversiktlig statistikk som også gir god informasjon om utvikling og endringer over tid. Den siste utgaven, Sprickor i fasaden (2018, SOM-rapport 72), stiller blant annet spørsmålet om hvor bekymret respondentene er i forhold til ulike samfunnsforhold og problemer.

 

Blant de som er ”veldig bekymret” peker 61 prosent på jordas klimaendringer, og like høy andel nevner miljøødeleggelser. Deretter nevnes terrorisme (av 60 prosent), økt antibiotika-resistens (av 55 prosent), utrydning av vekst og dyrearter (av 52 prosent), økt fremmedfiendtlighet (av 48 prosent), organisert kriminalitet (av 48 prosent) og forverret havmiljø (av 47 prosent). Først deretter, på et klart lavere nivå, finner vi ”økt antall flyktninger” (37 prosent). 

 

I et framtidsperspektiv framheves altså ulike klima- og miljøspørsmål som den aller største bekymringen, og uroen på dette området var dessuten større i 2017 enn året før. Samtidig ser det ut til at slike holdningsendringer ikke nødvendigvis får mange til å vurdere sitt partivalg. Valget påvirkes dessuten sterkt av hva som settes på agendaen gjennom nyhetsmedier og sosiale medier og hvilke tolkningsrammer som får prege samfunnsdebatten. Små ungdomsgjenger som i disse dagene organiserer bilbranner (skreddersydd for tv) fører umiddelbart til en politisert symboldebatt om lov og orden, med velkjente krav om økte politibevilgninger og fri adgang til bruk av overvåkningskameraer. Dette er høyrepopulismens hjemmebane.

 

Klimaendringenes langsommere scenario, som krever politiske og økonomiske endringer, og internasjonalt samarbeid for å vende en negativ utvikling, gir få anledninger til å lansere kjappe og populære krav.

Det er betegnende at det er hele tretti år siden forrige gang miljøspørsmål satte et sterkt preg på en svensk valgkamp. Den gangen (i 1988) var det oppblomstring av blågrønnalger, samt bildene av noen tusen døde seler på vest-kysten, som influerte den politiske medieagendaen. Miljøkrisen ble konkret og visualisert, noe som utløste holdningsendringer og brakte Miljøpartiet inn i Riksdagen. Tsjernobyl-ulykken nord for Kiev i 1986 var dessuten sterkt i minnet. Nå håper mange at tørken og skogbrannene vil fungere som en lignende vekker, men hvor stor effekten blir er usikkert. Sannsynligvis fører sommerens branndrama til at Miljøpartiet sikrer en oppslutning over sperregrensa, kanskje bidrar det også til en viss gevinst for Vänsterpartiet og Centerpartiet, to partier som uansett er i framgang. Men lite tyder på at dette vil bety særlig mye for styrkeforholdet mellom de politiske blokkene. Sverigedemokratene (SD) appellerer uansett mest til de som fornekter eller ignorerer klimaendringenes betydning, og som nærmest avviser at klimaet påvirkes av samfunnsutviklingen. Det er den sistnevnte gruppen partilederen Jimmie Åkesson henvender seg til når han i sine siste valgtaler raljerer over at tørke og skogbranner knyttes til klimapolitikk og miljøpolitiske spørsmål. I fjor foreslo partiet – som en politisk demonstrasjon – reduserte bevilgninger til Sveriges meteorologiska och hydrologiska institut (SMHI), begrunnet med anklager om at klimaanalysene fra institusjonens forskere var ”tendentiös opinionsbildning”. Her har Donald Trump fått lærevillige elever.

 

I den siste SOM-rapporten presenterer statsviterne Sören Holmberg og Bo Rothstein en tillitsundersøkelse som har relevans for disse valganalysene. Spørsmålet som stilles til et representativt befolkningsutvalg er dette: Etter din mening, i hvilken utstrekning går det å an å stole på mennesker i allmennhet? Svarene knyttes til en skala med flere grader, som senere deles i tre hovedkategorier: mennesker som har høy grad av tillit til andre (höglitare), en mellomkategori (mellanlitare) og folk som i allmennhet stoler lite på andre (låglitare). I forhold til mange områder i verden er Sverige, som de andre nordiske landene, preget av at flertallet generelt har høy tillit til andre i samfunnet, ikke bare til den nærmeste familien. Høy tillit regnes som en samfunnsmessig ressurs; ting glir mer smidig, både i nærings-, arbeids- og privatlivet. 

Slik er det fortsatt i Sverige, oppsummerer Holmberg og Rothstein; andelen höglitare var 57 prosent i 2017. Men de peker samtidig på en urovekkende trend. Sosiale grupper som skiller seg ut med relativt lav – og minkende – tillit er blant annet arbeidsløse, førtidspensjonister og folk med dårlig helse. Her finner vi bl.a. de mange som stadig er i kontakt (og konflikt) med svenske myndigheter om individuelle rettigheter og plikter. Den sosiale tilliten er også lavere blant arbeidere med lite utdanning, og innen enkelte innvandrergrupper. Sverigedemokratenes velgere skiller seg dessuten markant fra de andre partienes sympatisører med en langt lavere andel (36 prosent i 2017) som har høy tillit til andre mennesker. Det samme gjelder de som sympatiserer med småpartier utenfor Riksdagen (bortsett fra Feminist-velgerne, der tilliten til andre er høy), samt hos de som ikke oppgir noen partipreferanse. 

 

Til sammen fører dette til at det er relativt store grupper blant velgerne, kanskje opp mot 25-30 prosent  som av ulike grunner har lav tillit til sine medmennesker. Sprekkene i Sverige-fasaden er ennå ikke store. Men de er der, og utviklingen har allerede fått politiske konsekvenser. Sverige har i dag, som Cambridge-sosiologen Göran Therborn oppsummerer (Aftonbladet 23/6), mer relativ fattigdom og flere fattige pensjonister enn i det øvrige Norden. Og langt flere styrtrike milliardærer. Privat kapital har fått invadere både utdannings- og helsesektoren, selv om undersøkelse på undersøkelse viser at flertallet i den svenske befolkningen er svært kritiske til private, profittkrevende selskapers ekspansjon i velferdssektoren.

Økende klasseskiller og utfordringene i klimapolitikken er de store samfunnsproblemene. Å gjøre kriminelle gjenger og integrasjon til valgets viktigste spørsmål vil være en avsporing til beste for ett av de politiske partiene.