Vil ha fireårig bachelorgrad med tverrfaglighet og frihet

K R O N I K K

Nylig traff jeg en amerikansk student som mente at det norske utdanningssystemet har lite plass til den faglige nysgjerrigheten. Han påpekte at den norske bachelorgraden, i motsetning til den amerikanske liberal arts-utdanningen, gir svært begrenset mulighet for studenter til å dyrke sin faglige nysgjerrighet på tvers av fagområder. Det er et syn som får for lite plass i debatten om kvalitet i høyere utdanning, og jeg mener det er på tide at det blir gjort endringer i gradsstrukturen som gjør det mulig. En fireårig bachelorgrad som gir tid og frihet til å utsette faglig spesialisering og frihet til å utforske sin akademiske nysgjerrighet.

Tverrfaglighet må få langt større plass

Den eksterne ekspertgruppen som evaluerte UiO for et par år siden påpeker i sin rapport at det er uheldig at UiO-studenter må velge faglig spesialisering svært tidlig og at mulighetene for tverrfaglig utforskning er begrenset. Jeg mener at det bør være rom for å vente med faglig spesialisering og at tverrfaglighet må få langt større plass.

Ett av målene i Kvalitetsreformen fra 2003 var å skape faglig identitet hos studentene. Spørsmålet er om man gikk for langt, for tidlig. Dagens bachelorløp har en stram faglig linje og leder nesten utelukkende til en mastergrad innenfor samme fagfelt. Jeg skulle gjerne sett større rom for studenter til å utforske interesser på tvers av fagområder, og jeg skulle gjerne sett at bachelorprogrammene ledet til et utvalg av masterprogrammer. Jeg ser ikke hvorfor en student med bachelorgrad i idéhistorie ikke kunne ta en mastergrad i statsvitenskap og omvendt. Det er silotenkning som må bort.

Dette er en trist og farlig tankegang

Jeg tror at forventningen om at studenter skal ha en klar formening om faglig retning og spesialiseringer før studiet starter, er en bommert. Det er nok svært få 19-åringer som har en formening om hvilken spesialisering de skal bruke fem år av livet sitt på. Jeg mistenker  at mye av skylden for det høye frafallet ligger i at ferske studenter føler at de velger feil fagretning, eller en fagretning som ikke er relevant for arbeidslivet. Dette er en trist og farlig tankegang, og jeg mener vi må gi studenter tid til å modnes faglig, og finne sin retning på universitetet gjennom å prøve seg fram på flere områder.

Regjeringen og NHO sier ofte at humaniora er viktig for realfagene og motsatt. UiO har et ansvar for å utdanne borgere som er kritisk tenkende og klar til å møte moderne utfordringer. Moderne utfordringer er definitivt ikke begrenset til faglige siloer, men ligger nettopp på tvers av fagområder. Hvorfor er det ikke mulig å ta en dobbeltgrad i for eksempel biovitenskap og filosofi? Istedenfor å være motsetninger burde de utfylle hverandre. Det matematisk- naturvitenskapelige fakultetet skal ha honnør for at de nå innfører et utviklingssemester der alle studenter har 30 frie studiepoeng. Det er uansett langt igjen til det er reell, faglig overlapp mellom disipliner og fakulteter, og et semester er ikke mer enn å dyppe tærne i et annet fagområde.  

Hvis vi skal møte framtidens utfordringer må spesialisering og bredde forenes

Nestorene Bernt Hagtvet og Dagfinn Føllesdal har i førstnevntes antologi «Dannelse» fra 2011 argumentert  for at den fireårige liberal arts-modellen er noe som bør vurderes i Norge. Det går imot Bologna -prosessen, og det er en reversering av store endringer i Kvalitetsreformen. Til tross for det har jeg vanskelig for å se at dagens treårige løp gir plass til både faglig spesialisering og bredde. Hvis vi skal møte framtidens utfordringer må spesialisering og bredde forenes. Det bør være mulig å søke seg inn på et fireårig program på UiO der det er plass til faglig nysgjerrighet, der det er plass til tanker som går på tvers av fagområder, og der det ikke er så farlig om studenten har valgt feil retning.