Om forskere, forskningskulturer og folkefiender

I sitt innlegg i Uniforum 23.11., Forskningskultur og forskningsetikk må tas på største alvor, for øvrig en blåkopi av en Replikk til kronikken Stipendiater behandles som melkekyr (NRK Ytring 21.11.16) skrevet av undertegnede og professor emeritus Peter Kierulf, forskningsombud ved Det medisinske fakultet, OUS og Akershus Universitetssykehus, gir Erlend Smeland og Peder Utne inntrykk av at den kritikk som har framkommet bare er ‘påstander’ uten rot i virkeligheten.

Nationaltheatrets fenomenale forestilling Vildanden + En Folkefiende, inspirerte meg til å gjenlese det siste teaterstykket her referert til. I begynnelsen av andre akt pågår en samtale mellom Dr. Tomas Stockmann og hans kone om hans vitenskapelige rapport om den helsefarlige kvaliteten på vannet til den nye badeanstalten. De venter på doktorens eldre bror, Peter, byfogden og politimesteren, som i tillegg er styreformann for nettopp badeanstalten. De holdninger til vitenskapelig merittering og medforfatterskap som her kommer til uttrykk, minner unektelig om det enkelte PhD-stipendiater og yngre forskere har blitt møtt med ved OUS:

Fru Stockmann. Så må du endelig huske på å holde deg hjemme.

Doktor Stockmann. Du skal se, han vil ikke synes riktig om, at det er meg og ikke han selv, som har gjort denne oppdagelsen.

Fru Stockmann. Ja, er ikke du også redd for det?

Doktor Stockmann. Nå, i grunnen blir han jo glad, kan du skjønne. Men allikevel -; Peter er så forbannet engstelig for, at andre folk, enn han, skal utrette noe til byens beste.

Fru Stockmann. Men, vet du hva, Tomas, - så skulle du være snill og dele æren med ham. Kunne det ikke hete seg, at det er han, som har satt deg på spor -?

Doktor Stockmann. Jo, det kan det gjerne for meg. Når jeg bare får rettet på saken, så -.

Doktor Stockmann er som forsker brutalt ærlig, og det er nettopp ærligheten som blir hans bane og som gjør han til en fiende av folket i badebyen.                                                            

Smeland og Utne understreker viktigheten av «å sikre alle de involverte parters rettssikkerhet og derigjennom sørge for gode rutiner for håndtering av konfliktsaker». Det er en forsikring det var å ønske ledelsen ved OUS fulgte opp i praksis. I flere tilfeller den siste tiden har imidlertid institusjonen nettopp ikke fulgt gjengse rutiner for gransking av påstander om vitenskapelig uredelighet. Tvert imot ser man i sak etter sak at det gås fram på måter som lite og ingenting har å gjøre med uhildethet. Ikke bare det, den svakeste part i flere av disse sakene har blitt forsøkt nedsnakket og redusert til en umulig person, ja, til en fiende av den kompakte majoritet, og det nettopp på grunn av sin kompromissløse ærlighet.                                                                        

Til sist: Smeland og Utne forsikrer leserne om at OUS-ledelsen tar forskningsetikken på ytterste alvor, og at de har arbeidet mye med å bedre forskningskultur og fremme diskusjoner om forskningsetikk i nært samarbeid med Universitetet i Oslo og forskningsombudet. Når det i årsrapport etter årsrapport fra forskningsombudet påpekes alvorlige systemproblemer i enkelte forskningsgrupper, uten at ledelsen tar affære, er det imidlertid grunn til å stille spørsmål ved alvoret i Smelands og Utnes forsikringer. I vår kronikk på NRK Ytring 21.11. viste vi til et eksempel på interne spilleregler som i dag er i bruk ved OUS, som forskerne og stipendiatene i gruppen må underskrive på, og som gir gruppelederen all makt i spørsmålet om medforfatterskap og eneretten hva angår innsending av patentsøknader. Dette faktum gir grunn til å spørre Smeland og Utne om de finner en slik regelpraksis i samsvar med god forskningskultur?