K R O N I K K
I min bloggpost 11. april kritiserte jeg statssekretær Bjørnar Laabak for hans uttalelser i forbindelse med at Aksel Braanen Sterri var tilbudt en stipendiatstilling ved Universitetet i Oslo. I en blogg som Laabak nå har slettet, skrev han at han var «skuffet over UiO» og at han «stiller spørsmål om UiO skal tilby personer med slike holdninger» en stipendiatstilling. Saken har avfødt mange kommentarer som gjør det nødvendig med en oppfølging fra min side.
Les også rektors blogg
Laabak kom med sine uttalelser fordi han mener Aksel Braanen Sterri har uakseptable holdninger om abort og Downs syndrom. I et innlegg på Verdidebatt.no hevder Jens Petter Gitlesen at det minste jeg som rektor bør gjøre, «er å unnskylde overfor mennesker med Downs syndrom og andre som Aksel Braanen Sterri plasserer lang nede på skalaen over hva som er fullverdig liv».
Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjoner
Ytringsfriheten er lett å forsvare når den verner uttalelser man selv støtter. Men det kan fort bli krevende og vondt når den verner uttalelser man er rykende uenig i. Som rektor må jeg hegne om det store meningsmangfoldet på campus. De som er uenig med Braanen Sterri, står selvfølgelig fritt til å kritisere hans uttalelser kraftig. Å nekte ham retten til å uttale seg, eller mene at hans syn bør medføre et yrkesforbud ved Universitetet i Oslo, er ikke i tråd med ytringsfriheten. Vi kan ikke ha et meningsfilter, men må ansette på grunnlag av kvalifikasjoner.
Ved Universitetet i Oslo er det per i dag 3529 vitenskapelig ansatte (årsverk). Som institusjonens øverste leder stiller jeg meg naturligvis ikke bak alle uttalelser våre ansatte kommer med, men jeg vil på det kraftigste forsvare deres rett til å uttale seg. Hvis de kommer med uttalelser som er provoserende, feilaktige eller oppleves krenkende, bør de møtes med motargumenter og ikke sensur.
Men det er selvsagt slik at ingen ansatte kan drive etisk uakseptabel forskning
Grunnlovens paragraf 100 om ytringsfrihet gjelder for alle borgere, også for ansatte ved Universitetet i Oslo. Men det er selvsagt slik at ingen ansatte kan drive etisk uakseptabel forskning. UiO har et strengt regelverk for forskningsetikk og har rutiner for å sikre at dette etterleves. Å sammenligne kontroversielle uttalelser med fortidens groveste forskningsetiske overtramp, slik Gitlesen gjør i sitt innlegg, er å skyte langt over mål.
Jeg har full forståelse for sterke reaksjoner fra dem som opplever at menneskeverdet til ens nærmeste ikke respekteres. Men det er nå slik at ytringsfriheten gir vern både til kontroversielle uttalelser og til de sterke motreaksjonene. Slik må det være.
På intet tidspunkt vil jeg beklage mitt forsvar av ytringsfriheten.
(Innlegget ble først publisert på rektors blogg. Uniforum har fått tillatelse fra forfatteren til å videreformidle det)
Flott Ottosen. Dette er en viktig prinsipiell debatt.
Men man møter seg selv i døren. Over ti land i Europa har fengselstraff ved forskning på Holocaust som medfører revisjonistiske konklusjoner. Basert på forskning. Noen forskere på UiO som får lov til å trekke de samme konklusjonene?
Laabak reiser debatt, men det er forholdsvis ufarlige ting han tar opp. Jeg liker svaret ditt. Og paragraf 100 i grunnloven sier også "Det kan berre setjast slike klårt definerte grenser for denne retten der særleg tungtvegande omsyn gjer det forsvarleg halde opp imot grunngjevingane for ytringsfridommen." Tør UiO å være en institusjon som setter sannhetssøken over 'særlig tungtvegande omsyn'?
Rektor Ole Petter Ottesen skriver om meningsmangfold i tilknytning til Sterris utsagn om personer med Downs syndrom. For at noe skal ha mening, må visse kriterier være oppfylt, og det er ikke "kontroversielle" uttalelser stipendiat Sterri ved UIO kommer med, men snarere populistiske, på et lavt utviklingstrinn der hudfargen og estetisk utseende er avgjørende. Vi bør også unngå at ytringsfriheten får et pragmatisk preg, blottet for mening.
Påstandene til Sterri vedrørende personer med Downs syndrom, (og prostituerte), tilhører kategorien fordom. Det handler I følge Frode Svartdal om en " særlig unyansert og lite saklig begrunnet holdning (for eksempel rasistisk fordom) Fordi holdningen inngår i en sosial sammenheng og lett blir en del av individets selvoppfatning, er den ofte motstandsdyktig mot forandring. " Her er det viktig å se Sterris oppfatning av seg selv( som "kognitiv oppegående") som den sammenhengen fordommen opptrer i.
Det blir, slik jeg ser det, feil av rektor Ole Petter å 1. binde denne fordommen til ytringsfrihet, og 2. knytte den til en evne som gir kvalifikasjoner ved UIO.
Innen psykologien forstås fordommer slik: "Fordom, en holdning basert på mangelfull kunnskap som disponerer en person til å uttrykke antipati overfor personer, grupper, ideer eller objekter. Begrepet brukes særlig om negativ holdning til personer basert på gruppetilhørighet. Fordommer kan ha sammensatte årsaker; kulturelle og sosiale, motivasjonelle, personlighetsmessige og kognitive. "Fordommer rettes ofte mot sosiale grupper som en selv ikke er medlem av. Slike grupper kan defineres ved rase, etnisk eller religiøs tilhørighet, seksuell orientering, kjønn, utdanningsnivå, yrke, og så videre. Fordommer baserer seg på stereotypier eller ideer man har om medlemmene i slik en gruppe. Når fordommer uttrykkes gjennom adferd, kalles det diskriminering. Frode Svartdal UIT
Heidi Stakset, Trondheim
Det er prisverdig av rektor at han forsvarer ytringsfriheten ved vårt universitet selv i situasjoner hvor ansatte kommer med ytringer som kan virke både sårende og forkastelige. Vår nærmeste nabo hjemme hadde en datter som hadde Downs syndrom. Hun bodde på institusjon, men kom hjem til foreldrene på sommerferie hvert år. Hun hadde en sterk forkjærlighet for min mor og kom ofte på besøk. Hun var 15 år eldre enn meg, og jeg husker spesielt en ettermiddag hun var på besøk. Hun hadde dårlig språk, men hun var alltid blid og glad når hun kom på brsøk. Jeg kan ha vært 6 år den ettermiddagen, og jeg husker at jeg ikke klarte å ta øynene fra henne. Etter hvert la hun merke til det og begynte å gråte. Aldri i mitt liv har jeg følt meg mer skamfull, og den dagen skjønte jeg at mennesker med Downs syndrom kan en evne til emosjonell forståelse som transenderer ethvert ytre, språklig hinder. At mennesker med Downs syndrom ikke kan leve et ‘fullverdig liv’ avslører en epistemologisk og moralsk blindhet hos Sterri som er sjokkerende ureflektert. Men yrkesforbud kan ikke være veien å gå for å søke å bøte på dette. Det ville være å møte blindhet med trangsyn. Sterri bør i stedet oppfordres til å klargjøre hva han legger i uttrykket et ‘fullverdig liv’ og dertil forklare leseren hvorfor det er grunn til å feste lit til hans forståelse.
Logg inn for å kommentere
Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere