Det er nå helt klart for de fleste at vi trenger flere ingeniører og teknologer i Norge. UiO hadde i de første 100 år et yrkesrettet utdanningstilbud som avspeilte behovet for akademisk arbeidskraft i hele Norge. Før NTH (NTNU) ble opprettet i 1913 hadde vi ved UIO også en bergingeniørutdannelse som førte frem til graden Cand. Min. I perioder kunne studentene derfra utgjøre halvparten av alle studentene ved Det matematisk-naturvitenskapelige fakultet.
Veksten ved NTH og senere NTNU førte til en mindre grad av teknologisk orientering ved vårt universitet, og kontakten med næringslivet har ikke alltid vært så god. Selv om det i mange fag var et høyt nivå innen grunnforskning som kunne danne grunnlag for mer anvendt forskning, skjedde dette ikke i noen særlig stor utstrekning.
Fra 1970-årene ble det gjort anstrengelser for å få i gang teknologisk orientert studietilbud (TOS) ved mat.-nat.-fakultetet, og det ble også laget et studieopplegg som skulle føre frem til en sivilingeniørgrad. Det ble ikke vellykket og opphørte etter kort tid. Noe av problemet har hele tiden vært at grunnforskningsmiljøene ved hvert institutt har kjempet for sin del av ressursene, og kan ha følt seg truet av planer om å styrke undervisning og forskning i mer anvendte disipliner. Instituttdemokratiet kan dessuten virke konserverende. Det blir vanskelig å etablere nye fagdisipliner fordi de etablerte fagmiljøene frykter at de får en mindre del av kaken.
Vi har også tidligere argumentert for at det bør etableres et eget fakultet for teknologi, uten å nå frem. Med den store etterspørselen etter teknologer og ingeniører som vi har nå, bør vi ha et tungt senter for undervisning og forskning i slike fag i tillegg til NTNU. Ved MN-fakultetet er det nå på en del fagområder betydelige, anvendte forskningsprosjekter rettet inn mot norsk næringsliv, men vi må vel innrømme at omfanget ikke er stort i forhold til potensialet. I løpet av de siste 30–40 årene har vi ikke lykkes i å bidra med å utdanne en stor andel av norske teknologer. Det er tydelig at vårt fakultet representerer en ramme som er for trang.
Sentre for fremragende forskning (SFF) kan skape viktig spisskompetanse, men det meste av den kunnskap vi trenger, ikke minst i teknologi og naturvitenskap, vil være generert i utlandet. Denne må formidles til vår studenter, og delvis også til næringslivet, av ikke fullt så fremragende forskere og universitetslærere. Et fakultet for teknologi vil kunne bidra til å øke bredden i vårt studietilbud på områder som er viktige for næringsliv og offentlig virksomhet, i samarbeid med mange andre fagområder ved UiO.
Oslo-området har et bredt, teknologisk miljø, med forskningsinstitutter og næringsliv som vil kunne få mye bedre kontakt med UiO ved at vi har et eget fakultet, og det vil også være lett å rekruttere studenter fra Østlandsområdet. Jeg tror ikke at dette vil gå ut over mat.-nat.-fakultetet, og det forutsetter en høy grad av samarbeid om undervisning og forskning. Teknologisk forskning vil også etterspørre mer grunnforskning og vil dessuten kunne videreutvikle nye ideer fra basalforskningen. Det er ofte ingen klar grense mellom det grunnleggende og det anvendte.
Poenget med å ha et eget fakultet for teknologi, er å etablere en selvstendig enhet i forhold til undervisning og forskning som vil kunne samarbeide på like vilkår med MN-fakultetet og også med andre fagområder og fakulteter (f.eks. samfunnsfag og medisin). Andre universiteter og høyskoler kan bidra til utdanning i forskjellige anvendte og teknologiske fag hvor de har spesielle forutsetninger, men de vil ikke ha den brede grunnkompetansen som man finner ved Norges største universitet. Ved å etablere et fakultet for teknologi ved UiO, vil en viktig brikke falle på plass, slik at vi kan tilby enda mer av den kompetansen som etterspørres i Norge. På samme måte som NTNU utviklet seg fra ingeniørhøyskole til et universitet med et bredt studietilbud, bør UiO også inkludere teknologiske fag.
Logg inn for å kommentere