Ukrainske gjesteforskere ved UiO: – Ingen vet hva som vil skje i morgen

Ukrainske Yuliia Boichuk og Taisiia Sazonova forlot krigen og ble midlertidige forskere ved UiO. Mens krigen fortsetter, vet ingen av dem når de kan reise hjem eller hva som skjer når vikariatet utløper. 

I GANG: De ukrainske gjesteforskerne Yuliia Boichuk og Taisiia Sazonova har fått spennende arbeidsoppgaver ved UiO. 

Foto: Ola Gamst Sæther

Yuliia Boichuk pakket lett da hun forlot Kyiv for å reise til foreldrene sine i det vestlige Ukraina. Hun trodde bare hun skulle være borte noen dager. Tre måneder senere er det ingen tydelige tegn til når krigen kan være over og når hun kan vende hjem. 

– Vi står overfor enorm usikkerhet. Ingen vet hvor vi vil være etter tre måneder, sier Taisiia Sazonova. 

Om tre måneder utløper gjesteforskerstillingene som de to ukrainske forskerne har fått ved UiO. 

Avtalene kom i stand gjennom det globale initiativet «Science for Ukraine», som startet i ukene etter at krigen brøt ut. 

– Initiativet handler om å hjelpe forskere som er i trøbbel på grunn av krigen, forklarer forsker Espen Melum på Norsk senter for PSC og Institutt for indremedisinsk forskning ved Universitetet i Oslo. Ifølge nettsidene driver senteret  både grunnforskning og forskning på kliniske aspekter ved den kroniske leversykdommen primær skleroserende cholangitt (PSC).

Foruten at det skal være en hjelp, er initiativet også en måte for forskerne og institusjonen å oppnå en gjensidig nytte. De to kriteriene var at kandidatene hadde en kompatibel forskningsbakgrunn: 

– Det ville ikke gitt mening å få en fysiker til å komme hit, sier Melum. 

Og at kandidaten var i trøbbel i Ukraina. 

– Det er hjelpedelen av det: Vi ble også kontaktet av ukrainske forskere som allerede hadde flyktet, eller som allerede var del av et institutt i Polen eller Spania, men som heller ville komme hit. Det ville ikke hjulpet enda en person, og det var hovedkritieret, sier Melum. 

Les også: UiO vil ta imot 800 ukrainske studenter på flukt

– Ble sjokkert

Boichuk jobbet ved Kyievs Institutt for celleterapi, men arbeidet ble avbrutt som følge av krigen. I dagene og ukene etterpå var hun hjemme hos foreldrene sine, vest i landet, hvor krigen ikke rammet så direkte. 
– Jeg var i en slags kollaps, og tenkte ikke på noe. Det var et slags vakuum, sannsynligvis.

Hun fikk tips av en kollega om å søke stillingen i Oslo. 

– Jeg forventet ingenting, egentlig. Men jeg fikk et svar, vi begynte å tekste, og Espen skrev at jeg burde komme, jeg passet prosjektet. 

Ved UiO får hun anledning til å fortsette arbeidet sitt. 

– Det er veldig bra at jeg kan gjøre noe her, og forske på noe som er veldig nærme, og til og med et par steg fram fra det jeg gjorde hjemme. Det er en fantastisk erfaring for meg, sier Boichuk.

Sazonova beskriver det også som en stor overraskelse, og viser stor takknemlighet. Hun var medisinsk doktor i Ukraina, og hadde startet turnustjenesten sin. 

– Jeg ble sjokkert over at han svarte så kjapt, sier Sazonova. 

Før krigen jobbet hun ved et sykehus i Kharkiv, i en bydel som var under store angrep. På bilder så hun at sykehuset var blitt delvis ødelagt. For å kunne vende tilbake til arbeidet der må det gjenoppbygging til, og hun tviler på at det arbeidet vil være utført innen midten av august. Selv om det er blitt roligere i Kharkiv enn da de russiske angrepene var på sitt verste, er det fremdeles dager med tunge angrep mot byen. 

– Ingen vet hva som vil skje i morgen.  

Ga trygghet

Det gikk en måned fra krigen begynte og til de to forlot hver sin by i det krigsherjede landet. I mellomtiden var det uklart hva de skulle gjøre. 

Sazonova hadde vært i Kharkiv en måned fra krigen brøt ut og til hun landet i Oslo i slutten av mars. 

– Det var mange angrep rundt oss, forteller hun om tiden der. 

Det var ikke ille i hennes bydel sier hun, men mye av den ligger i ruiner. Hun beskriver en periode med usikkerhet rundt mat, strøm, internett. Den andre uka var det knapt noe mat i butikken, ingen medisiner i apoteket, og uansett var det ikke lett å få tak i kontanter å handle med. 

Boichuk var hjemme hos foreldrene sine i vest, hvor krigen ikke rammet så direkte. Hun beskriver at hun hver dag, i lang tid, startet hver morgen med å ringe alle nære for å høre om de hadde det bra. 

– Jeg kunne ikke gå hjemme, jeg ble gal. Jeg prøvde å gjøre noe, men alle hadde den samme tanken, og ville hjelpe til med noe. Det var virkelig overfylt i byen, med mange køer. En stilte seg i de korteste køene for å kunne hjelpe til med noe, sier Boichuk. 

Fra Norge kan de være til større hjelp for foreldrene enn de kunne der hjemme, beskriver de. Der kunne de ikke jobbe, her har de stødig inntekt, og de er trygge, ikke minst. 

– Jeg tenkte at jeg kunne dra hit for å hjelpe foreldrene mine, og ikke gå dem på nervene. Mamma gråt nesten hver kveld, hun var så bekymret. Jeg tenkte, «jeg kan gjøre dette, om så bare for å gjøre henne mindre bekymret». Om det oppstår større problemer kan jeg hjelpe dem herfra, sier Boichuk, og Sazonova er enig: 

– Jeg tenkte at det ikke ville være noen gode arbeidsmuligheter for meg de neste tre månedene. Jeg kunne ikke jobbe på sykehus, så jeg måtte dra. Jeg kunne ikke sitte hjemme. Dette kan være nyttig for forskningen, og jeg ville bruke muligheten, sier Sazonova. 

Les også: Russland er utestengt fra Matte-OL

– Ikke vanlige flyktninger

Melum beskriver at de to har glidd rett inn siden de ankom, både sosialt og faglig. Selv beskriver Sazonova og Boichuk en varm mottakelse, hvor alle har vært svært hjelpsomme underveis. 

GLIDD RETT INN: Forsker Espen Mehlum  sammen med ukrainske Yuliia Boichuk og Taisiia Sazonova i lokalene til Norsk senter for PSC og Institutt for indremedisinsk forskning på Det medisinske fakultetet ved UiO. Han forteller at de har glidd rett inn, både sosialt og faglig.(Foto: Ola Gamst Sæther)  

– Jeg er virkelig takknemlig for denne muligheten. Jeg ventet ikke at folk skulle være så snille. Jeg ble så overrasket, folk har hjulpet til så mye, og støtte oss så mye. Alle prøver å hjelpe til med noe, og vise at de støtter oss, sier Boichuk. 

I starten handlet det om å sørge for bolig, og parallelt ble det ordnet med en kortsiktig løsning, hvor de kunne bo med kolleger i Norge, fram til de fikk gjesteforskerboliger gjennom universitetet. Nå bor de på Kringsjå. Selv om universitetet raskt hadde alt det praktiske og formelle på plass, tok det overraskende lang tid før arbeidstillatelse var på plass. 

– Når ukrainere har fått kollektiv beskyttelse, skulle jeg ha trodd at det var en enkel prosess, og ikke at det ville ta to måneder å få arbeidstillatelse, sier Melum. 

Siden de er forskere trenger de ikke noen form for sertifisering for å begynne å jobbe, påpeker Melum. Flyktninger som allerede hadde bolig og jobb før de ankom var mer uvanlig. Boichuk forklarer: 

– Vi ble fortalt at vi ikke var vanlige flyktninger. Vi var ventet å gå den vanlige veien, gjennom en flyktningeleir, og at systemet ikke var tilpasset oss. 

– Ingen vet

Nå er de likevel på plass, og har, litt på hver sin måte, funnet seg til rette. Boichuk har funnet seg et ukrainsk kor og de fleste søndager deltar hun i de ukrainske antikrigs-demonstrasjonene i sentrum. Hun kjenner mange ukrainere som bodde her fra før, eller som nettopp kom hit.

– Koret er også et fellesskap hvor jeg kan snakke med folk som forstår meg fullstendig, sier Boichuk. 

Hun ønsker å dra hjem, men sannsynligvis er det vanskelig å vende hjem til den forskningen hun jobbet med før krigen brøt ut. Det er dyr forskning hun driver med, som ikke er så lett å starte opp igjen midt i krigen. 
– Sannsynligvis kan ingen si noe nå, om hva en vil gjøre. I tre måneder vet jeg at jeg skal være her. Etter det er det vanskelig å forutsi noe, sier Boichuk. 

Hun så bilder av en utbombet blokk hun trodde var sin egen. Det viste seg å være tre hus unna. Hun håper leiligheten fremdeles står der når hun etterhvert kan reise hjem. 

– Forhåpentligvis er jeg hjemme om tre måneder, sier hun. 

Sazonova forteller at alle ved sykehuset er støttende, inviterer dem til arrangementer, til å være turister i andre norske byer. Hun har kontakt med familien sin, er bekymret for dem, men sier at de har det fint. 

– For meg er det ikke supervanskelig. Jeg kan lett få meg venner her, sier hun. 
Hun er virkelig interessert i forskning, og vil kanskje fortsette med det, her eller i et annet land. 
– Dersom det er mulig å bli her, på en eller annen måte, er jeg interessert i det. Jeg liker virkelig kollegene mine, prosjektet, gruppelederen. Men ingen vet. 

Les også: Medisinprofessorar meiner forsking får for liten plass i nytt gigantsjukehus i Oslo

Emneord: Ukraina Av Joachim Waade Nessemo
Publisert 10. juni 2022 04:30
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikkje UiO- eller Feide-brukar?
Opprett ein WebID-brukar for å kommentere