Etterlyser en forpliktende plan for å få ned midlertidigheten

Det er ti år siden Lausungeaksjonen for alvor satte midlertidighet og dårlige karriereutsikter på dagsorden i akademia. Mye har skjedd siden den gang, men forholdene er ikke særlig mye bedre. Det er på tide med en forpliktende plan med konkrete mål, skriver hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad og leder Steinar A. Sæther i Forskerforbundet UiO.

MIDLERTIDIGHETEN REPRODUSERES: – De unge vet at om de skal ha ambisjoner om å få en fast stilling, må de holde seg i gang, påta seg veiledning, lab-arbeid, sensur eller undervisning – derfor reproduseres midlertidigheten, kortsiktigheten og frustrasjonen i kull etter kull av unge forskere, skriver hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad og leder Steinar A. Sæther i Forskerforbundet UiO.

Foto: Ola Sæther

For ti år siden startet midlertidig ansatte forskere som var frustrert over behandlingen de fikk ved universitetene Lausungeaksjonen 2008. De reagerte på midlertidige ansettelser med relativt korte tidshorisonter for hver kontrakt, «lufting» mellom kontrakter og vekslende faglige prioriteringer, som resulterte i utrygghet og en følelse av at en lang midlertidig forskerkarriere fort kan ende i en blindvei. Situasjonen er dessverre ganske lik i dag. Stadig er omlag 25 % av alle i ordinære vitenskapelige stillinger (åremål som rekrutteringsstillinger unntatt) ved UiO midlertidig ansatt. Stadig er det mange midlertidige som holder den akademiske tredemølla i gang i håp om en framtid i forskning, uten at de får god karriereveiledning eller utfordringer og arbeidsoppgaver som kvalifiserer dem for et annet arbeidsliv.

 

Det skyldes ikke at man ignorerer problemet – for lausungene igangsatte en debatt og en bevissthet om disse problemene som Forskerforbundet har bidratt til at er blitt sterkere med årene. Nå er både politikere, Forskningsrådet og institusjonsledere enige om å få bukt med dårlige karriereløp og høy andel midlertidighet. Rektoratet her ved UiO har uttalte høye ambisjoner om bedring og har satt ned en partssammensatt arbeidsgruppe som skal jobbe videre med saken. Tilsvarende hører vi om fra andre institusjoner. Gitt denne bevisstheten og uttalte ønske om bedring – hvorfor skjer det tilsynelatende lite?

Vi tror det primært skyldes rammevilkår og lovverk.

Universitetene er unike, men ikke så unike

Forskningsrådet har de siste årene gjort mye for at finansieringen ikke skal bidra til en midlertidighetskultur. Likevel er det slik at forskningsmidlene derfra er midlertidige og knyttet til konkrete forskningsprosjekter. Økende politisk krav til ekstern inntjening og mer øremerking av offentlige midler kombinert med effektiviseringskutt gjør dessuten at institusjonene har mindre mulighet til selvstendige prioriteringer og langsiktig karriereoppfølging. Likevel er det andre virksomheter som lever av ekstern finansiering og holder seg med faste ansatte. Universitetene er unike, men ikke så unike.
Det påhviler universitetene å drive med forskerutdanning, og alle ønsker jevnlig og god rekruttering av de beste kandidatene. Det er imidlertid ingen insentiver til å drive karriereutvikling eller sørge for at det finnes relevante arbeidsmuligheter etter åremålsperioden. De unge vet at om de skal ha ambisjoner om å få en fast stilling, må de holde seg i gang, påta seg veiledning, lab-arbeid, sensur eller undervisning – derfor reproduseres midlertidigheten, kortsiktigheten og frustrasjonen i kull etter kull av unge forskere.

Myndighetene har vært uvillig til å endre lovverket tilstrekkelig til at det ville være umulig å fortsette denne praksisen – delvis fordi universitetene selv har gått kraftig mot en strengere praksis. Som et alternativ vil man isteden gjennomgå stillingsstrukturen. Vi tror ikke problemet ligger der, men håper uansett departementet vil følge opp Underdalutvalgets anbefaling om en kraftig innstramning i bruken av postdoktorstillingen. Det kan imidlertid også UiO gjøre selv, om det finnes vilje til det hos ledelsen. Da må man imidlertid være villig til å endre måten man driver rekruttering og personalbehandling på.  

 Å flytte beslutningene om ansettelser oppover i systemet er ikke nødvendigvis en god løsning heller

Noe av kjernen i problemet er at prosjektlederne og gruppelederne som typisk trekker inn eksterne midler, ikke rår over romslige nok budsjetter til at de er villige til å ta «risikoen» med å ansette forskere fast. Selv om enhetene på høyere nivå gjerne har hatt en ubrutt vekst i ekstern inntjening over flere tiår, oppleves det ikke slik for de professorene som leder relativt små fagmiljøer. Å flytte beslutningene om ansettelser oppover i systemet er ikke nødvendigvis en god løsning heller, fordi det kan føre til mer byråkratisering og fordi de som sitter på nivåene over ikke har de beste forutsetninger for å vite hvilke miljøer som er mest levedyktige langt fram i tid. Men slik systemet er i dag, er det den enkelte forsker som bærer nesten hele risikoen alene, og det er i hvert fall ikke en god løsning. Vi håper at arbeidsgruppa som rektor har nedsatt kan komme fram til noen løsninger på dette kjerneproblemet.

Målet må være både å redusere antallet postdoktor i forhold til forskere, og ha som hovedregel at forskerne ansettes fast. Samtidig må ikke den faste ansettelsen være knyttet opp til finansieringen av ett prosjekt alene. Da vil nemlig lite være vunnet. Et sentralt poeng er at kontraktene som forskere tilbys i framtiden bør være knyttet opp til fagmiljøets eksterne inntjening, og ikke til enkeltprosjekter. Får vi dette til på UiO, vil praksis nærme seg det som er vanlig ellers i arbeidslivet og i instituttsektoren, og det som for øvrig er hovedregelen etter norsk lov.

Det er ikke første gang det er satt ned utvalg med sikte på å kartlegge og redusere midlertidigheten i sektoren, så nå forventer vi konkrete resultater og rask framgang. Vi må lage forpliktende planer og sette oss konkrete mål for alle ledd i organisasjonen; inkludert tall for hvor mye midlertidigheten skal ned i 2019 og 2020 og hvor ansvaret for karriereutvikling og oppfølging plasseres. Resultatet av dårlige lønns- og arbeidsvilkår og langsom seleksjon er dessverre verken til det beste for forskningen eller arbeidsmiljøet.

Emneord: Arbeidsforhold, Arbeidsmiljø, Personalbehandling/politikk Av hovedtillitsvalgt Belinda Eikås Skjøstad og leder Steinar A. Sæther i Forskerforbundet UiO.
Publisert 10. okt. 2018 15:08 - Sist endra 10. okt. 2018 15:08
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere