Debatten om hva slags karriereveier UiO skal tilby unge forskere fortsetter.
- Johansen og Stenseth svarer 9. mars: Må være rom for midlertidighet
Der oppklarer de at de ikke lenger er bekymret over at våre forslag om forskjellige karriereveier vil svekke universitetet. Mariel Aguilar-Støen og Stenseth skriver om konkurranse og kvalitet.
Når vi i vårt program sier at vi vil arbeide for at ansatte i forskerstillinger og lektorstillinger får betingelser som gjør det mulig for dem å kvalifisere seg til professorat etter en konkurranse eller bedømmelse mener vi ikke, og har aldri ment, at det skal være en mulighet for å hoppe over fra den ene stillingskategorien til den andre. Det vi mener er at det skal være mulighet for å avansere til en toppstilling også for forskere og lektorer.
Det var kanskje forvirrende at vi brukte «professor» som betegnelse på toppnivået også for disse stillingskategoriene, og det er mulig at man bør bruke andre betegnelser på disse for å understreke at det er snakk om tre forskjellige karriereløp vi har i tankene. Vi takker Johansen og Stenseth for muligheten til å presisere hva vi har ment.
Det er mulig at deres andre bekymring også baserer seg på en misforståelse av det vi har sagt. Vi har aldri sagt eller ment at ansatte ikke kan sies opp om stillingen bortfaller for eksempel fordi det ikke lenger er finansiering av den. Stillingen som forsker forutsetter at det fortsatt er midler å forske for på et område der vedkommende er kvalifisert. Svikter denne forutsetningen må virksomheten gå til oppsigelse. Dette er livets harde realiteter som selvsagt også gjelder for UiO.
Når vi sier at enhver oppsigelse er et nederlag for en arbeidsgiver, er det snakk om et personalpolitisk grunnsyn vi mener bør prege enhver ambisiøs virksomhet. Oppsigelser virker alltid demoraliserende. Dette betyr ikke at alle ansatte skal ha et livslangt forhold til UiO. Vi vet jo at det er tvert imot – av alle de som begynner i rekrutteringsstillinger skal de aller fleste ut i andre stillinger. Dette må vi som arbeidsgivere være bevisst på, og vi må innrette vår behandling av unge arbeidstakere slik at det er en ressurs for dem i sin videre karriere å ha vært ved UiO. For mange vil den personlig beste løsningen være å søke seg ut i andre jobber etter en periode hos oss.
Vi er helt enig i at å forlate UiO etter et opphold som rekrutt eller forsker ikke skal være uttrykk for et nederlag. Vi må sørge for at de som er hos oss får realistiske forventninger og ambisjoner ut fra sine egne forutsetninger og de mulighetene som finnes både hos oss og andre steder i samfunnet som trenger den kompetansen vi kan gi unge mennesker. Dette har vi utdypet nærmere i vår blogg.
Vi er ikke imot å la unge dyktige talenter ta risiko og søke forskningsmidler å arbeide videre på etter forskeropplæringen. Men vi må stå sammen med dem og backe dem opp. Slik kan vi bygge nye sterke miljøer. Det betyr at de vi ansetter etter at de er opplært ikke får tidsbegrensede kontrakter, men at vi gir dem kontrakter uten utløpsdato. Det viser at vi også er villig til å satse på dem, og det gir en trygghet for at de er ønsket ut over det enkelte prosjektet hvis de aller andre skaffer midler.
Der hvor det er snakk om større forskningsgrupper vil det ofte være flere som går sammen om dette. Hvordan dette kan skje i praksis har vi illustrert i bloggen vår. I mindre fagmiljøer vil den enkelte selvsagt være mer overlatt til seg selv. Likevel tror vi at også her vil den grunnholdningen som UiO signaliserer være viktig, og kunne være en støtte også til dem.
Vi tror ikke at en slik holdning vil føre til store endringer i UiOs forpliktelser. Det er snakk om en holdningsendring ved at vi signaliserer både til dem som vil søke seg til oss og til våre ledere på alle nivåer at medarbeidere forplikter og ikke kan byttes ut etter for godt befinnende. Vi tror ikke det vil svekke vår konkurransedyktighet.
I likhet med lendende forskere i andre land som Bruce Alberts, Marc W. Kirschner, Shirley Tilghman og Harold Varmus i en artikkel i Proceedings of the National Academy of Sciences for en tid siden mener vi at universitetet må tilby attraktive karriereveier til sine forskere for å lykkes. Dette vil ikke svekke oss i bestrebelsene for å bli et bedre forskningsuniversitet. Det vil tvert imot styrke oss ved å gjøre oss mer konkurransedyktige i kampene om de gode talentene. Dette er også vårt svar til Mariel Aguilar-Støen når hun i Uniforum 9. mars spør hva vi mener med konkurranse og kvalitet.
Johansen og Stenseth gir oss et råd til slutt: si opp fast ansatte forskere som mister finansieringen eller som ikke vil eller kan omskoleres. Dette er et råd vi ikke trenger. I de tilfellene der realitetene dikterer en slik løsning er den selvsagt. Som utgangspunkt for en personalpolitisk holdning er det etter vårt syn et meget dårlig og lite fremtidsrettet råd om man vil fremme UiO som et internasjonalt ledende universitet.
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere