Prosessen mot Arnved Nedkvitne

Anine Kierulf, advokat og stipendiat ved UIO, takket Arnved Nedkvitne i en kronikk i Aftenposten fordi Høyesterett redegjorde for en viktig prinsipiell side som verner om ytringsfriheten ved universitetet. Hun skriver: ”vitenskapelig ansattes akademiske frihet innebærer retten «å fritt uttrykke egne meninger om institusjonen eller systemet de jobber innenfor».  Til tross for den prinsipielle meditasjonen, har Høyesterett ikke grepet personen i sin konklusjon: ”Det er ensidig klart at Arnved Nedkvitnes anke er uten utsikter til å kunne føre fram”.  Konklusjonen blir dermed stående i en antitese til rettens presisering av ytringsfrihetsprinsippet.

Når myndigheten hever Nedkvitnes utsagn på toppen av rettsakten, blir saken stilt på hodet. Retten har betraktet utsagnene som en ubetinget og uvilkårlig viljeshandling, løsrevet fra arbeidsforholdet.  Hans saltholdige utsagn ble, i likhet med omgivelsenes emosjonelle reaksjoner, brukt som ramme for rettssaken, og ga to forskjellige tolkninger(som ikke utelukker hverandre) Rettssaken ble følgelig sterkt ladet, samtidig som styrkeforholdet mellom ledelsen og personen ble tildekt. For at en juridisk metode skal kunne oppfylle sitt ansvar, forutsetter det at retten plasserer utsagnet i en gitt historisk situasjon, uten å løsrive, reaktivere og relativisere utsagnet gjennom rettsprosessen.

Vi skulle tro at den ledende instansen ved UIO var den bærende ide i rettens behandling, i overensstemmelse med forventningene. Til tross for den faglige betoningen av ytringsfriheten, manglet Høyesterett grunnlag til å følge opp sin bestemmelse om akademisk frihet. Prinsippet om ytringsfrihet blir ufullstendig og verdiløs uten en instans som fremmer forståelsen av kritikk i en gitt situasjon. Dersom vi bare respekterer ytringsfrihetens form og grenser, blir meningen borte. Det er originaliteten ved ytringen (og mennesket) som er viktig, og som gir saken et autentisk, menneskelig og faglig fokus i motsetning til det formelle.   

Ytringsfriheten er en krevende kommunikasjonshandling som beveger seg i spennet mellom like ytterpunkter, og må betraktes som en personlig frihet til nettopp ” å utrykke egne meninger om institusjonen eller systemet”. Dersom rettsinstansen stagnerer i det formelle, får vi et system som kun gjentar seg selv, uten å utvide og forberede saken gjennom prosessen. Rettssaken får en praktisk funksjon som går ut på å identifisere utsagnene til en person. Det skaper avstand til Arnved Nedkvitne og etterlater personen rettsløs. Høyesteretts konklusjon foregrep menneskets stilling i verden, som ”er uten utsikt til å føre fram” stilt overfor en autonom autoritet som har mistet nøkkelen til forståelse av hvem personene er.

                                                  ,