Gjesteskribent Sigurd Allern: Internasjonaliseringens heiakor

At tre av ti doktorgradsstipendiater hentes fra utlandet, er et sunnhetstegn, blir det sju av ti kan ringvirkningene på lengre sikt ramme den hjemlige forskerrekrutteringen, mener Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern.

DUM-SNILL: Uniforums gjesteskribent Sigurd Allern mener at gratis PhD-plasser for utenlandske studenter i Norge skal gi norske studenter tilsvarende rettigheter i andre land. "Dagens norske variant av internasjonaliseringen er på dette området en dum-snill subsidiering uten motkrav", skriver han i denne kronikken.  

Foto: Ola Sæther

”Jeg heier på internasjonaliseringen”, sier Forskningsrådets direktør, John-Arne Røttingen, entusiastisk i et intervju med HiOA-avisen Khrono (30.7). Han høres ut som om han er tilskuer på en fotballkamp der UiOs ”internasjonaliseringslag” (kaptein: avtroppende rektor Ottersen; sponset av Thorbjørn Røe Isaksen) står mot UiOs ”nasjonaliseringslag” (med professorene Øyvind Østerud og John Peter Collett i angrepsrekka). En slik fiktiv lagoppstilling bygger imidlertid på falske premisser.

Debatten som Collett og Østerud gjennom det siste året har prøvd å reise handler ikke om å være for eller mot ’internasjonalisering’, de har bare påpekt at honnørordet dekker over reelle dilemmaer knyttet til hvor langt prosessen kan gå før den også får negative, utilsiktede virkninger. At tre av ti doktorgradsstipendiater hentes fra utlandet, er et sunnhetstegn, blir det sju av ti kan ringvirkningene på lengre sikt ramme den hjemlige forskerrekrutteringen. Det samme gjelder andelen utenlandske statsborgere i faste universitetsstillinger.

Skjønt universitetenes samfunnsoppdrag, å bidra til kunnskaper og ekspertise som det norske samfunnet er avhengig av, gjelder alle.

En diskusjon om dette ender altfor ofte som en individualisert problemstilling: forsker x fra landet y, som dessuten har lært seg litt norsk, gjør jo en strålende jobb. Forskningskvaliteten avhenger jo ikke av passet! Absolutt ikke, men hvis en institusjon gradvis blir et internasjonalisert miljø der norsk er et fremmedspråk og interessen for å forske på norske og nordiske forhold forsvinner, hvorfor skal universitetet da, som Østerud skrev, ligge i Norge når det like gjerne kunne ligge i USA eller Kina?

Slike dilemmaer oppleves selvsagt ulikt innen forskjellige fagområder. Naturvitenskap, teknologi og medisin er i utgangspunktet mindre ”nasjonsavhengige” enn humaniora og samfunnsvitenskap. Skjønt universitetenes samfunnsoppdrag, å bidra til kunnskaper og ekspertise som det norske samfunnet er avhengig av, gjelder alle. Derfor er det også viktig at de ikke gradvis frakobles dette perspektivet.

La meg ta mitt eget fagområde, medie-, kommunikasjon- og journalistikkstudier, som eksempel. Det er et relativt ungt forskningsfelt, også internasjonalt. Da jeg begynte på UiO i 2003, var alle fast ansatte ved dette instituttet (IMK) norske. Stipendiatene, med afrikanske doktorander i spissen, var en noe mer internasjonal gruppe.14 år senere er instituttet takket være ulike virkemidler mer ”internasjonalisert”, og jeg tror alle opplever det som et framskritt. Den stillingen som ble ledig ved Institutt for medier og kommunikasjon da jeg nylig gikk i pensjon, ble for eksempel – etter utlysning og bedømming – besatt av en yngre, kvinnelig forsker fra et engelsk universitet, med italiensk pass og raskt ervervete norskkunnskaper. Utmerket!

Men et positivt syn på slike individuelle rekrutteringer bør ikke skygge for et mer sosiologisk perspektiv: både når det gjelder doktorgradsutdanning og rekruttering, er det i dag nødvendig at vi samtidig diskuterer internasjonaliseringens grenser i forhold til de formålene skattefinansierte, norske forsknings- og utdanningsinstitusjoner har. Nei, jeg tenker ikke på kvoteringsløsninger.

Til sjuende og sist er det jo opp til universiteter, høgskoler og forskningsmyndigheter selv å prioritere hvilke områder det skal forskes på

Men enhver som har skrevet en utlysningstekst og sittet i en stillingskomité, vet at det er mulig å stille faglige kvalifikasjonskrav som gjør at ikke landets egne søkere stiller med internasjonalt handicap.Til sjuende og sist er det jo opp til universiteter, høgskoler og forskningsmyndigheter selv å prioritere hvilke områder det skal forskes på. Slikt bør ikke begrenses av nasjonsgrenser, og ingen kan forstå sitt eget land uten kunnskaper om andre og et internasjonalt forskningsperspektiv. Likevel: Et Institutt for medier og kommunikasjon som gradvis helt mistet interessen for ytringsfrihet, journalistikk og medieutvikling i sitt eget språkområde, ville raskt miste sin relevans og legitimitet.

Når vyene blir globale, og redselen for alt ’nasjonalt’ lammer tanken, er det dessuten lett å blande sammen begrepene. Forskningsrådsdirektør Røttingen omfavner i Khrono-intervjuet ikke bare internasjonaliseringsbegrepet, han legger dessuten ekstra vekt på at akademia nå har blitt en del av ”den globale tjenesteøkonomien”, og ”dermed en del av et globalt marked”.

Det er en grunn analyse. Akademisk internasjonalisme bygger fortsatt i stor grad på samarbeid mellom stater og offentlig finansiering. Internasjonalt forskningssamarbeid, kontaktnett, forskningsopphold i andre land enn hjemlandet, felles konferanser og fagfellebedømming er – enn så lenge – bare i begrenset grad en del av den globaliserte, kapitalistiske tjenesteøkonomien, selv om nyliberalerne ønsker seg mer fri flyt. Få universiteter i Europa er hittil blitt forvandlet til kapitalistiske virksomheter som konkurrerer om å selge internasjonale tjenester til en markedspris. Sentrale universitetsoppgaver outsources ikke – eller i svært begrenset grad –  til lavkostland. Risk-kapitalistene og finansakrobatene som er gitt fritt spillerom i svenske skoler og norske barnehager, har ennå ikke fått grønt lys til å plyndre universitets- og høgskolesektoren.

Norge er dessuten – på undervisningssektoren – et av de minst ’markediserte’ landene. Vi har for eksempel meget gode (skattefinansierte) vilkår for doktorander, økonomisk og sosialt. Det finnes til og med barnehageplasser! Det gjør våre PhD-studier populære, ikke minst for studenter som kommer fra land der studiebetingelsene er langt verre. De kommer imidlertid ikke hit  fordi de er en flytende del av ”den globale tjenesteøkonomien”, det er heller sånn at de rømmer fra den til et samfunn der høyere utdanning er en del av den offentlige velferden. Det er av samme årsak at en del ansatte på britiske universiteter, etter år med konservative regjeringers nedskjæringer og markedstenkning, har begynt å se lengtende til det nordiske universitetssystemet.

Hyggelig det. Men den akademiske rekrutteringen skjer stadig til et offentlig norsk og nordisk arbeidsmarked der det er mulig og nødvendig å diskutere forskningspolitiske prioriteringer. En retningslinje kan være å gi gratis forskerutdanning til studenter fra land som gir få muligheter for andre enn de som tilhører en privilegert minoritet. Et annet prinsipp kan være – i forhold til utviklete land med store ressurser – å inngå doktorandavtaler som bygger på et gjensidighetsprinsipp: Gratis PhD-plasser for utenlandske studenter i Norge skal gi norske studenter tilsvarende rettigheter i andre land. Dagens norske variant av internasjonaliseringen er på dette området en dum-snill subsidiering uten motkrav. 

 

                                  

Emneord: Internasjonalisering Av professor emeritus Sigurd Allern, Universitetet i Oslo
Publisert 21. aug. 2017 12:31 - Sist endra 21. aug. 2017 12:44
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere